Da Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan på slutten av året fikk spørsmål fra en gruppe universitetsstudenter om hvilke statsledere han beundrer mest i dag, var svaret klart: Donald Trump og Vladimir Putin. Svaret interessant, ikke bare fordi Putin og Trump åpenbart er den type «sterke ledere» som appellerer til en autokrat som Erdogan. Det er talende fordi det går til kjernen av den balansegangen Erdogan forsøker å opprettholde i internasjonale spørsmål.
Dette er altså en mann som leder et Nato-land, men som likevel insisterer på å investere i et russisk rakettsystem som vil utgjøre en betydelig sikkerhetsrisiko for Nato-partnerne hans. Dette er en mann som går inn i Syria for å drepe kurdiske soldater som har vært vestens tapreste allierte, trent og opplært av amerikanske styrker. I en verden der internasjonale regler og allianser kan synes å være i full oppløsning til fordel for personlig kjemi og kalde maktavveininger, er Erdogan en godt tilpasset spiller. Også retorisk passer han inn i tidens tale: Da han ba Frankrikes president Macron om å «sjekke sin egen hjerneskade» etter at Macron påpekte at Erdogans maktspill er en del av Natos problem, fremstår det i dagens klima ikke som en hårreisende uttalelse, bare som en middels Trump-tweet.
DE STYRER VERDEN I 2020
Noen vil mene at verden styres av teknologiselskaper og industrigiganter, andre at makten er flyttet til overnasjonale beslutningsorgan. Men enkeltmenneskers evne til å påvirke historiens løp, til å starte kriger eller slutte fred, til å skape rikdom eller lidelse for befolkningen, er også et faktum.
I denne artikkelserien som publiseres på Morgenbladet.no gjennom romjulen ser vi nærmere på noen av de viktigste statslederne og hvilke utfordringer de står overfor i året som kommer.
I sitt eget land har Erdogan imidlertid åpenbare problemer. Etter kuppforsøket i 2016 har han slått hardt ned på alle opposisjonelle krefter. Økonomien går dårlig. Erdogan mistet Istanbul i lokalvalget i 2019. Kan tiden hans være i ferd med å renne ut? To av Erdogans egne eksministre synes å tro det, og begge siterer kombinasjonen av økonomiske nedgangstider og mangelen på respekt for menneskerettigheter og demokratiske spilleregler som årsaker til at de nå går ut mot sin tidligere sjef, for å starte nye partier. Erdogans reaksjon vitnet ikke om noen særlig kompromissvilje: «Avhopperne vil betale dyrt for sitt forræderi», forsikret han. Tyrkia kan fort bli mindre demokratisk før det eventuelt blir mer demokratisk.