Avgjørelser, avgjørelser, avgjørelser; valg, valg, valg. Alle våre gode friheter kan fort bli en tung bør når man skal bestemme og stå for absolutt alt! Derfor håper jeg forskningen kan bistå med hverdagshjelp: Hva skal vi ha til middag?
Hilsen aspirerende ansvarsløs
Ragnhild Irene Jacobsen, nevroviter
Dette virker som trivielt, men er samtidig et utrolig vanskelig spørsmål, spesielt etter en lang dag med massevis av andre avgjørelser. Når arbeidsdagen endelig er over, må man ta enda et valg. Da lider man med noe kalt «decision fatigue», eller beslutningsutmattelse på godt norsk.
Hvert minste valg krever energi, så jo flere valg man må ta, desto verre blir det å ta dem. Sånn sett skulle man helst bare hatt ett antrekk i klesskapet om morgenen, slik at man slipper å bruke av beslutningskvoten så tidlig på dagen.
Men nå var det middag du ville ha svar på – hva skal man velge når beslutningsutmattelsen gjør valget umulig? I slike situasjoner skriker hjernen gjerne etter det første og enkleste man kommer over, og da kan den lett overbevise deg om at selv tørre nudler duger. Karbohydrater er da næring det også?
For selv om hjernen bare veier ca. 2 % av kroppsvekten, så bruker den rundt 20 % av all energien du får i deg. Du (eller i alle fall alle rundt deg) merker det derfor veldig raskt på humøret ditt når sulten melder seg. Hjernen er (energi)krevende å opprettholde!
Men som et barn som foretrekker is til middag, så tar også en sulten, beslutningsutmattet hjerne ofte dårlige avgjørelser. Da er det bedre å være føre var, for eksempel ved å planlegge alle ukas middager på forhånd. Men det viktigste spørsmålet gjenstår: Hva skal vi ha til middag? Svaret fra meg bærer preg av at dette skrives mot slutten av dagen: Jeg aner ikke.
Aase Kristine Lundberg, samfunnsgeograf
Dette lurer jeg selv ofte på – for det er så mange hensyn å ta: Du bør spise klimasmart (hvor langt har ingrediensene reist?), ressursfornuftig (hvor mange liter vann må til for å produsere en avokado?), energieffektivt (hvor mye strøm går egentlig med til langtidsstekt lam?), sesongbasert (hvilke grønnsaker er tilgjengelige i november?) og for all del – matsvinnet må ned (da er svaret alltid restefest).
Det verst tenkelige tidspunktet å håndtere disse uløselige dilemmaene på er på slutten av arbeidsdagen, da tiden er knapp, ettermiddagen er kort, og magen – for ikke å snakke om fantasien – er tom.
For å kunne angripe spørsmålet på en kunnskapsbasert måte, kan en livsløpsanalyse bidra med relevant innsikt i hva man bør velge. Livsløpspanalyser handler om utviklingen til individer eller familier gjennom ulike faser eller med referanse til betydningsfulle hendelser. Det skal en del til for at middagen blir en betydningsfull hendelse (med besøk på Michelin-restauranter som mulig unntak) på linje med russetid, giftermål, fullført utdanning, å få unger eller å bli pensjonist.
Poenget er at middagsvalg påvirkes av blant annet livsfasen du befinner deg i: billige nudler for studenter som lever på studielån (som man strengt tatt ikke kan leve av!), Toro-tomatsuppe med fullkornsmakaroni for småbarnsforeldre, eller raspeball, potetball, klubb, kumle eller kompe (kjær middag har mange navn) for pensjonister med mye tid til å lage mat.
Med fare for at livsløpsanalysen blir vel reduksjonistisk, kan vi heller ta utgangspunkt i produkters – altså ingrediensene i middagen – livsløp. Da må vi vite de ulike middagsalternativenes innsatsfaktorer, produksjonsmetoder, transport og resirkuleringsgrad. Det blir med andre ord ikke enklere å ta valg! Paradoksalt nok er hensikten med slike analyser å bidra til opplyste valg om alle de miljømessige konsekvensene ved et produkt.
Så da er vi tilbake til spørsmålet: Hva skal vi ha til middag? Siden vi vet hva spørsmålet er, ville jeg gått for Vil-du-bli-millionær-metodikken for å komme frem til svaret: spør publikum (ansatte eller andre kunder i butikken), fjern to av svaralternativene (ikke relevant her) eller ring en venn. Jeg ville gått for det siste alternativet, det hjelper nemlig alltid å ringe en venn.
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker
I Operasjon sjølvdisiplin, som eg meiner svarar til fagfellevurdert forsking på nivå 2, skriv Agnes Ravatn at det er viktig å eliminere val for å effektivisere kvardagen. Å ta val kostar, og for å spare på kreftene må me ta bort uvesentlege val som, til dømes, kva ein skal ha til middag.
«Haha», kan ein tenkje, men denne logikken ligg også bak den utstrekte bruken av campus og internat ved universitet og høgskular rundt om i verda. Studentane skal få bruke tid på lesing, tenking, skriving og andre akademiske gleder, og får difor husrom, infrastruktur og blir serverte tre måltid om dagen.
Eg har sjølv levd fem år slik, med alle måltid i kantina, og ja, det var eit enkelt og fint tilvære. Men det vart også keisamt og noko infantiliserande med tida. Ingenting seier vel elfenbeinstårn som den gamle professoren som ikkje er i stand til å kle eller fø seg sjølv etter eit langt liv utan praktisk ansvar.
Så eg tenkjer at dette rett og slett er noko du må stå i, som vakse og ansvarleg menneske. Det er kanskje ikkje så kjekt, ei heller det mest effektive. Men som Jan Grue nyleg sa på eit seminar om mangfald i akademia, så er det ikkje sikkert at me alltid skal styre etter prinsippet om å maksimere produktivitet heller.
Ved somme høve må me halde andre prinsipp høgre, og fridom med det ansvaret den fører med seg, må vere eitt av desse. Difor kan du ikkje, eller bør i alle fall ikkje, gjere anna enn å stå i ubehaget og ta vala som kjem.
Me kan ikkje leve heile livet som folkehøgskuleelevar heller. Det er stas når det står på, men dei aller fleste er også glade når året er omme.