Professor anklager Sintef for egen agenda

Da Sjur Baardsen leste Morgenbladets artikkel sist uke, om 2050-rapporten fra Sintef og vitenskapsakademiene som på uklart vis er blitt til en ambisjon for regjeringen, fikk han et minne fra 18 år tilbake.

– De hadde gjort det samme igjen, sier Baardsen, som er professor i skogøkonomi ved NMBU på Ås. – De hadde gjort nøyaktig det samme som jeg kritiserte for 18 år siden.

1999-rapporten. Også den gang hadde vitenskapsakademiene i Trondheim, NTVA og DKNVS, gått sammen med Sintef for å gi ut en rapport om norsk havbruks fremtid. Rapporten het Norges muligheter for verdiskaping innen havbruk. Også den gang besto arbeidsgruppen av lakseoppdrettere, forskere og noen byråkrater, og var ledet av Sintef-direktør Karl Andreas Almås.

Rapporten fikk mye medieomtale. Sjur Baardsen leste den og ble skeptisk. I et leserinnlegg og påfølgende intervju med Aftenposten, påpekte han at rapporten «manglet objektivitet og vitenskapelig etterprøvbarhet». Han påpekte at det var «en scenario-analyse med bare ett alternativ og ingen usikkerhetsvurdering». Han var skremt, sa han til Aftenposten, «over at en rapport med så mangelfulle fakta, kan danne grunnlag for politiske beslutninger».

Han kritiserte også at Sintef og vitenskapsakademiene hadde brukt verdiskapingsbegrepet feil. Sintef-direktør Almås svarte på kritikken i Aftenposten (21.2.2000). «Jeg kan være enig i at det burde vært forklart nærmere», svarte han. «Vi snakker om eksportinntekter.»

Déjà vu. – Da jeg leste Morgenbladets artikkel sist uke, kjente jeg igjen det jeg kritiserte den gangen, sier Baardsen. – Igjen var det uklart hvorvidt det var prognoser eller ren synsing. Igjen utga man seg for å være vitenskapelig, ved at vitenskapsakademiene var med. Og særlig merket jeg meg dette med verdiskapingsbegrepet.

Professor Anders Skonhoft ved Institutt for samfunnsøkonomi på NTNU sa til Morgenbladet sist uke at en bachelorstudent som hadde brukt verdiskapingsbegrepet slik Sintef gjør i rapporten, hadde strøket.

– Det er litt dulgt, det hele, kommenterer Baardsen.

– Hva mistenker du at har skjedd?

– Det jeg stusser på, er at de allerede da brukte verdiskapingsbegrepet feil. Jeg påpekte det den gangen, og i intervju med Aftenposten innrømmet Almås at det burde vært spesifisert at det var snakk om eksportverdi.

Baardsen påpeker at det samme miljøet under Almås' ledelse i 2006 lagde en ny rapport, Utnyttelse av biomarine ressurser – globale muligheter for norsk ekspertise.

– Da brukte de nesten utelukkende begrepet eksportverdi. Det tyder på at de tok min kritikk fra 2000 inn over seg. Men i 2012 var de tilbake og kalte det «verdiskaping» igjen. Det er forvirrende. Folk vil tro at de skriver om verdiskaping, mens de ikke gjør det.

Restaurantregning. Baardsen bruker et eksempel. Du går på restaurant og spiser for tusen kroner. Etter Sintef og vitenskapsakademienes regnemåte, er verdiskapingen da lik regningen på tusen kroner. Men nei, den virkelige verdiskapningen er ikke så høy, for du må trekke fra det som skal til for å få maten på bordet: kostnader til råvarer, kokkens arbeid, servitørenes arbeid, lys, varme, transport med mer. Da ender du opp med et langt lavere tall, kanskje bare hundre kroner. Dette er verdiskapingen.

– Mener du de bevisst bruker verdiskaping feil?

– De brukte det slik i 1999, de gjorde det ikke i 2006, men så gjør de det igjen i 2012. Jeg går ut fra at de er bevisste i sitt arbeid, også når de vender tilbake til å misbruke verdiskapingsbegrepet. I sistnevnte rapport lanserer de en forklaring: «I dagligtale blir [verdiskaping] brukt på mange forskjellige måter.» Men jeg synes ikke at vitenskapsakademier skal gjemme seg bak at dette er ulne begreper i dagligtale. Vitenskapsakademier bør holde seg til vitenskapelige definisjoner.

På spørsmål om han oppfatter at det er en agenda bak, svarer Baardsen:

– Helt opplagt. De har en agenda. De er åpne på at poenget deres er å vise en nærings fortreffelighet over andre næringer, og på den måten å vinne politisk gunst. Og med den gunsten kommer også offentlige ressurser.

– Så du mener dette er for å vinne støtte til en bestemt næring, og til forskning på den?

