---
Vi Kvisser
Vi Kvisser er spalten hvor vi stiller en aktuell person ett spørsmål fra kvissen i Morgenbladet. Dette intervjuet røper svaret på spørsmål 15 i ukens avis.
---
– Hva går kvissen i? Jeg er redd for å dumme meg ut.
– Det er ingen grunn til høye skuldre! Ingen av forfatterne jeg hittil har kvisset, har klart spørsmålet.
– Okei, da. Jeg er bare skada av å ha for mange kvissekspertkompiser.
– Å ja?
– Du vet sånne folk som kan mye om alt, som vet når en tysk keiser døde, hovedstaden i Angola og sånne ting. Jeg har ikke et sånt hode. Huff, jeg vet ikke om jeg klarer dette, dette er psyko av deg, du vet det?
– La oss bare rive av plasteret, snart er det over. Det jeg lurer på, er: Hvem utformet det norske flagget i 1821?
– Nei, hva er greia her da? Det må ha vært en politiker, en av eidsvollsmennene, kanskje?
– Tampen brenner.
– Sverdrup?
– Dessverre. Men jeg skal være grei å gi et hint fra hjemtraktene dine. Kaizers Orchestra synger faktisk om denne personen i «‹Ompa til du dør»
– Hæ, gjør de? Nei, still et annet spørsmål.
(Renberg ler)
– Jeg tror jeg bare må si det nå. Svaret er Fredrik Meltzer.
– Å ja, han ja!
– Du kjenner ham?
– Ja, det er en gate i Bergen som er oppkalt etter ham.
– Aha, det visste jeg ikke. Meltzer fikk visstnok ideen etter at hans tolv år gamle sønn tegnet et blått kors inne i det danske flagget.
– Ja vel. (Renberg sukker).
– Ikke vær trist. Du kan trøste deg med at du fra nå av alltid kommer til å huske Fredrik Meltzer.
– Nei, det jeg kommer til å huske, er denne samtalen, jeg kommer til å få traumer! For det er sånn hodet mitt fungerer. Det jeg vil huske, er rødmen fra å ikke være et dannet, opplyst menneske.
– Huff. La oss heller snakke om den nye romanen din. I Ingen tid å miste møter vi 84 år gamle Edel. Hvem er Edel?
– Hun er et eksempel på et kvinneliv fra det forrige århundre – et kvinneliv hvor mobiliteten var veldig begrenset, og hvor hun var avhengig av menns blikk for å komme seg noen vei. Hun har ikke hatt noen utsikter for å bli rik, men likevel har hun funnet løsninger for å komme seg fremover i livet; hun fightet innenfor det lille rommet hun hadde. For hva er det Edel har? Jo, hun er språklig supersterk, hun er frisk og har snert, hun kan eie rommet med språket.
– Selv om dette ikke er en selvbiografisk roman, så er den en hyllest til din egen mormor?
– Jeg har hatt en eske med brev stående på kontoret i lang tid, påskrevet «Mormor 1992-2003». Jeg har vegret meg mot å gå inn i dem, men når jeg først gjorde det, så var de en enorm gave til meg som forfatter: De ga meg tilgang til et samfunn som ikke lenger finnes, til et språk som ikke finnes – hele den tapte verdenen er kapslet inn i de brevene. Så selv om dette ikke er en bok om min mormor, så ga hun meg den verktøykassen jeg trengte for å skrive et autentisk portrett av en kvinne fra den tiden. Og det har vært enormt viktig for meg å anerkjenne det livet, og konteksten rundt det.
– Hvorfor det?
– Fordi det er så forskjellig fra livet i dag. Det forteller noe om hvordan våre mødre har hatt det. Og den historien er ikke løsrevet fra våre liv.
– Jeg mener jeg har lest at mormoren din hadde en spesielt god hukommelse?
– Helt fabelaktig! Hun hadde visst svaret på kviss-spørsmålet ditt! Og brevet var hennes suverene form. Det er helt utrolig hva hun klarte å formidle i disse brevene, det var store hendelser … hendelser som det ikke er mulig å formidle gjennom e-post, snapchat eller insta. Hvor ble det av den formen?
– Ja. Selv er jeg elendig på å skrive postkort.
– Folk får sjokk om de får et postkort i dag. Det er noe melankolsk over det, alt det brevet var og betydde. En side ved å skrive en sånn roman, er at man får reflektert over hvilke ting som har gått tapt opp gjennom historien, hvilke ting det er verdt å gråte litt over. Jeg sier ikke at «alt var bedre før», mye ved det å være kvinne på 1900-tallet var en jækla jobb, men noen ting var fine …
– Vi må snakke litt politikk også. Du er Stavangers 22. kandidat for Arbeiderpartiet, og har uttalt at du vil stoppe ensakspartier som Bompengepartiet og Pensjonistpartiet, og at de rett og slett bør nektes å få stille liste. Hvorfor det?
– Det der skulle aldri kommet på trykk. Det var førstereisgutt Tore Renberg som slengte litt med leppa. Det jeg mente, var at det er viktig å ha en diskusjon om hvor mange partier vi skal ha i dette landet, hva som er godt for demokratisk styring.
– Jeg føler at Stavanger er denne valgkampens episentrum?
– Det er historien om vår tid. Stavanger er jo en provins og en tøyseby, men som med olja, så klarer den alltid å bli en begivenhet.
– Du er altså både engasjert lokalpolitiker og nybakt forfatter i høst. Det blir ikke litt mye å hanskes med?
– Og så slipper jeg ny singel, og skal på turné. Litt standup blir det og. Men du vet, jeg er scenedyr.