Artikkelen er skrevet av journalist Håvard Melnæs i fotballtidsskriftet Josimar, og publiseres også i deres papirutgave.
5. juli 2017, litt over tre år etter at den sto ferdig, mottok Hamad International meldingen de hadde jobbet målrettet mot: Flyplassen ble den sjette i verden til å få fem stjerner av ratingbyrået Skytrax. Administrerende direktør i Qatar Airways-gruppen, Hans Eksellense Akbar Al Baker, var høyt oppe etter kåringen:
«Hamad International Airport overgår passasjerenes forventninger ved å tilby det de ønsker i et miljø som er vakkert, hensynsfullt og innbydende.»
Han la til at passasjerene på flyplassen kan handle i taxfreebutikker i verdensklasse, slappe av i en av de 12 loungene eller benytte seg av de mange tilbudene i spa-avdelingen, som inkluderer squashbaner og svømmebasseng.
Så godt som samtlige av de mange tusen arbeiderne som jobber for flyselskapet, på flyplassen eller for de mange underleverandørene, er fremmedarbeidere. De siste årene har Qatars behandling av fremmedarbeiderne vært gjenstand for stor internasjonal oppmerksomhet, i hovedsak fordi den lille golfstaten skal være vertskap for verdensmesterskapet i fotball i 2022.
Når VM 2022 skal sparkes i gang, vil Hamad International være det første møtet med Qatar for deltagerlagene, den internasjonale pressen og tusenvis av tilreisende supportere.
Hovedstaden Doha er som en eneste stor byggeplass, og på mange av anleggene jobbes det døgnet rundt. Nye, gigantiske byggeprosjekter iverksettes, og nye fremmedarbeidere importeres. Hvert eneste år siden 2010, da det ble klart at Qatar skulle arrangere VM i 2022, har antallet arbeidere i landet økt. I dag huser Qatar over to millioner fremmedarbeidere, arbeidere som ifølge menneskerettighetsorganisasjoner blir behandlet med slavelignende metoder.
Ikke bare blir mange av dem dårlig behandlet – hvert eneste år dør hundrevis av fremmedarbeidere. I de fleste tilfellene opplyses det ikke om dødsårsaken.
I 2012 døde 520 arbeidere fra tre land (Bangladesh, Nepal og India) i Qatar, 375 av dødsfallene var uforklarte. Ifølge den internasjonale menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch (HRW) er det ingen grunn til å tro at tallene er noe lavere i dag. Det er mer sannsynlig at dødstallene øker i takt med økningen av antallet fremmedarbeidere. Og fortsatt hemmeligholdes dødsårsaken til majoriteten av arbeiderne som sendes hjem i likkister.
I oktober kunngjorde Qatar at de skulle reformere arbeidslovene i landet. Dette har de også annonsert ved flere tidligere anledninger, uten at proklamasjonene er blitt omgjort til praksis. Men denne gangen var det alvor, ifølge myndighetene, og de fikk støtte fra den internasjonale arbeidsorganisasjonen, FN-byrået International Labour Organization (Ilo) og International Trade Union Council (Ituc), verdens største internasjonale fagforening. Generalsekretær Sharan Burrows i Ituc, som i en årrekke har omtalt Qatar som en slavestat og apartheidstat, uttalte at «dette er startskuddet for reelle reformer».
Det omstridte kafala-systemet, der fremmedarbeideren er prisgitt arbeidsgiveren, i praksis en slags slave, skulle nå avskaffes. De nesten to millioner fremmedarbeiderne i Qatar skulle ikke lenger få fratatt passet, de skulle ikke lenger trenge arbeidsgiverens godkjennelse for å reise tilbake til hjemlandet, de skulle få rett til å skifte arbeidsgiver, og minstelønn skulle introduseres. Men har det skjedd reelle endringer for fremmedarbeiderne i Qatar – verdens rikeste land – etter at myndighetene annonserte arbeidsreformer i fjor høst?
Sånn er livet.
