Da Samantha Power var i begynnelsen av tyveårene og jobbet som frilansjournalist under Bosnia-krigen, merket hun raskt at hun savnet virkelig innflytelse. Hvordan kunne hun få verden til å reagere på det hun var vitne til? Det holdt ikke å ha potensiell innvirkning på opinionen hjemme. Hun måtte i posisjon. «Jeg vil bli en av dem», skrev hun i dagboken sin, etter å ha vært til stede på et møte med utenriksministre fra USA og Europa. «Jeg vil stå på den andre siden av mikrofonen», skrev hun til seg selv en stund senere. Målet var innflytelse. Hun ville bidra til å forme den amerikanske administrasjonens beslutninger. Ta konkrete avgjørelser. Power bestemte seg for å studere juss på Harvard, for å kunne jobbe for krigsforbryterdomstolen i Haag gang i fremtiden.
Samantha Power endte i stedet opp som Barack Obamas rådgiver. Senere ble hun FN-ambassadør under Obamas tid som president. Hun endte på den andre siden av mikrofonen. Når man leser hennes memoarer, The education of an idealist, som kom ut tidligere i høst, blir det imidlertid klart hvor høyt hun setter reporteres rolle i å avdekke hva som faktisk har hendt. « … han hadde på egen hånd fått meg til å verdsette pennens kraft på en ny måte», skriver hun om sin tidligere journalistkollega fra tiden i Bosnia, David Rohde. Han gjorde «mer enn noen annen» for å avdekke ondskapen som hadde funnet sted i Srebrenica, skriver Power, i beretningen om hvordan Rohde kommer seg forbi serbiske soldater og politifolk, for med egne øyne å se rester av mennesker som var drept. Blod. Klær. Dokumenter. Bevis. Senere forteller Power om hvordan en av New York Times' første store rapporter om Srebrenica-massakren fikk henne til å dømme seg selv for ikke å ha gjort mer da hun var på Balkan som reporter. «Jeg var korrespondent i München mens likene brant i Dachau», skrev hun i en dagboksnedtegnelse hun siterer i høstens utgivelse, kåret blant årets beste både i forrige ukes Time og Economist.
Massedrap på sivile er ikke et uunngåelig resultat av århundrelange feider mellom folkegrupper. De kommer som følge av politiske lederes konkrete valg. «Mens det finnes mange årsaker til at krigen brøt ut i Jugoslavia, var det den serbiske presidenten Slobodan Milosevic som bar det største ansvaret», skriver Samantha Power i boken. Slik hun ser det, brukte Milosevic en taktikk som er velprøvd av sterke menn til alle tider: «Han utnyttet sine tilhengeres bekymringer over hvilken plass de hadde i en verden i rask endring.»
Det er dermed ikke overraskende at Power var blant dem som reagerte på at det ble Peter Handke som vant Nobels litteraturpris i år. Sammen med tidligere kolleger som CNNs Christiane Amanpour, BBCs Jeremy Bowen og nevnte David Rohde, som nå er redaktør i New Yorker, protesterte Power mot utdelingen. Hun kalte utdelingen en «grotesk farse», og understreket at folkemordet i Srebrenica er et faktum man ikke kan tvile på. «Jeg var der. Vi vet alle hvem de skyldige er», skrev Amanpour på Twitter. Det hadde – heller ikke overraskende – noen stor innvirkning på Handkes nobelopptreden. Han mener jo, som han har skrevet, at journalistikken om Srebrenica ikke var annet enn «salget av nakne, vellystige, markedsdrevne fakta».
Da Peter Handke møtte pressen i Stockholm før utdelingen av Nobelprisen, fikk han et spørsmål fra den amerikanske krigsreporteren Peter Maass, som også var med på Bosnia-veteranenes protestaksjon: Hvorfor anerkjenner ikke Handke de veldokumenterte massedrapene på muslimske gutter og menn i Srebrenica i 1995 i sine bøker? Salen fikk klar beskjed om hvor forfatteren plasserer journalister på sin rangstige. Handke fortalte at han nylig hadde mottatt et brev skrevet med avføring på toalettpapir. «Jeg kan fortelle deg at jeg foretrekker det anonyme brevet med dopapir fremfor dine tomme og ignorante spørsmål.» Eller som han sa det tidligere i år, foran journalistene som hadde møtt opp foran huset hans: «Jeg er forfatter. Jeg kommer fra Tolstoj, Homer, Cervantes. La meg være i fred og ikke still sånne spørsmål.» Det er av og til vanskelig å forstå om det er pressens spørsmål til ham selv eller om det er pressens rolle som sannhetssøkere her i verden som er verst. For Handke ser det stadig ut til å gli over i hverandre. Forfatteren og forlagsredaktøren John Erik Riley formulerer det godt i et essay om Handke publisert på nettstedet «Literary Hub» tidligere denne uken: «Medielinsen forvrenger verden, men den geniale forfatteren ser ting klarere. Det er i alle fall hva Handke vil ha oss til å tro.»
«Savner du ikke å ha en stemme?», ble Samantha Power ofte spurt om etter å ha gått fra å være fri intellektuell til høytstående medlem av den amerikanske administrasjonen. Hun svarer at hele poenget med det hun hadde skrevet tidligere som journalist og akademiker, var å påvirke personer med makt og innflytelse: «Å ha en stemme er ikke et mål i seg selv.» Det er neppe en god læresetning for skjønnlitterære forfattere. Men selv den som skriver poetisk om politikk, kan ha godt av å bli minnet om at tekster har konsekvenser. Krigsreporternes krasse angrep på Handke denne uken henger også sammen med den manglende viljen til å se en enkel sannhet i øynene: Hadde det ikke vært for deres innsats, ville det kanskje vært mulig for krigsherrene å holde folkemordet skjult. At en intellektuell som Handke forkler sitt eget politiske engasjement gjennom å angripe en hel profesjon, er spesielt problematisk i en tid der anklager om den løgnaktige pressen er blitt de herskendes favorittstrategi. Kanskje er det heller slik som historikeren Timothy Snyder hevder i begynnelsen av sin siste bok, Veien til ufrihet, at «reporterne er vår tids helter», ettersom bare journalister på bakken kan få en følelse av hva som virkelig skjer. Det betyr ikke at alle reportere har rett, eller at de aldri kan bli lurt, men det er et nyttig hint om at subjektive, poetiske sannheter ikke er de beste verktøyene vi har når brutale kriger skal diskuteres i ettertid.
Saken er oppdatert 13.12.19: Ved en feil ble det først publisert en versjon av teksten der deler av siste avsnitt manglet, dette er nå rettet.