Journalist Simen Sætre her i Morgenbladet og journalist Kjetil Østli i nettmagasinet Harvest fikk onsdag ViS-prisen for «fremragende og vederheftig journalistikk om forskning» for sin artikkelserie Mørke motkrefter. Prisen deles ut av Vitenskapsakademiet i Stavanger, og består av en plakett og 50 000 kroner.
Artikkelserien begynte i juni 2017, og er publisert samtidig i Morgenbladet og Harvest. Den undersøker sjømatnasjonen Norges forhold til forskning. Den «belyser betingelsene for å sikre sann og redelig kunnskap om det oppdrettsfundamentet sjømatnasjonen Norge bygger på. En rød tråd er hvilke spenninger som oppstår når sjømatnæringens kommersielle interesser kolliderer med forskningens frihet og sannhetssøken, og når myndighetene er partiske», skriver juryen blant annet i sin begrunnelse.
Les alle artiklene i serien her.
Juryen har bestått av professor i journalistikk Harald Hornmoen ved Oslomet, sjefredaktør Hilde Sandvik i Broen.xyz, journalist og tidligere sjefredaktør i Stavanger Aftenblad, Tom Hetland, og ansvarlig redaktør i På Høyden ved Universitetet i Bergen, Dag Hellesund.
Morgenbladets forskningsjournalist Hanne Østli Jakobsen mottok prisen i 2017, og avisens forskningsredaksjon i 2013.
Juryens begrunnelse er:
«ViS-prisen 2018 går til journalistene Simen Sætre i Morgenbladet og Kjetil Østli i nettmagasinet Harvest for en serie artikler i 2017–2018 med hovedtemaet: «Mørke motkrefter».
Seriens betegnelse er hentet fra en karakteristikk fiskeriminister Per Sandberg brukte i et intervju i Aftenposten i 2016 om akademikere og andre som etter hans mening snakket ned næringen. Artikkelserien er et samarbeid mellom Morgenbladet og nettmagasinet Harvest hvor artiklene er publisert hos begge samtidig, og utgjør en ny måte å formidle forskningsjournalistisk stoff på.
Journalistene Simen Sætre og Kjetil Østli har til nå levert syv større dokumentarartikler fra juni 2017 til april 2018. I tillegg kommer 25 oppfølgerartikler, intervjuartikler, podkastsendinger og lignende av mindre format enn de store. Dessuten har det i kjølvannet av artiklene fulgt et utall av debattinnlegg og flere hundre tusen visninger på Morgenbladets nettside alene. Også i Stortinget har sakene Sætre og Østli har omtalt, vært tatt opp. Artikkelserien har også møtt stor motbør, særlig fra bransjen.
Artikkelserien belyser betingelsene for å sikre sann og redelig kunnskap om det oppdrettsfundamentet sjømatnasjonen Norge bygger på. En rød tråd er hvilke spenninger som oppstår når sjømatnæringens kommersielle interesser kolliderer med forskningens frihet og sannhetssøken, og når myndighetene er partiske. Næringen ønsker vekst, politikere ønsker bedret verdiskaping. Mens noen forskere stiller kritiske spørsmål ved hvorvidt dagens oppdrettsform er bærekraftig og om denne sjømaten er helsesikker, støtter andre opp om næringens og forvaltningens syn. Enkelte forskere føler seg trakassert og bevisst feiltolket, andre uthengt som næringens og næringspolitikkens klakører.
Signaturartikkelen «De forbannede lakseforskerne» presenterer 20 ulike historier om konflikter som har preget forskningen om og i oppdrettsnæringen de siste årene. Journalistene har oppsøkt forskere som forteller om at forskningsresultater som kaster lys over mulige virkninger av miljøgifter i laks blir mistenkeliggjort og oversett, forskernes integritet angrepet, forskningsfinansieringen strammet inn og karrierer hindret.
Dokumentarartikkelen «Den fantastiske visjonen i norsk havbruk. Historien om et dokument» er en glimrende beskrivelse og analyse av hvordan scenariostudie blir en selvoppfyllende profeti. En gruppe på åtte mennesker inviteres av Norge Tekniske Vitenskapsakademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap til å «tenke høyt» om havnæringenes langsiktige utvikling. Med basis i et anslag om en femdobling av verdiskapingen fra oppdrettslaks frem mot 2050, endret dokumentet status fra «mulighetsstudie», via status som «visjon» og «ambisjon» til «politisk mål» og tilbake til «prognostisert ambisjon». Av flere aktører og i flere sammenhenger fremstilles mulighetsstudien som «forskning», mens vekstestimatet antar karakter av et «magic number» som i neste omgang kan avføde politiske tiltak for å realisere fremtidsbildet. Artikkelen er balansert, alle parter høres om sitt syn på mulighetsstudiens plass i dagens kunnskapsfront og i tenkningen om næringens fremtid.