Utenfor Hamad International jobber arbeidere i oransje vester med å plukke søppel, rake løv og klippe kvister. De syv arbeiderne er fra Bangladesh og jobber for Nakheel Landscapes, en underleverandør til flyplassen. På hjemmesiden til Nakheel Landscapes kan vi lese at de har 3600 ansatte, hvorav 2200 er ufaglærte, og omsetter for mer enn 7,5 milliarder kroner. Selskapet skriver at de tar arbeidernes rettigheter, verdighet, velvære og sikkerhet på alvor.
Arbeiderne forteller at det er en hard jobb, særlig om sommeren, når gradestokken kryper opp mot 44–45 grader og luftfuktigheten er på over 80 prosent.
– Det er bedre å jobbe om vinteren, om sommeren er det altfor varmt. Selv om vi på sommeren har fri fra klokken tolv til tre, må vi fortsette være ute. Så da prøver vi å finne en skygge der vi kan hvile. Om vinteren får vi ikke lov til å ta noen pauser. Vi gjør det likevel noen ganger, når sjefen ikke ser oss, sier Mahir, den eneste av de syv som behersker engelsk.
Alle jeg kjenner her er blitt lurt av rekrutteringsagenter som lovet høyere lønn.
Han forteller at de jobber fra fire til fire, seks dager i uken, at de blir hentet av bussen klokken tre om morgenen, og at de er tilbake i arbeidsleiren på industriområdet utenfor Doha mellom nærmere seks om kvelden.
– Bussturen hjem tar dobbelt så lang tid på grunn av trafikken, forklarer Mahir.
I fjor høst introduserte Qatar minstelønn på 900 riyal i måneden, som tilsvarer 1900 kroner. Mahir sier at han og arbeidskameratene ikke er informert om dette.
– Vi tjener 650 riyal i måneden. Det har vi gjort hele tiden. Før vi kom hit, ble vi lovet en lønn på 2000 riyal, men vi ble lurt. Alle jeg kjenner her, er blitt lurt av rekrutteringsagenter som lovet høyere lønn.
650 riyal tilsvarer en dagslønn på 55 kroner og en timelønn på fire kroner og 50 øre. I likhet med de aller fleste arbeidere fra Bangladesh som befinner seg her, måtte Mahir og arbeidskameratene betale et større beløp til rekrutteringsagenten i hjemlandet for å få seg jobb i Qatar.
– Mesteparten av pengene går til familien. Resten går til å tilbakebetale gjelden til rekrutteringsagenten.
Det er nesten 300 000 arbeidere fra Bangladesh som jobber i Qatar, og de utgjør dermed nesten en like stor andel av befolkningen som qatarerne selv.
Mahir forteller at noen i gruppen har vært i Qatar i mange år, men at han og broren har jobbet her i snart tre år.
– Vi kan ikke tenke på om vi liker oss her. Vi kan ikke tenke på at vi føler vi blir behandlet som dyr. Familiene våre hjemme er avhengig av vår hjelp for å overleve. Sånn er livet, sier Mahir.
Til høsten skal han for første gang siden han kom til Qatar reise hjem til Bangladesh på ferie. Han har ikke sett kona og døtrene på seks og fem år, siden han dro fra Bangladesh våren 2015.
Samme jobb, forskjellig lønn. Anthony fra Uganda kom til Qatar for to år og fire måneder siden. Han jobber for det multinasjonale sikkerhetsselskapet G4S, som har 585 000 ansatte på verdensbasis og er en av verdens største arbeidsgivere. Også Anthony ble lovet høyere lønn enn den han skulle få, da han kom til Qatar. Også han måtte låne penger for å betale en større pengesum til rekrutteringsagenten for i det hele tatt å komme hit. I likhet med Mahir har også han kone og barn i hjemlandet.
– Jeg jobber tolv timer om dagen. Inkludert bussturen frem og tilbake fra arbeidsleiren blir det 14 timer. Sammenlignet med andre folk jeg kjenner fra Uganda, som har andre arbeidsgivere, bor jeg bra. Vi er bare fire stykker som deler rom. Jeg har en fridag i måneden og tjener 1500 riyal. Jeg sender 700 riyal til kona, 300 riyal til rekrutteringsagenten jeg skylder penger til, resten bruker jeg på mat. Måltider får jeg ikke dekket. Sjefen min har sagt at jeg skal få reise hjem på ferie til høsten. Her i Qatar lever jeg ikke, jeg bare eksisterer, sier han.