– Ja, dette henger dessverre ofte sammen. Egentlig burde det være motsatt – en næring som har et enormt verdiskapingspotensial tiltrekker seg jo privat kapital i bøtter og spann, slik at man ikke skulle behøve offentlige midler. Men det synes å være vanskelig for forskningspolitikere å ikke la seg sjarmere av fremtidsbilder som dette.

Lav kvalitet. Baardsen er kritisk til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) og Norges Tekniske Vitenskapsakademi (NTVA) og deres rolle i dette.

– Hvis man gir seg ut for å snakke gjennom vitenskapsselskaper, bør man holde en vitenskapelig kvalitet på arbeidet. Det finnes mange måter å kvalitetssikre dette på. Det som er helt sikkert, er at dette arbeidet ikke ville overlevd noen fagfellevurdering som i vitenskapelige tidsskrifter.

Baardsen sier han ville foretrukket at det offentlige utredet gjennom Norges offentlige utredninger (NOU-er) fremfor snevre bransjeinitiativ, men mener det er helt greit med bransjeinitiativ inn mot en NOU.

– Hva tenker du om at politikerne gjør tallene i rapporten til en politisk ambisjon?

– Jeg ser at fiskeriminister Per Sandberg har gitt positive referanser til denne rapporten. Det overrasker ikke. Det er heller ikke opplagt at en fiskeriminister på sparket ser forskjell på begreper som eksportverdi, omsetningsverdi og verdiskaping. Og det er ikke bare fiskeriministere som kan bli forledet til å tro at dette er noe annet enn det er.

Baardsen kommenterer:

– Vage påstander blir fakta, som igjen blir politiske målsettinger, og ingen husker egentlig hvor tallet kom fra og hvor sikkert det var. Det bekymrer meg.

I Stortinget. SVs stortingsrepresentant Torgeir Knag Fylkesnes varslet onsdag i et intervju i Morgenbladet og Harvest at han vil ta opp rapporten, og hvordan den ble et politisk mål, i Stortinget.

– Norsk havbrukspolitikk kan ikke bygges på en tendensiøs konsulentrapport, sa Fylkesnes blant annet. Han stilte spørsmål ved om fiskeriminister Per Sandberg hadde støtte for denne politikken i underliggende fagetater, som Mattilsynet.

På vårt spørsmål om dette i går, svarte direktør Elisabeth Wilmann i avdeling for fisk og sjømat i Mattilsynet følgende:

– Jeg blir litt skremt av ambisjonsnivået og lurer på om «fabrikken» har kapasitet til det. Det er mange fiskehelse- og fiskevelferdsutfordringer med dagens produksjonsnivå. Klarer næringen å løse dem og ta hensyn til fiskens behov, er det rom for vekst.

Wilmann fremholdt at det er viktig å huske at vekst ikke bare betyr mer slaktet fisk.

– Vekst innebærer også økt innsats i alle deler av produksjonskjeden, fra smolt til slakterikapasitet og adgangen til markeder. Vi vil få økt transport, økt lusepress, økt smittepress og behov for bedre beredskap. Sett fra mitt ståsted trenger vi også økt satsing på etatene som skal forvalte en stadig større næring.

Svarer på kritikken. Karl Andreas Almås har hatt nøkkelroller i arbeidet med rapportene både i 1999 og 2012. Han er visepresident i NTVA, som har utgitt rapportene, og var også gjennom flere år direktør i Sintef Fiskeri og havbruk, som ledet arbeidet med dem. Til kritikken fra Sjur Baardsen svarer han på e-post:

– I rapporten redegjøres det for hvilket begrep som er valgt som anslag for fremtidig volum og verdi. Her opplyses det tydelig at denne analysen har brukt begrepet «omsetning» eller «salgsinntekt» for å anslå utvikling i verdiskaping. Det redegjøres også for hvordan dette henger sammen med andre begreper for verdiskaping. Man kunne valgt andre definisjoner, men arbeidsgruppen mente at endring i omsetning er relevant å bruke for å anslå en forventet fremtidig verdiskaping.

På spørsmål om Sintef og vitenskapsakademienes agenda svarer Almås:

– Påstandene om at vi «blåser opp» denne næringen over andre næringer for å få ressurser, faller på sin egen urimelighet. Sintef er en forskningsinstitusjon på linje med alle andre som henter sine oppdrag gjennom åpen konkurranse. I forskningsrådsprosjekter skjer dette på basis av vitenskapelig evaluering, og i prosjekter for industrikunder ut fra en kombinasjon av vitenskapelig kvalitet og relevans. Jeg kan med hånden på hjertet si at vi ikke kan se å ha prosjekter på basis av disse rapportene.

Simen Sætre

Journalist og forfatter av dokumentarbøkene Den nye fisken (2021, sammen med Kjetil Østli)Tolken (2017, sammen med Qais Wahidi), Fjordman (2013), Petromania (2009), Hugo (2006) og Den lille stygge sjokoladeboka (2004).

Kjetil Østli

Journalist, forfatter og redaktør i Harvest. Nyeste bok: Den nye fisken (2021, sammen med Simen Sætre)

Christian Belgaux

Fotograf og journalist