Det er sommer, og sykkelveiene fylles med friske, freidige mennesker som får nyte sol, luft og natur i transportetappene. Men hva er det som kommer der? Barn – BARN – på elsykkel!? Med ett blir dette lykkens utopia vendt til blysvart dystopi, og jeg synes jeg kan høre barbarene stå ved porten. For hvem er det som kjøper elsykkel til poden?
Hilsen gammel og sur
Anne Tjønndal, idrettssosiolog
Kjære gammel og sur,
Takk for spørsmålet ditt. Det er godt å se at tradisjonen med voksne som bekymrer seg for barns aktivitetsnivå og motstandsdyktighet, lever i beste velgående. Måtte flere surmulingsvarianter av «alt var bedre før» leve videre i mange generasjoner til!
Du spør hvem som kjøper elsykkel til barn. Et idrettssosiologisk svar på spørsmålet kan være: middelklasseforeldre som bekymrer seg for barnas (manglende) aktivitetsnivå. For hva gjør du når poden har droppet ut av organisert idrett og bruker all sin fritid på skjerm? Du heier frem alt som innebærer fysisk aktivitet, uavhengig av intensitet og egeninnsats. Hva er vel 30 000 på en elsykkel om det får sønnen vekk fra Fortnite og ut av huset innimellom? Presiseringen middelklasseforeldre er viktig her fordi dette svaret på spørsmålet ditt forutsetter foreldre som (1) har penger å bruke på elsykkel og (2) har nok fritid til å bekymre seg for denne typen tåpeligheter om barnets tilværelse.
Uansett: Jeg forstår frustrasjonen din. Jeg kan kjenne på lignende følelser med ungdommene jeg treffer på trening i bokseklubben og med studentene på universitetet. Jeg kan umulig ha vært like hjelpeløs selv som ung(?)
Det er heldigvis to ting vi kan trøste oss med når vi ergrer oss over late barn og unge. Det første er at det ser ut til å stå ganske bra til med ungdoms interesse for helse og fysisk aktivitet. Et av hovedfunnene fra de nasjonale Ungdata-undersøkelsene er at 80 prosent av norske ungdommer trener én eller flere ganger i uken. Den andre trøstende kunnskapsbiten er at Helsedirektoratet kom med nye råd for fysisk aktivitet i år, hvor hovedbudskapet er at «hvert eneste minutt man rører på seg, gir helsegevinst». I så fall må vel ti minutter på elsykkel være bedre enn ytterligere ti minutter på skjerm?
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker
Eg hugsar ikkje ordrett kva den siste keisaren, Romulus Augustulus, sa då gotarane tok Roma, men eg er rimeleg sikker på at det var noko i retning av «kor er elsparkesykkelen min?»
No er ikkje elsykkel like totalt uvettugt som elsparkesykkel, men eg må seie meg samd i at det bør byrje blenke i varsellysa når elles unge, friske folk turar rundt på dyre doningar i altfor stor fart og kallar det å sykle.
Allereie i mellomalderen slo den tunisiske historikaren Ibn Khaldun (d. 1406) fast at alle imperium til slutt vil gå til grunne, og eit av teikna på forfall er at innbyggjarane eller borgarane ikkje lenger vil eller kan kjempe og arbeide sjølv. Nokre hundreår seinare gjentek Edward Gibbon (d. 1794) poenget i sin kjende The Decline and Fall of the Roman Empire, der ein om att og om att ser at utstrekt bruk av slavar og leigesoldatar, det vil seie innkjøpt erstatning for eigen arbeidsinnsats, er byrjinga på slutten for romersk stordom.
No er born på elsyklar kanskje ikkje heilt eit matrix-univers der maskinane har teke over og lev av menneske som batteri. Men det er eit vidare steg i retning eit samfunn der me vert halde oppe av arbeid som ikkje er vårt eige. Då er det lett å sjå føre seg at barbarane står for porten.
Samstundes er syklusen med imperium som veks og fell, historia som går framover, og kanskje er det ikkje så dumt. Romulus Augustulus var ein lite brukandes laps, medan gotaren Odovaker som følgde han, fekk orden på økonomi og forsvar i det haltande riket. Dette førte til eit mellombels oppsving i Italia som varte fleire tiår og førte mykje godt med seg. Heilt til Odovaker sjølv byrja lefle med små, elektriske køyretøy.
Anders Kvellestad, fysiker
Jeg kan høre det jeg òg: sivilisasjonens forfall, barbarene ved porten, apokalypsens elsykkelryttere som nærmer seg. For hva slags oppdragelse er det vi gir våre unge om vi lar dem farte motstandsløst rundt på sykler med små elmotorer?
Nei, ansvarlige foreldre må lære barna å kjempe mot naturkreftene uten unaturlige hjelpemidler. Kun slik kan de unge erfare den harde sannheten: at verden ikke er rettferdig. I det minste ikke på en lineær måte.
Om man dobler egeninnsatsen, bør man vel få reise dobbelt så raskt? Det virker jo rett og rimelig, men fysikken vil det annerledes. Når en rullende doning kommer litt opp i fart, er luftmotstand den viktigste bremsekraften, og den øker proporsjonalt med hastigheten i andre potens. «Luftmotstand går som hastighet kvadrert», som vi fysikere sier. En syklist på en fornuftig, sosialdemokratisk sykkel, uten noe elektrisk jukseri, må altså legge inn fire ganger så stor arbeidsinnsats for å veie opp for luftmotstanden ved 30 km/t sammenliknet med innsatsen som kreves ved 15 km/t.
Slikt blodslit bygger karakter, som den syklende faren til Tommy i Tommy & Tigern ville sagt.
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Men dette resonnementet stopper selvfølgelig ikke ved elsykkelen. For når ble det egentlig akseptabelt å gi barn sykler med mange gir? Og hvor mye karakter kan bygges på en asfaltert sykkelvei? Gerhardsen-generasjonen syklet med ettgirssykler på humpete grusveier, for å si det sånn.
Egentlig feller fysikkens kalde logikk en nådeløs dom over alle syklister. For tallenes tale er klar: Det er selve konseptet sykkel som i størst grad representerer latskap og forfall her. På flatmark må en fotgjenger på 70 kg yte rundt 60 watt for å holde en hastighet på 5 km/t. Med sykkel er den samme 60-watts innsatsen nok til å holde rundt 15 km/t! Denne syklisten trenger altså bare å yte en tredjedel av fotgjengerens arbeid for å flytte seg fra A til B. De virkelig friske og freidige menneskene er de som tar bena fatt, ikke latsabbene i sykkelfeltet.
Så, kjære gamle og sure leser, om vi virkelig vil oppdra en motstandsdyktig generasjon unge, bør alle sykler parkeres og alle sykkelfelt konverteres til gangvei. Tar vi ikke radikale grep nå, risikerer vi å oppfostre en gjeng late og bortskjemte sytepaver. Du vet, sånne folk som klager i avisa så snart de møter en smule friksjon i livet, som litt hvalross i båten, litt flystreik på sydenferien eller et par irriterende raske barn i sykkelfeltet.