En kollega av Anthony kommer bort og introduserer seg:
– Charlie, sier han og strekker ut en hånd.
Jeg forteller at jeg er journalist fra Norge og at jeg undersøker arbeidsforholdene på flyplassen.
– Gjett når jeg sist hadde en fridag, spør Charlie smilende.
– Forrige fredag, tipper jeg.
Fredag i Qatar tilsvarer søndag i Norge.
– Feil. 21. oktober 2017.
– Det er mer enn 100 dager siden, sier jeg.
– Yes sir. Du kan hilse til Norge og si at det eneste jeg opplever i Qatar, er at tiden går, sier Charlie. Noen henvender seg til ham på walkietalkien, og Charlie forsvinner i mylderet på flyplassen.
Denne nasjonalitetsbaserte lønnsdiskrimineringen er rasisme.
— Vani Saraswathi i organisasjonen Migrant-Rights.org.
Ved moskeen rett utenfor Hamad International sitter Chris fra Filippinene og Indra fra Nepal på en benk. De jobber med vedlikehold, har samme arbeidsgiver, de samme arbeidsoppgavene og jobber akkurat like mye. Mens Chris tjener 2200 riyal i måneden, tjener Indra under halvparten med en lønn på 1000 riyal.
Praksisen i Qatar og de andre golflandene er kontroversiell: Arbeiderne blir verdivurdert på bakgrunn av hvor sterk valutaen i hjemlandet er.
– Denne nasjonalitetsbaserte lønnsdiskrimineringen er rasisme, sier Vani Saraswathi i organisasjonen Migrant-Rights.org. Hun er fra India, men har bodd i Qatar i 18 år og kjenner forholdene for fremmedarbeiderne bedre enn de fleste.
– Det er kvalmt, men arbeiderne blir behandlet forskjellig på bakgrunn av hvilket land de kommer fra. Arbeiderne fra Nepal og Bangladesh har det verst. Mange av dem blir behandlet som maskiner eller dyr. Det samme med afrikanerne. De har kommet i hopetall de siste årene, og blir også elendig behandlet. Nepalere får dårligere betalt enn filippinere, filippinere får dårligere betalt enn indere, og indere får dårligere betalt enn hvite fra Europa og Amerika, sier Billy, en av lederne i det filippinske miljøet i hovedstaden Doha.
Chris og Indra har flere fellestrekk: Begge er gift, har barn og måtte betale rekrutteringsagenter store beløp i hjemlandet for å få jobb i Qatar. Mens Chris sier han trekkes et fast beløp av månedslønnen, måtte Indra oppsøke en lokal lånehai å låne pengene. De jobber for Facilities Management & Maintenance Company (FMM), et datterselskap av Qatar Airways.
Å snakke er å utsette seg for fare.
Babu fra Bangladesh jobber også for FMM. Han smiler imøtekommende, men ser trøtt ut der han står med en klut i hånden og gnikker og gnur på trallene ved parkeringsplassen. Da ratingbyrået Skytrax tildelte Hamad International fem stjerner, var renslighet på toalettene og publikumsområdet to av vurderingskriteriene. Toalettene fikk fire og en halv av fem stjerner, rensligheten på publikumsområdet fikk full pott.
Babu har bare vært i Qatar siden oktober. Noen dager vasker han toalettene, andre dager jobber han med å holde publikumsområdet rent. Han er gift og har fire barn i hjemlandet. Han forteller oss at han har jobbet hver eneste dag siden han begynte. Han sier han er sliten, særlig fordi han ofte får beskjed om å jobbe doble skift.
– I rolige perioder om natten prøver jeg å lure meg til litt søvn.
– Hvor sover du da?
– Enten på toalettet, under firehjulstrekkerne på parkeringsplassen eller i moskeen. Noen ganger er jeg så utmattet at jeg ikke vet om jeg er våken eller om jeg sover.
To ganger er Babu blitt fersket av sikkerhetsvakter på Hamad International for å ha sovet på toalettet.
