Samme hva som ellers blir stående etter Trine Skei Grande, fortjener Norges nye kulturminister å bli husket for at hun slår fast det ingen av de fem foregående klarte: At Nasjonalgalleriet skal bevares som kunstgalleri tilknyttet Nasjonalmuseet. Trond Giske ville gi helt slipp på Nasjonalgalleriet da han banket gjennom nybygget på Vestbanen i februar 2009. Siden har det vært i spill under Giskes partifeller Anniken Huitfeldt og Hadia Tajik, og under Høyre-statsrådene Thorhild Widvey og Linda Hofstad Helleland.
Nasjonalgalleriet åpnet i 1882. Det er landets første spesialbygde visningssted for kunst, og var en viktig brikke i forsøket på å etablere Norge som en slags kulturnasjon. At bygningen må brukes til å vise kunst også i fremtiden, er like innlysende som at det er en dårlig idé å drive oljeboring utenfor Lofoten. At disse to sakene har vært gjenstand for dragkamper i forhandlingene om den reformerte regjeringen, kan gjøre en stakkar ganske fortvilet på vegne av den kollektive fornuft, slik den legemliggjøres av de 20 som skal være folkets fremste representanter. Likevel får vi være forsiktig optimistiske nå i hvetebrødsdagene.
De som har forfattet punktet om Nasjonalgalleriet i regjeringsplattformen, synes det er nødvendig å sette som betingelse for å gjøre det som er åpenbart fornuftig at det «ikke påløper store kostnader til rehabilitering». Det får vi ta som et tegn på sunn edruelighet, inntil det motsatte er bevist. For at alt koster penger, vet denne regjeringen utmerket godt. Den vet også at definisjonen av «store kostnader» kan omfatte alt fra SSB-sjefens advokatregninger til prisen på et jagerfly.
Et annet gledelig punkt i strategien, som også må tilskrives Venstres positive påvirkning, er at regjeringen «vil vurdere en trinnvis og nedskalert utbygging av nytt regjeringskvartal». Dette kunne umiddelbart gi håp om at regjeringen ville revidere de historieløse og usedvanlig dårlig begrunnede planene om å rive Y-blokken og flytte Utenriksdepartementet fra Victoria terrasse, på linje med det den nye miljøministeren, Ola Elvestuen (V), sa til Byggfakta.no rett før valget: «Å rive Y-blokka innebærer et uopprettelig feilgrep, og det kan vi ikke la skje. Regjeringskvartalet må endres, slik at det ikke blir en festning i byen, og løsningen er enkel. Det er å redusere på høyden og beholde UD der det ligger i dag.»
Men ansvarlig statsråd Jan Tore Sanner (H) er så stolt av feilvurderingen sin at han ifølge NRK tok kontakt på tirsdag for å dementere en artikkel som nevnte mulighetene for en klok justering av kursen. «Jeløyaplattformen rokker ikke ved regjeringens beslutning om å ta vare på kunsten, men rive Y-blokken. Den rokker heller ikke ved regjeringens mål om å samle alle departementene – bortsett fra Forsvarsdepartementet – i det nye regjeringskvartalet», uttalte Sanner til NRK, mens kollegaene formodentlig jobbet på spreng med å sette sammen landets nye toppledelse. Neste gang Sanner sier at han er for travel til å svare på spørsmål, vet vi altså hvor han har lagt listen for å korrigere mediene på eget initiativ. Kanskje har ikke Sanners etterfølger, Monica Mæland, lagt like mye prestisje i den massive nedbyggingen av Oslo sentrum, og er litt mer mottagelig for gode råd. Man kan alltids håpe.
For norsk kultur, i bred og smal forstand, er regjeringsrokaden uansett godt nytt. I august uttrykte Morgenbladet et fromt håp om at Hellelands etterfølger som kulturminister ville bli et menneske som går frivillig på museum. Det har vi fått. Nå er det opp til Trine Skei Grande å sørge for at listen ligger litt høyere for den neste som overtar jobben.
EH