Ruseløkka skole finnes ikke mer. Etter 147 år ble murbygningen rett bak det nye Nasjonalmuseet revet midt i august. Det eneste som rørte seg i skolegården onsdag denne uken, var en gravemaskin som flyttet murstein og mørtel fra ett punkt til et annet. På den andre siden av gaten struttet armeringsjern ut av en halvveis revet søyle i det som inntil nylig het House of Oslo, en samling av kontor- og forretningsbygg som ble satt opp midt på sekstitallet og utvidet 20 år senere.
Skolen var en fin representant for en tanke som i sin tid var radikal: at alle barn har rett til utdannelse. Naboen var et helt middels bygg som kunne fått et mye lengre liv om viljen var der til å pusse det opp til den standarden som etterspørres. Begge gir grunn til å spørre seg om vi her i Norge har for lett for å rive kurante bygninger for å bygge noe litt høyere og blankere.
For det ene handler det om miljøkostnadene ved å rive og bygge nytt. Uansett hvor nennsomt den gjennomføres, og uansett hvor energieffektivt nybygget er, er riving per definisjon en prosess der noe brukbart forvandles til en haug med skrot. I en tid der ødeleggelsen av kloden fremstår stadig mer akutt, oppleves det som et ganske blekt tiltak å gjenbruke polposene når hele hus vrakes.
Det oppleves som et ganske blekt tiltak å gjenbruke polposene når hele hus vrakes.
For det andre handler det om å unngå å gjøre noe som senere generasjoner vil bebreide oss for. Det skjedde i 1960 med Edvard Munchs villa på Ekely i Oslo. Det skjedde i 2016 med Rødskolen i Melbu i Vesterålen, gjennomdekorert innvendig av maleren Harald Petersen. Begge ble revet for å gi plass til parkering. I Trondheim står striden om tre jugendgårder i Elgeseter gate som først ble blinket ut for riving i 1953. Der er målet å bygge en bredere vei. Saken behandles i bystyret 6. september. På Hamar kjemper Fortidsminneforeningen for å hindre at Parkgata 31, en av byens eldste bygninger, skal bli erstattet av en kladeis på syv etasjer.
Og bakom synger Y-blokken. Det er på sin plass å nevne enda en gang at bygningen var i ferd med å bli fredet i juli 2011. Statsbygg har foreløpig ikke sendt den nødvendige søknaden om å få rive Erling Viksjøs bygg, med Carl Nesjar og Pablo Picassos relieff på kortveggen. Regjeringen har altså fortsatt mulighet til å ta til vettet og gå foran med et godt eksempel. I optimismens tegn: Det desidert beste forslaget til løsning av regjeringskvartalet kom fra Arkitekthøgskolen i Oslo, som så bort fra oppdragets mest hodeløse krav, og laget et nøkternt og respektfullt opplegg der Y-blokken beholdes. Mye tyder på at en ny generasjon arkitekter er mer opptatt av å ta vare på det vi har, enn av å sette sin signatur på signalbygg som i beste fall har nyhetens interesse.
EH