Det nærmer seg Valentines day og butikkene flommer over av bamser, roser og romantisk kort. Hele konseptet virker flåsete og materialistisk, det må da finnes bedre måter å dyrke romantikken på. Hva sier forskning om kjærlighet? Hvordan kan forskning hjelpe oss til å forsterke våre romantiske relasjoner i hverdagen? Romantikeren
Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no
Aike Peter Rots, religionsforsker
Spørsmålsstilleren mener at valentinsdagen er flåsete og materialistisk fordi butikkene flommer over av bamser, roser og kort. Mener hen at jul også er flåsete og materialistisk fordi butikker flommer over av stygge julegensere, overprisede julegaver og julepynt av plast? Butikker benytter enhver anledning til å selge folk ting de egentlig ikke trenger; det er slik kapitalisme fungerer. Men det går selvfølgelig an å feire valentinsdagen uten å kjøpe noe. Poenget med dagen er vel at man gjør noe spesielt for å uttrykke kjærlighet til noen. Det kan være en hyggelig middag sammen eller et håndskrevet brev. Det som gir dagen mening, er at den er en slags sekulær høytid; en ritualisert anledning til å si «jeg elsker deg». Og det kan være verdifullt, uansett om man kjøper gaver eller ikke.
Det er mye antropologisk og historisk forskning som antyder at mennesker trenger ritualer. Ritualer finnes overalt. Hvert samfunn har høytider for å markere årstider, feire livet og kjærligheten, takke gudene og minne de døde. Noen av disse ritualene er religiøse. Andre er sekulære, men like viktige, for eksempel norske ritualer på 17. mai. Og noen, som valentinsdagen og halloween, er opprinnelig religiøse, men er blitt sekularisert i nyere tid. Mennesker har behov for ritualer for å feire og minne, selv om de ikke er religiøse (lenger). Vi feirer midtvinter, vi feirer våren, og vi feirer hvert år at vi blir eldre. Hvorfor skal vi da ikke ha en spesiell høytid for å feire det viktigste av alt, kjærligheten?
Jeg forsker på populærreligion i Øst-Asia. Her står kjærligheten sentralt i mange myter og ritualer. En av de fineste historiene i kinesisk mytologi, for eksempel, er en kjærlighetshistorie. Chang’e var gift med bueskytteren Houyi. Hun drakk et udødelighetseliksir og ble en gudinne, men måtte leve videre på månen uten mannen. En gang i året, på midthøstfesten, blir ekteparet gjenforent, og da blir fullmånen vakrest og størst. Denne måne- og kjærlighetsfesten feires av millioner mennesker i Øst-Asia, ikke bare i Kina, men også i naboland.
I japansk populærreligion er kjærlighet også et viktig tema. Noen av de mest populære shinto-helligdommene i landet er spesialisert i en-musubi: å finne en partner. Mange enslige kvinner og menn besøker disse helligdommene for å kjøpe amuletter og be gudene (kami) hjelpe dem finne kjærligheten. Disse helligdommene er også populære bryllupssteder. Og en-musubi-gudene hjelper ikke bare med romantikk, men styrker også andre forhold: mellom ektefeller, mellom venner og mellom foreldre og barn. Alle trenger kjærlighet, men det er ikke alltid lett å gjøre det riktig, så det hjelper med litt åndelig støtte.
En av de vakreste, men også mest tragiske kjærlighetshistoriene er fra Vietnam. Det var en gang et ektepar som kranglet. Kvinnen dro hjemmefra, fant en annen mann, og ble forelsket i ham, men hun kunne ikke helt glemme sin første mann. Den første mannen savnet kona si, angret på at han hadde vært slem mot henne, og reiste rundt i lang tid for å finne henne igjen. Da han endelig fant henne, prøvde hun å skjule ham fra sin nye mann. Men stedet hun hadde gjemt ham begynte å brenne, og det endte med at alle døde. Himmelguden syntes synd på dem og ga dem en ny rolle: de tre sammen ble kjøkkenguden, Ông Táo, en slags åndelig treenighet som passer på kjøkkenet. I dag har millioner vietnamesere et alter til Ông Táo hjemme.