– Den første sikkerhetsvakten var grei, men den andre fortalte det til sjefen min. Da fikk jeg beskjed om at hvis det gjentok seg, ville jeg sitte på neste fly til Bangladesh.
Ingen av navnene vi bruker på fremmedarbeiderne i denne artikkelen, tilhører dem vi har intervjuet. For arbeiderne innebærer det en stor risiko å snakke med journalister.
Spesialrådgiver i Amnesty, Fabien Goa, har fremmedarbeidere og store sportsarrangementer som sitt fagfelt.
– Vi må ta flere spesifikke forholdsregler når vi jobber i golflandene fordi arbeidsgiverne kontrollerer og overvåker nesten alt arbeiderne gjør. Derfor må vi være ekstra påpasselige når vi snakker med arbeiderne, slik at vi ikke utsetter dem for fare. Bare ved å snakke med oss eller deg som journalist risikerer arbeideren alvorlige konsekvenser. Derfor bruker vi nesten aldri deres virkelige navn. Hvis de blir identifisert via tekst eller bilder, er sannsynligheten stor for at de mister jobben, blir arrestert og deportert, sier Goa.
«Faktisk svært ille».
I 10 dager besøkte vi flyplassen Hamad International for å høre arbeidernes historier. Fortellingene til Babu, Anthony og Mahir var på ingen måte unike. Samtlige arbeidere fortalte oss at de hadde betalt rekrutteringsagenter i hjemlandet, et faktum som bidrar til at arbeiderne er en form for økonomiske gisler: De har ikke noe annet valg enn å bli i Qatar. Landets arbeidslover sier at maksimum tillatte arbeidstimer er 44 timer pr. uke. Alle vi snakket med, jobbet vesentlig mer, flere jobbet over dobbelt så mye. Qatars arbeidslover sier at man har rett til en hjemreise i året, dette var ingen av arbeiderne klar over. De fleste fortalte at de først fikk reise hjem etter tre år. Mange vi snakket med, fikk beholde passet sitt, problemet for fremmedarbeiderne er at det ikke bedrer situasjonen. De trenger fortsatt arbeidsgivers velsignelse for å få utreisevisum.
Konfrontert med funnene på Hamad International, sier Itucs generalsekretær Sharan Burrow til Josimar at «forholdene er faktisk svært ille».
Men legger raskt til:
– Nå har vi fått på plass en avtale som vil forandre dette!
De problemene og utfordringene fremmedarbeiderne hadde for 10 år siden, er de samme som i dag.
— Andrew Gardner
Like skråsikker er ikke Andrew Gardner, professor i sosialantropologi ved Puget Sound-universitetet i USA. Han bodde og jobbet i Qatar i perioden 2008–2016.
– De problemene og utfordringene fremmedarbeiderne hadde for 10 år siden, er de samme som i dag. Det er fascinerende at det de siste 20 årene har vært en nesten konstant strøm av kunngjøringer fra myndighetene i Golflandene om at de skal gjøre slutt på kafala-systemet, at de skal sørge for vesentlige forbedringer for fremmedarbeiderne. Så slike kunngjøringer er ikke noe nytt. Spør du meg, skal man være svært forsiktig med å ta dem på alvor. Vi må måle kunngjøringene opp mot de helt konkrete konsekvensene de får for fremmedarbeiderne. Derfor tar jeg kunngjøringene med stor ro, vi har hørt dette før. Samtidig er det potensial i disse bebudede arbeidsreformene, og det er bra at Qatar blir oppmuntret til å gjøre disse endringene. Nå gjenstår det å se om de vil gjennomføre implementeringen, sier Gardner.
Bayern og Merkel.
Mot slutten av 2016 fikk Human Rights Watch en henvendelse fra en av Angela Merkels nærmeste medarbeidere. Forbundskanslerens kontor ønsket en rapport om menneskerettighetsforholdene i Qatar. Bayern München hadde innledet forhandlinger med Qatar Airways-gruppen og spurte forbundskanslerens rådgivere om råd. Den tyske storklubben tar ingen potensielt kontroversielle kommersielle avgjørelser uten å rådføre seg med landets politiske ledelse. Merkels kontor henvendte seg til Europa-direktøren i Human Rights Watch og ønsket en rapport om farene for Bayern München ved å inngå et samarbeid med statseide selskaper i Qatar.
