Jeg er ikke den jeg trodde jeg var, og nå vet jeg ikke hvem jeg skal være. Det viser seg nemlig at jeg har tatt feil av hvilken generasjon jeg tilhører. Frem til denne uken har jeg levd i troen om at jeg, født i 1990, er en del av «generasjon prestasjon». At jeg er flink pike, at jeg får til alt og at jeg blir syk av det. I sommer, for eksempel, kjøpte jeg meg kjøkkenmaskin med eltekrok for 6000 kroner. Målet var å bli Norges første matblogger med samfunnskritisk brodd innen jul. Nå går jeg til kiropraktor to ganger i uken etter å ha bakt kanelknuter tre søndager på rad. – Jeg får hodepine når deigen hever, sier jeg til kiropraktoren. For selv om eltekroken knar deigen for meg, kjenner jeg det i skuldrene.
Kiropraktoren smiler medfølende og sier: – Det er fordi sånne som deg vil gjøre alt her i livet perfekt. Og når jeg legger meg på magen og lar henne knekke det ømme punktet i ryggen, det hun kaller triggerpunktet, da smiler jeg.
For sannheten er at jeg trives med denne diagnosen samfunnet har gitt meg. Problemet er bare at jeg er feildiagnostisert. Denne uken leste jeg på ledernytt.no (ja, flinke piker må lese ledernytt), at jeg som milennial faktisk ikke presterer i det hele tatt. Ifølge generasjonsforskerne er jeg … «Generasjon party»?!
Dette plutselige generasjonsskiftet forvirret meg. Måtte jeg gi opp kanelknuter til fordel for eventbransjen? Ledernytt hadde ingen svar. Jeg måtte grave dypere, og endte opp i en populærkulturell heksegryte av langlesninger fra The Guardian og Vox. Hva i alle dager var generasjon party? De to artiklene gjorde meg om mulig enda mer forvirret, men de var klare på en ting: Generasjon party har tatt livet av middagsselskapet. Om du «har» venner på middag (for du inviterer dem ikke), handler alt om å gjøre det så uformelt som mulig. Som vert må du by på «low-key chill vibes», leste jeg høyt for meg selv, mens jeg kjente det prikke i pannen. Glem tallerkener, glem bestikk, glem hele spisebordet: Tilhører du generasjon party skal gjestene dine sitte på gulvet. «Det skal være herlig uperfekt å spise hos en millenial», lød konklusjonen.
Det var da jeg kjente det, smerten fra korsryggen strålte nedover det ene benet. Jeg var kraftløs, jeg var nummen. Jeg var ikke den jeg trodde jeg var, og det var bare en ting å gjøre: Ringe kiropraktoren for en ny time, for nå gjorde det vondt i hofta og.
Jeg har visst funnet et nytt triggerpunkt.