Kjærlighet er vanskelig. Da kan det være fint å ha ritualer, høytider og historier som kan hjelpe oss med det. Så forskningen anbefaler at du feirer valentinsdagen, eller midthøstfesten, eller en annen kjærlighetsfest. Men du trenger ikke kjøpe bamser eller roser, hvis du ikke har lyst på det.
Guro Nore Fløgstad, språkforsker
Kjære romantiker!
Forskeryrkets kanskje største glede er å kunne bruke arbeidsdagen til å lese. Her om dagen tok jeg frem klassikeren Morphology: A study of the relation between meaning and form av den amerikanske språkforskeren Joan Bybee på nytt. Boken kom i 1985 og tok, for første gang på en seriøs måte, for seg samspillet mellom språkendring og psykologi. Bybee mente at ord og grammatikk formes av hvordan vi bruker språket, og at hjernen er nøkkelen til å forklare hvorfor språk er slik de er. Bybee var (og er, hun er fortsatt aktiv) spesielt opptatt av hvordan frekvens – altså hvor ofte vi bruker og eksponeres for et ord eller en konstruksjon – påvirker språket. Frekvens gjør ord kortere (de vanligste ordene i et språk er korte), gjør at ord står imot å føye seg etter regelrette mønstre (derfor er vanlige verb ofte uregelrette – tenk på de franske og spanske verbene for være og ha som du kanskje slet med på skolen), og ikke minst: frekvens gjør at ords betydning svekkes. Her kommer kjærligheten inn.
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Ord som brukes veldig ofte, har nemlig en tendens til å gjennomgå semantisk bleking (derfor finner ungdommen stadig opp nye banneord). På valentinsdagen, og alle andre dager for øvrig, foreslår jeg derfor i romantikkens navn å bruke språket til å si noe helt nytt til partneren din. Sjansen er stor for at det du sier hver dag, uansett hvor kjærlig det er ment, har mistet sin kraft.
Ragnhild Irene Jacobsen, nevroviter
Richard Schwartz, som er førsteamanuensis i psykiatri ved Harvard Medical School, oppsummerer godt (fritt oversatt):
«Jeg tror vi vet mye mer om vitenskapen bak kjærlighet og hjernen enn det vi gjorde for noen tiår siden […] gjør [det] oss bedre på kjærlighet eller [bedre] til å hjelpe folk med kjærlighet? Trolig i liten grad.»
Forskning kan forklare hvorfor noe er som det er, men noen ganger tydeliggjør den bare noe vi egentlig allerede vet. Vitenskapen kan for eksempel forklare hva som skjer i hjernen når vi blir forelsket (belønningssentrene fylles av de deiligste signalstoffene mens den mer rasjonelle frontallappen skrus ned noen hakk), men alle som har vært forelsket, vet utmerket godt selv at dette er en tilstand der følelsene rår og fornuften sitter i baksetet.
En kan nok synes at valentinsdagen er flåsete og materialistisk, men det er noen som ser frem til denne dagen nettopp fordi den bærer med seg forventninger om søtladne gaver.
Enkelte trenger små gaver i ny og ne for å føle seg elsket i hverdagen, andre trenger omtenksomme kjærtegn. For noen er det kvalitetstid eller tjenester som er viktigst for å forsterke en relasjon, andre trenger å høre med ord at de er elsket. Disse fem «kjærlighetsspråkene» definert av Gary Chapman kan, som valentinsdagen, virke flåsete, og var ikke basert på forskning per se, men ofte må vi først sette ord på noe før forskning eventuelt kan forklare hvorfor det er slik.
Og er det en ting forskning viser og som alle som har vært i et forhold kan bekrefte, så er det at kommunikasjon i relasjoner er viktig. Om det så skjer i form av en søt bamse, en god klem, kvalitetstid, dekke bordet uten å bli spurt eller fine ord. Du kan til og med ta en samtale med din partner om denne Ukens Spørsmål-spalte:
– Der sier de mye rart om kjærlighet! Hva er det som gjør at du føler deg elsket?