Aktuelt

Morgenblad-fotograf tok Årets bilde

Knut Egil Wang vant den gjeveste prisen ved Pressefotografenes prisutdeling.

Morgenblad-fotograf Knut Egil Wang ble vinneren da Pressefotografenes klubb holdt sin årlige prisutdeling for det beste av norsk fotojournalistikk fredag kveld. Utdelingen foregår normalt på Litteraturhuset i Oslo, men ble i år utdelt digitalt. Det er andre gang en Morgenblad-fotograf tar hjem den gjeveste prisen i utdelingen, etter at fotograf Katinka Hustad vant prisen i 2018.

Bildet, som er fra Wangs prosjekt Stillstandsrapport. Bilder fra Oslo i den underlige koronatiden, viser en dame som som sitter ensom i tåken ved Frognerseteren med en laptop i fanget, i starten av april i fjor. Morgenbladet trykket bildet over en dobbeltside i avisen lille julaften, i artikkelen Verden etter vaksinen.

Juryen trekker frem hvordan bildet får frem essensen av det siste året:

Årets bilde er et unikt bilde som skildrer den universale følelsen av året 2020: Grått, trist og foran dataen. Man kan se seg selv i den anonyme personen som er avbildet, en person som rommer hele den absurde tomheten, depresjonen og tristessen som samlet utgjør koronaåret.

Det har vært mange tragiske enkeltskjebner i år — mange har mistet livet, eller mistet noen de var glad i. Mange har mistet jobbene sine, og fikk verden forandret på den måten. Men vi har <em>alle</em> sammen blitt påvirket på en annen, gjennomgripende måte hvor <em>alt</em> i livene våre er endret.

Årets bilde er et ikon for, og snakker til noe dypere i oss som beskriver denne tilstanden som har vært mer eller mindre permanent siden 12. mars i fjor – på hjemmekontorene, på hjemmeskolen, i det private og det offentlige, det fysiske, sosiale og det medmenneskelige.

Knut Egil Wang har frilanset og vikariert i Morgenbladets redaksjon siden februar 2017, da han fotograferte kommunesammenslåing i Sandefjord. Han tiltrer i sommer et lengre vikariat i avisen. Wang var også nominert til pris for årets sportsdokumentar for et bilde fra et innendørs skianlegg på Lørenskog.

I boken som gis ut i forbindelse med prisutdelingen, har fotografkollega i Morgenbladet Christian Belgaux skrevet en hyllest til Wang:

<strong>Verden, egentlig.</strong><br/>

<u>12. mars, 17:24: Knut Egil Wang</u>

Ja, det er en helt spesiell tid i moderne historie, så jeg tenker at jeg skal fotografere dette fremover.

<u>12. mars, 17:24 Knut Egil Wang</u>

Nå hadde jeg en jobb i morgen som ble avlyst, California ble avlyst, de to neste ukene er blanke. Men skolene stenger, så det blir en utfordring. Uansett, det er en spesiell stemning ute. Å omsette det i bilder som speiler stemningen er ikke lett. Men det er uansett en helt spesiell tid, og det faktum at bildene tas i denne perioden må ligge til grunn når man ser bildene. Alt det ordinære blir relevant. Alt det ekstraordinære blir relevant.

Disse meldingene sendte vinneren av Årets bilde meg om ettermiddagen etter at Norge hadde stengt ned. Vi hadde begge gått rundt i Oslo den uken og forsøkt å fange hvordan den nye virkeligheten hadde begynt å påvirke bybildet. Dagen etter trykket vi et av Knut Egils bilder over et helt oppslag, en folketom T-banestasjon på Stortinget. I ukene etter gikk det inflasjon i disse bildene i norske avisene, de tomme gatene som speilet våre engstelige indre. Men Knut Egil var allerede ferdig med de bildene. Han jobbet seg allerede bort fra det ekstraordinære, mot det ordinære.

Det ordinære er Knut Egils lerret. Ingen andre fotografer jeg vet om evner å kna så mye menneskelighet ut av det alminnelige og tilsynelatende tomme. Derfor var det uunngåelig at han skulle skape noe helt spesielt av dette året, gående eller kjørende på kryss og tvers av et Oslo i langtekkelig, uspektakulær unntakstilstand. Knut Egil vant Årets bilde også i 2002 og den empatiske kraften har vært tilstede i alt han har laget siden. Det siste året har han skapt et originalt, skarpt, intelligent og nyansert portrett av ikke bare et annerledes år, men av det norske samfunnet i en periode hvor våre beste, verste og innimellom absurde sider har vært litt ekstra synlige.

Hjernens impuls i møte med verden er å forsøke å rydde i kaoset, finne mening i våre ofte forvirrende opplevelser. Vi bruker mye energi på å forsøke å normalisere omverdenen, få den til å passe i våre egne rammer – jo større avvik, desto sterkere er trangen til å sortere bort det vanskelige. Knut Egil uttrykker keitetheten i dette og viser oss hvordan det tross alt ikke går, ikke passer helt. Han fotograferer mot de stumme (og dumme) små tingene som gjør oss til mennesker. Man trekker på smilebåndet av bildene hans, men ler aldri <em>av</em> menneskene i dem. Knut Egil har sympati med oss alle. Derfor tenker jeg ofte at han er en av de sjeldne fotografene som greier å se verden slik den <em>egentlig</em> er, intet mindre: Merkelig, absurd, vidunderlig.