I rapporten til Human Rights Watch, som Josimar er i besittelse av, står følgende å lese:
Relatert til en mulig avtale mellom Bayern München og et statseid selskap i Qatar:
Det første og viktigste å være klar over, er at dersom Bayern München velger å samarbeide med styresmaktene i Qatar, vil det utgjøre en trussel mot klubbens gode navn og rykte. Qatar opprettholder et svært undertrykkende arbeidssystem som landet nekter å reformere, til tross for et enormt internasjonal press. Enhver avtale som involverer muligheter til å benytte seg av Bayern Münchens varemerke og globale rekkevidde enten ved direkte eller indirekte å promotere Qatars image, vil uunngåelig føre til beskyldninger fra supportere, journalister og menneskerettighetsorganisasjoner om at klubben bidrar til å hvitvaske Qatars internasjonale rykte.
Hvis Bayern München ønsker å unngå anklager om hvitvasking, kan klubben sørge for at samarbeidet med myndighetene i Qatar kommer arbeiderne i landet til gode.
Dette kan gjøres på to måter.
Først ved å uttrykke klubbens støtte til helt grunnleggende og høyst nødvendige arbeidsreformer i Qatar, nærmere bestemt at Qatar må fjerne det svært destruktive systemet med utreisevisum, som medfører at alle fremmedarbeidere i landet trenger arbeidsgiverens godkjenning for å forlate landet.
For det andre må Bayern München kunne forsikre seg om at fremmedarbeidere som på en eller annen måte er relatert til klubbens aktiviteter i Qatar, blir behandlet på en skikkelig måte.
Human Rights Watch la også ved et forslag til uttalelse på vegne av Bayern München dersom de skulle velge å inngå et samarbeid med den statseide Qatar Airways-gruppen:
I samsvar med folkeretten ønsker Bayern München å uttrykke støtte til helt grunnleggende og høyst nødvendige arbeidsrettighetsreformer i Qatar, og særlig å formidle sine forventninger til myndighetene i Qatar om at de må ta reelle skritt for å få fjernet systemet med utreisevisum som betyr at alle fremmedarbeidere i landet trenger arbeidsgiverens tillatelse for å forlate landet.
Supporterne protesterer. Rapporten ble sendt til Bayern München via forbundskansler Angela Merkels kontor. Som et av Tysklands mest kjente internasjonale varemerker har det vært en uttalt strategi å samarbeide tett med andre kjente tyske varemerker, for sammen å løfte hverandre i det globale markedet. Blant Bayern Münchens viktigste sponsorer finner vi andre tyske giganter som Audi, Allianz, T-Mobile og Adidas. I 16 år var tyske Lufthansa Bayern-sponsor og klubbens offisielle flyselskap-partner, men fra 1. juli i år blir statseide Qatar Airways ny såkalt «platinum partner». Lufthansa ville gjerne fortsette som Bayern-sponsor, men måtte til slutt innse nederlaget.
«Som et statseid flyselskap har vi ikke de samme midlene til rådighet, og må derfor gjøre grundige vurderinger før vi inngår partnerskap. Vi har et ansvar overfor våre aksjonærer og samarbeidspartnere», sa flyselskapet til Frankfurt Allgemeine Zeitung da avtalen mellom Bayern og Qatar Airways ble kjent.
Bayerns markedsdirektør Andreas Jung var svært fornøyd da avtalen, som strekker seg til 2023, ble offentliggjort:
«Qatar Airways utvider rutenettet og åpner opp for nye destinasjoner i det asiatiske og amerikanske markedet. Det passer vår internasjonale orientering, vi kan utvikle felles strategier for det beste for begge.»
«På grunn av fotballen har forholdene for arbeiderne i Qatar bedret seg», uttalte klubbdirektør Karl-Heinz Rummenigge til München-avisa TZ før Bayern München i januar reiste til treningsleir i Qatar.
