Det er snart halloween, årets skumleste høytid. Netflix, HBO, Prime og kinosalene er fullstappet med filmer og serier om monstre. Alt fra overnaturlige vesener som spøkelser, varulver og vampyrer til «true crime»-fortellinger om seriemordere. Monstre skal jo være skumle og skremme oss, men på film og tv er det ikke alltid sånn. Hvorfor romantiseres monstre på film og tv?
Hilsen mørkredd
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker
Her trur eg me kan legge skulda enkelt, greitt og tyngande på venstrevridde akademikarar, sosionomar og kulturarbeidarar. Også kalla godleikstyrannane. Dei som styrer smak og kultur med papegøyeøyredobb og asymmetrisk bob.
Som Nils-Fredrik Nielsen slår fast i Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter, er den klassiske kultureliten utdanna kriminolog, med hang mot strukturelle årsakssamanhengar og maktkritiske perspektiv. Her er ikkje monster, men misforståtte og undertrykka skapningar, som alle har sin verdi.
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Men ein ting som er verd å hugse på, er at om me går til sjølve horror-sjangeren sitt opphav, Mary Shelley sin Frankenstein, så er moralen også her at monsteret berre vert eit monster i møte med ei kald, framandgjerande og fiendtleg verd.
Monsteret og forteljinga om det er ein spegel på verda og samtida, som har lite rom og forståing for ein som er annleis, rar og stygg. Slik sett er kanskje «romantiseringa» du ser i film og fjernsyn, no ein integrert del av sjangeren?
Samstundes kan ein tenkje at dette har gjort det vanskeleg å forhalde oss til det vonde, både i kunst og i røynda. Nyleg kom Anne Bitsch si bok om Philip Manshaus, og Erica Calmeyer sin nye film Storm utforskar ein familie i kjølvatnet av eit born sine potensielt horrible handlingar.
Eg tenkjer dette er forsøk på å ikkje berre forstå, men også å finne språk og rammer for oss som samfunn og medmenneske til å anerkjenne og forhalde oss til at der også finst noko som er mørkt og vondt.
Så ja, kanskje er her mykje romantisering og forklaring. Men maktkritikken min får du aldri!
Helsing venstrevridd akademikar, med tendensar til asymmetrisk bob.
Anne Tjønndal, idrettssosiolog
Kjære Mørkredd, er det egentlig romantisering av monstre du ser på tv? Handler ikke dette bare om at vi kvinner elsker badboys og oppussingsprosjekter?
Kjernen i vår kjærlighet til slemme gutter og oppussing er jo at kvinner liker å settes i arbeid. Vi vil ha et prosjekt vi kan jobbe med over tid, før vi etter mye slit og styr kan vise omverden: se her, se hva jeg fikk til! Og hva passer vel bedre som et slikt prosjekt enn en dominerende og sosialt utilpass vampyr (Edward i Twilight) eller en massemorder (Ted Bundy)?
I boken Monster, she wrote skriver Lisa Kröger og Melanie R. Anderson om hvordan kvinnelige forfattere av skrekkhistorier har skrevet frem monstre og skumle scenarioer gjennom tidene. Et hovedpoeng fra boken er at for kvinners liv og helse er det menn som utgjør den største trusselen og det farligste monsteret av dem alle. Fra tvangsekteskap, til overgrep, vold og andre former for utnyttelse. Hvis menn er de skumleste monstrene, er kanskje ikke problemet romantisering av vampyrer og varulver i fantasifilmer, men heller romantisering av menn i romantiske komedier? Tenk på det neste gang du ser The Notebook, Titanic eller The Princess Bride.
Simen Ådnøy Ellingsen, fysiker
Som eksperter flest, mangler jeg ekspertise på det aller meste, deriblant uhyrer og uhyggelig utøy. Men jeg har latt meg fortelle at havmonstre ikke romantiseres i samme grad som de som holder sokkene tørre, og siden jeg har litt greie på vann og hav, tar jeg denne påstanden for god fisk og skal fundere litt rundt hvorfor. Jeg fokuserer på monstrene som er skikkelig kjempesvære, for de synes jeg er kulest, og gir deg et langt svar på noe jeg synes er artigere enn det du spør om. Typisk akademiker.
