Erna Solberg skal sove mer, Jonas Gahr Støre skal bruke mer tid på kona og Rigmor Aasrud skal «som vanlig» trene mer. For mennesker med kontroll over livet handler visst nyttårsforsetter om å gjøre mer av ting. For meg handler det om å gjøre mindre; jeg skal minimere skade. For mens andre kanskje bygger forsettene sine på hvordan året gikk som helhet, baserer mine seg på én skjebnesvanger sensommerdag i 2019. Dette var nemlig kvelden da jeg bestemte meg for å helt tilfeldig «stikke innom» etterspillet til Aschehougs hagefest på Litteraturhuset – en fest jeg hadde ropt ut til alle kjente at jeg «aldri ville sette mine levende føtter på», noe som heller aldri var aktuelt siden jeg ikke var invitert.
Målet for 2020 er rett og slett å gjennomgå alle valg jeg tok denne kvelden, for så å gjøre det stikk motsatte. Mange vil nok kjenne seg igjen i disse nyttårsforsettene, så det er bare å kopiere fritt til ditt eget liv.
I 2020 skal jeg IKKE …
1. Dra på hagefester jeg ikke er invitert til.
Det høres kanskje enkelt ut. Men etter fire GTs og en vag idé om å konfrontere en poet jeg ikke skjønner diktene til, er karaoketaxien plutselig bestilt og jeg på vei i full fart mot den sikre avgrunn.
2. Foreslå for Fredrik Solvang at jeg kan være hans «sidekick» på Debatten (på en hagefest jeg ikke er invitert til).
Dette burde la seg gjennomføre i 2020.
3. Spille musikk høyt fra mobilen mens jeg mumler at «Taylor Swift faktisk har veldig litterære tekster» (på en hagefest jeg ikke er invitert til).
4. Legge meg ned og gråte midt i trappa utenfor Litteraturhuset (på en hagefest jeg ikke er invitert til). Om jeg i 2020 stenger meg inne på do for å gråte vil dette være en stort fremskritt. Å legge seg flatt ned i selve gjennomfartsåren til kultureliten er derimot å be om å bli veislakt. Etter å bokstavelig talt ha blitt tråkket på av alt som kan krype og gå av fornuftige Ecco-hæler, har jeg fått varige blåmerker og en kronisk trang til å gå med solbriller.
5. Spørre nye kolleger jeg møter på do om å få låne sminke (på en hagefest jeg ikke er invitert til).
Fordi ingen eyeliner kan sette strek over at 2019 var året jeg gråt i trappa utenfor Litteraturhuset.