Da Bayern var tilbake fra treningsleiren og tok imot Werder Bremen på Allianz Arena 21. januar, hadde ultrasgruppen Munich’s Red Pride laget et banner der Rummenigges uttalelse var satt i anførselstegn, og et banner med Rummenigges ansikt, der øynene var to store tomater. «Tomater foran øynene» er et tysk uttrykk for å beskrive en som ikke ser det helt åpenbare.
Supportergruppen sier til Josimar at en eventuell bedring av arbeidsforholdene i Qatar neppe kan tilskrives Fifa eller funksjonærer i Bayern München. Det er heller et resultat av arbeidet gjort av menneskerettighetsorganisasjoner. Supporterne mener at klubbens samarbeidsavtale med Qatar er moralsk betenkelig, og reagerer på klubbens manglende åpenhet overfor medlemmene.
Flere år gamle vedlegg.
Etter våre funn på Qatar Airways-eide Hamad International ønsket vi å stille noen spørsmål til Bayern München. Det skulle vise seg å bli vanskelig.
Vi ringte Bayern Münchens pressesjef Christopher Keil en rekke ganger, uten å få svar. Vi sendte ham flere sms-er, uten å få svar. Vi sendte ham spørsmål på e-post, uten å få svar.
Vi sendte følgende spørsmål til medieavdelingen i Bayern München:
Er samarbeidsavtalen med Hamad International Airport / Qatar Airways i samsvar med klubbens verdier som «ansvar», «respekt» og å være «rollemodeller»?
Før dere inngikk avtalen med Hamad International Airport / Qatar Airways ble det rapportert at Bayern München spurte Human Rights Watch om risikoen ved å innlede et tettere samarbeid med selskaper i Qatar. Hvilke råd fikk dere, og fulgte dere rådene?
Forsøkte dere å få innsyn i om arbeidsplassen til partneren (Hamad International Airport / Qatar Airways) var fri for menneskerettighetsbrudd før dere inngikk avtalen?
Var Bayern München på noe tidspunkt i kontakt med Angela Merkels kontor før dere inngikk avtalen med Qatar?
Er Bayerns rykte/tillit blitt ødelagt etter at dere inngikk samarbeidsavtalen med Hamad International Airport / Qatar Airways?
Da Bayern annonserte avtalen med Hamad International Airport / Qatar Airways, beskrev Bayern Münchens markedsdirektør Andreas Jung avtalen som en «good fit»? Tenker dere fremdeles det samme om dette partnerskapet?
Det gikk mange dager uten at vi fikk svar. Til slutt vi en e-post fra Bayern Münchens medieavdeling:
Vennligst se vedlegg med uttalelser fra administrerende direktør Karl-Heinz Rummenigge om vårt samarbeid med Hamad International Airport, der han også uttrykker bekymring for arbeidsrettigheter.
På generelt grunnlag kan vi si at FC Bayern München kjemper på det globale markedet mot noen av de beste klubbene i Europa. Vi forfølger økonomiske interesser, i tillegg til sosiale aspekter til fordel for vår klubb og vårt lag. Da FC Bayern München innledet samarbeidet med Doha Airport, omtalte tidligere utenriksminister Frank Walter Steinmeier dette samarbeidet som et vanlig forretningsmessig samarbeid mellom tyske og qatarske selskaper. Qatar er en stor internasjonal investor, også i Tyskland (Volkswagen, Deutsche Bank, Siemens etc.). Våre partnere i Doha visste allerede da vi innledet forhandlingene at vi representerer verdier fra vår kultur, verdier fra idrett generelt og klubben vår. Vi har vært en pådriver for en dialog om disse forholdene siden. Våre partnere støtter oss. For å oppmuntre til kvinneidrett og kvinnefotball i Qatar ble FC Bayern Münchens kvinnelag invitert til å ha treningsleir på Aspire Academys treningssenter i januar. Bayern München-laget støttet et kvinnefotballprogram av Qatars kvinneidrettsforbund ved å spille vennskapskamper med blandede lag. Siden fotballen spiller en rolle i Qatar (VM, Fifa, internasjonale turneringer) kan vi se at situasjonen for arbeidernes har utviklet seg i en positiv retning, noe som er bekreftet av ILO, FNs arbeidsorganisasjon. Dette kan du enkelt finne artikler om, for de er blitt publisert.