Den omfattende artikkelen «Det vi ikke vet om laksen» beskriver eksperter i dobbeltroller og som underkommuniserer av funn fra dyrestudier. Historien sentreres rundt bruken av ethoxyquin (EQ). Det er en syntetisk antioksidant som blir tilsatt fiskemelet i laksefôr. Norge forsvarer EQ, mens EU vil forby det. Dyrestudier viser motstridende resultater, EQ kan skape eller forhindre kreft. Studier på menneskeceller indikerer at EQ kan forårsake kromosomavvik, hull og brudd i kromosomer. EQ i fisk kan omdannes til metabolitter med ulike, stort sett ikke kartlagte egenskaper og virkninger. Sætre og Østli tegner opp for oss hvordan de har kartlagt det de kaller «Sjømatkomplekset» og hvordan ulike aktører samarbeider for å sikre fortsatt bruk av EQ i norsk oppdrettsnæring. De tette båndene går ikke bare mellom politikk og næring, men også mellom næring og forskning og mellom politikk og forskning.
Sætre og Østli gir et nærgående overblikk over aktørnettverket i en av landets viktigste næringer. De viser hvor utsatt forskere som dokumenterer og målbærer kunnskap som oppfattes å kollidere med mektige næringsinteresser og viktige politiske ambisjoner er. Serien har til fulle gitt et kritisk og dyptgående innsyn i spenningen mellom sjømatnæringens kommersielle interesser, forskningens frihet og politikkens troverdighet.
Stavanger, 7. juni 2018
Om ViS-prisen:
Vitenskapsakademiet i Stavanger (ViS) deler i år ut den nasjonale ViS-prisen for kritisk, innsiktsfull og vederheftig forskningsjournalistikk for åttende år på rad.
Prisen er på 50 000 kroner og er finansiert av avisene Aftenposten, Adresseavisen, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad. Den kan vinnes av en journalist eller en gruppe av journalister som har publisert fremragende og vederheftig journalistikk om forskning de siste fem år. Prisen kan tildeles for et enkeltarbeid som reportasje, intervju eller kommentarartikkel, eller for et lengre forskningsjournalistisk virke. Prisen deles ut hvert år på årsmøtet i Vitenskapsakademiet i Stavanger.
Pressefolk og forskere ved landets forskningsinstitusjoner inviteres til å foreslå kandidater til prisen. ViS-styret deler ut prisen etter forslag fra en jury på fem medlemmer oppnevnt av ViS, avisene som finansierer prisen, Norsk Presseforbund, Norsk pressehistorisk Tidsskrift og en medieforsker. I år har vi mottatt flere gode forslag som alle, liksom tidligere år har vært vurdert av den oppnevnte fagjuryen som består av:
Professor i journalistikk Harald Hornmoen ved Oslomet – storbyuniversitetet,
Sjefredaktør Hilde Sandvik i Broen.xyz,
Journalist og tidligere sjefredaktør i Stavanger Aftenblad Tom Hetland,
Ansvarlig redaktør Dag Hellesund, På Høyden, Universitetet i Bergen,
Preses i ViS, professor Jan Erik Karlsen har fungert som juryens sekretær.
VIS-prisens formål er å rette oppmerksomheten mot vitenskap og vitenskapens betydning i dagens samfunn. Prisen skal fremme gjensidig forståelse mellom forskning og journalistikk, og virke til at journalister får tid og ressurser til å sette seg inn i vitenskapelige metoder og tenkemåter. ViS-prisen er en fortjent utmerkelse i forskningsjournalistikk. Den er en pris for selvstendig, kritisk, og reflektert journalistisk virksomhet om vitenskap innenfor alle fagfelt. Prisen skal stimulere til diskusjon om forskernes problemstillinger, metoder og resultater, fremme saklig og kunnskapsbasert meningsdannelse, rette oppmerksomhet mot faglig diskusjon og uenighet, og bidra til debatt om bruk og misbruk av forskningsmidler. Pressens særlige ansvar for samfunnskritikk må også gjelde hvordan forskningsbasert viten skapes og brukes. Journalistikken i demokratiske samfunn kan avsløre lettvinte forklaringer og få frem vitenskapelig usikkerhet og uenigheter blant forskere. Ikke minst har pressen en viktig oppgave med hensyn til å stimulere til bred refleksjon omkring vitenskapens rolle i samfunnet.»