Nå kunne jeg jo synset masse rundt hvorfor monstre fra havet er spesielt gufne. Jeg kunne si sånt som at havet alltid har vært mystisk og farlig, og at folk hadde sett virkelige ting i havet som ligner til forveksling på monstre – svære fredelige brugder og skrotter av kjempeblekkspruter som drev i land. At sjøfolk dro til sjøs og ble der, var og er en barsk realitet. Sånt kunne jeg si.
Men da er jeg langt utenfor mitt fag, så la meg i stedet foreslå en annen forklaring: kanskje kjempesvære havmonstre er frykteligere rett og slett fordi de er mer fysisk sannsynlige? På land er det nemlig ikke så fordelaktig å være gigantisk dersom man har ambisjoner om å følge fysikkens lover!
Når en trippelforvokst laban fra Hollywood kommer settende over marka i hopp og galopp som en illsint duplokloss i legokassa, da blir jeg sjelden veldig skremt. Instinktet sier at her er det noe gæli, og fysikeren i meg er enig.
Ta for eksempel King Kong – ganske lik en gorilla, bare mange ganger forstørret, og påfallende nok like sprek og spenstig som før han ble oppskalert. I filmen fra 2005 var King Kong «bare» ca. 8 meter høy, mens i fjorårets Godzilla vs King Kong er han blitt helt absurd titanisk, en halv gang høyere enn Nidarosdomen.
Men det er gode grunner til at svære landdyr ikke ser ut som forstørrelser av de mindre. La oss si du tar en ungdommelig hanngorilla på 160 cm og forstørrer ham 5 ganger (ikke prøv dette hjemme!). Da får du omtrent King Kong anno 2005. Det denne ulykksalige apen raskt vil oppdage, er at han nå er blitt 5x5x5=125 ganger så tung og fort vekk veier 25 tonn, like mye som tre t-rexer. For å reise seg må han løfte denne vekten fem ganger så høyt, og dermed bruke 625 ganger så mye energi. Skulle han nå sprelle og sprette omkring som før, ville han trenge 625 ganger så mye mat, nesten 19 tonn blader om dagen. Pass deg, regnskog! For 2021-King Kong på 120 meter blir tallene så vrøvlete svære at kalkulatoren får heteslag. Så hvorfor spiste ikke de enorme veggis-dinosaurene i nærheten så mye, da, spør du kanskje. Jo, fordi de ikke hoppet omkring og klatret i skyskrapere! De daffet dovent rundt og var rett og slett skikkelig skuffende skrekkfilmmonstre.
Så når filmskaperne tar noe smånifs fauna i størrelse medium og bare forstørrer opp, blir det altså ren filmatisk fysikkfiksjon ...
... på land, vel å merke! Under vann er situasjonen nemlig en helt annen. Dyr som svømmer, trenger ikke bære sin egen vekt, det tar oppdriftskraften seg av. Smarte som de er, gjør undervannsdyr god bruk av fysikkloven til gamle Arkimedes – du vet han som ropte «Eureka!» – og svever vektløst rundt i vannet. Og apropos reka, så funker oppdriften akkurat likt enten du er liten eller stor. Da kan naturen finne frem kopimaskina og trykke «forstørr». På bilder ser jo i grunn den 14 meter lange kolossblekkspruten ikke så forskjellig ut fra sine slektninger som er et titall centimeter lange, mens den 20 meter lange haien Megalodon som nettopp døde ut (for et par-tre millioner år siden), lignet trolig en småtjukk hvithai, fire ganger forstørret.
Faktisk har virvelløse dyr som lever skikkelig dypt, en tendens til å bli svære, et fenomen som heter dyphavsgigantisme, har jeg lest på internett (og da må det jo stemme!). Da er det ikke rart om sjøfolk skjelver litt i matrosdressen og tenker at neste gang er det kanskje sjølveste Kraken som kommer fektende. Eller Moby-Dick. Eller kanskje Cthulhu eller Ruffen. Jo visst er disse svære, men ikke glem at den høyst virkelige blåhvalen hadde viftet dem vekk som fluer (ok, kanskje ikke Cthulhu, da).