Alt godt
FC Bayern München
Avdelingen for medier, digital og kommunikasjon
De tre vedleggende inneholdt tre tidligere uttalelser om Qatar, gitt av klubbdirektør Karl-Heinz Rummenigge, den eldste uttalelsen var fra 2015, den siste fra januar i år.
Tragisk og ansvarsløst.
Siden 2004 har Nicholas McGeehan jobbet med spørsmålet om arbeidernes rettigheter i Qatar, og fra 2012 til 2017 var han Golfland-eksperten til Human Rights Watch. McGeehan reagerer sterkt på svarene fra Bayern.
– Det er faktisk ganske tragisk. Her kommer de med en kunngjøring som ikke tar opp eller går inn på de svært alvorlige funnene som de nå er blitt konfrontert med. Dette viser at Bayern ikke har noen interesse av å gjøre det rette, og at når det kommer til stykket, er de bare er opptatt av pengene. Dette avslører at verdiene som de hevder klubben er tuftet på, kommer i annen rekke. Jeg tror at dette vil gjøre supporterne deres – og mange av dem er sosialt engasjerte – ganske sinte. Man forråder de verdiene de hevder de står for. Men dette er dessverre normen blant fotballklubber som opererer i etiske gråsoner. De viser ingen medfølelse eller sympati for unge arbeidsfolk, i stedet blir de sinte på budbringeren. De burde heller være sinte på sin egen regjering, som ga dem beviselig feilaktige forsikringer.
– Kan vi tro på fotballklubber som forteller at deres viktigste verdi er fair play?
– Nei, selvsagt ikke. «Fair play» og «Kick racism out» og så videre, alle disse fine ordene og verdiene som fotballen snakker om bare for å gjøre seg lekre for sponsorer og supportere.
– Hvordan kan fotballen endres i en mer human retning? Er supporterne fotballens siste håp?
– Helt klart. Ikke bare det siste håpet, de er det eneste håpet. Det handler om å finne måter å ta fotballen tilbake på. Det som må skje, er at supporterne må stå opp for noe. Det kan innebære at klubben man elsker får dårligere sportslige resultater. Så folk må være forberedt på at deres klubber i større grad mislykkes på banen. Og det er klart at det er vanskelig. Samtidig har de mest oppmuntrende reaksjonene kommet nettopp fra Bayerns supportere. De fortjener masse ros. Ikke mange supportere hadde gjort det samme. Bayern München er et eksempel på alt som er galt er fotballen, men supporteres deres et fantastisk eksempel på hva som er bra med fotballen.
Som mangeårig researcher i Human Rights Watch var det Nicholas McGeehan som i 2016 fikk oppdraget med å skrive rapporten som ble bestilt av forbundskansler Angela Merkels kontor:
– Jeg skulle skrive en rapport som skulle fremheve de potensielle risikoene for Bayern München ved å inngå et tettere samarbeid med kommersielle interesser i Qatar. Våre råd til Bayern var krystallklare: Vær åpne om hvilke forventninger dere har til arbeidsreformene. Vær helt sikre på at det ikke foregår utnytting og mishandling av arbeidere i prosjektene dere er involvert i. Dere må foreta en grundig gjennomgang av selskapet dere velger å samarbeide med. Sørg for at dere er helt sikre på at de opererer på en forsvarlig måte, sett fra et menneskerettighetsperspektiv. Grunnen til at vi fremhevet disse to faktorene, var at hvis du snakker om arbeidsreformer, så kan du argumentere med at du bryr deg og vil se endringer. At man kan utøve en positiv innflytelse. For det andre, hvis man prøver å fikse problemene på det prosjektet du er involvert i, har man en direkte innflytelse som vil hjelpe en rekke arbeidere. Og det er viktig. Hvis alle gjorde det, ville det gjøre en enorm forskjell.
– Fulgte Bayern München rådene fra rapporten?
– Nei, det har de ikke gjort.
– Har de snakket offentlig om nødvendigheten av arbeidsreformer?
– Nei, de overså fullstendig våre råd. De har gitt misvisende uttalelser basert på noe jeg vil karakterisere mangelfulle vurderinger av tyske myndigheter, nemlig at alt går bra i Qatar og at fotballen har forbedret situasjonen for fremmedarbeiderne.
– Hvilke tyske myndigheter sier dette?
– Disse uttalelsene kommer fra Sigmar Gabriel, Tysklands utenriksminister. Problemet med disse uttalelsene er at de ikke er sanne. De inneholder elementer av sannhet, men det er i høyeste grad et forenklet narrativ. Og den bidro til at Bayern fullstendig overså våre råd.
– Som flyplass, med så stor risiko for å bli eksponert og avslørt, skulle man ikke tro Qatar Airways tok bedre vare på arbeiderne sine?
– Det forutsetter at man bryr seg om og tar vare på arbeiderne. Det forutsetter at de funnene dere har gjort, er noe utenom det vanlige. Men det er de ikke. Disse arbeidsforholdene er helt normale i Qatar. Det dere har funnet, er sørgelig nok hverdagen til den store majoriteten av fremmedarbeidere i Qatar. Alt Qatar har gjort, er å se på prosjekter som er direkte knyttet til VM, som stadionarbeidere, de beskytter dem litt bedre enn de andre. For det er mot disse byggeplassene mange retter sin oppmerksomhet. Men stadionarbeiderne utgjør cirka to prosent av fremmedarbeiderne i landet. Det er ikke et forsøk på å fikse systemet, det er et forsøk på å avlede oppmerksomheten fra de større problemene.
– Hvorfor bør Bayern München ta hensyn til menneskerettigheter?
– Man trenger ikke si noe som helst, man kan bare reise til Qatar å ta imot pengene. Men da har man ingen troverdighet når man presenterer seg selv som en verdibasert fotballklubb. Dette hykleriet er et omfattende problem. Det som irriterer meg litt, er at alt dere gjorde var å stille spørsmål. Du dro til flyplassen, snakket med arbeiderne, spurte om de fikk beholde passet, om de tjente over minstelønn. Hvorfor kunne ikke noen fra Bayern ha gjort det? De har dratt til Doha på treningsleir i mange år, hvorfor har ingen snakket med arbeiderne på flyplassen? Stilt noen spørsmål om lønn, boforhold, og om hvor mange timer de jobber i uken. Er det vanskelig? Det var ikke vanskelig for dere. Så hvorfor gjorde de ikke det?
Fifa vil undersøke flyplassen.
Josimar sendte en rekke spørsmål til Qatar Airways, som eier og driver Hamad International. En talsperson svarte at funnene kan få konsekvenser for noen av underleverandørene på flyplassen:
«Vi tar alle rapporter om dårlig behandling av våre arbeidere på største alvor. Vi vil fortsette å jobbe med myndighetene for å få svartelistet arbeidsgivere som bryter Qatars arbeidslover. Enhver arbeidsgiver som behandler sine arbeidere dårlig, vil bli bannlyst fra å operere i Qatar i all overskuelig fremtid», skrev talspersonen i en e-post til Josimar.
På spørsmål om hvorfor de inngikk samarbeidet med Bayern München, svarte samme person:
«Bayern München er en klubb som vi har lyst til å samarbeide fordi den uttrykker fortreffelighet og lidenskap som korresponderer med våre mål for Qatar Airways. At vår karakteristiske logo skal pryde skjortekragene til klubbens ikoniske drakt, er noe vi er veldig stolte av.»
Qatar Airways er en av hovedsponsorene i sommerens VM i Russland og en av syv offisielle Fifa-partnere. Konfrontert med våre funn på flyplassen Hamad International svarte Fifa følgende:
«I samsvar med våre vedtekter om menneskerettigheter er Fifa svært påpasselige med å være vårt ansvar om menneskerettigheter bevisst. Brudd på arbeideres rettigheter er ikke i tråd med våre verdier. Fifa er proaktive og gjennomfører grundige gjennomganger før vi inngår avtaler, for å redusere risikoen for brudd på menneskerettigheter. Dette er første gang vi blir konfrontert med spesifikke påstander på Hamad International, og vi vil kontakte lokale og internasjonale samarbeidspartnere for å sjekke disse påstandene.»
Artikkelen er skrevet av fotballtidsskriftet Josimar, og publiseres også der.