Aktuelt

Hvorfor er nordmenn så fanatisk opptatt av å gå på ski?

Påsken står for døren, og marka fylles opp. Men hvorfor?

En internasjonal kollega ba meg om å forklare nordmenns lidenskapelige forhold til langrenn og ski. Jeg må innrømme at jeg synes det var vanskelig å gi et fullgodt svar på, så hjelp meg, yngre forskere! Hvorfor er egentlig nordmenn så opptatt av å gå på ski?

Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no

Nora Elise Hesby Mathé, samfunnsfagdidaktiker og lærerutdanner

Dette spørsmålet har jeg også fått av internasjonale forskere på besøk i Norge. Og videre: hvorfor er vi nordmenn så besatt av friluftsliv at vi forventer at barn oppholder seg utendørs store deler av dagen i skole og barnehage? Dette inkluderer også utendørsaktiviteter som krever lag på lag med ull, Gore-Tex og spesialutstyr av typen ski og skøyter. I møte med slike spørsmål har jeg kanskje blitt litt defensiv (selvfølgelig er det viktig for barn å leke mye ute!), men det har også fått meg til å tenke gjennom hvorfor det er slik – hva er det som gjør at norsk skole er såpass opptatt av friluftsliv at skoler har aktivitets- og turdager, spontane så vel som planlagte, flere ganger i løpet av skoleåret?

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

---

Vi kan finne svar på dette spørsmålet – og mulig belegg for ski-, skøyte- og turdager – både i Opplæringsloven og i Læreplanverket LK20. For eksempel kan vi i Opplæringslovens formålsparagraf (§) lese at «Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong». Det å være en del av flere fellesskap er viktig i skolen på flere måter, men en kan se for seg at muligheten til å delta i for eksempel i vintersportsaktiviteter både som barn og voksen åpner for slike fellesskap. Dette gjelder både i skisporet og i samtalen rundt lunsjbordet, der resultater i vinteridrett fort kan bli tema.

I det nye læreplanverket (LK20) vektlegges betydningen av lek for trivsel og læring og at elevene skal få «oppleve naturen og se den som en kilde til nytte, glede, helse og læring» (Opplæringens verdigrunnlag). Elevene skal altså ikke bare lære om naturen i klasserommet, men har også rett til å oppleve den på en måte som bidrar til blant annet glede og helse, for eksempel gjennom lek.

Et annet aspekt som er viktig sett fra mitt ståsted som lærerutdanner, er skolens danningsmandat. Danning handler blant annet om at elever skal få bli sitt beste selv og at alt de skal lære ikke kan være forutbestemt, men er et resultat av den enkelte elevs møte med fagstoffet eller den aktuelle tematikken (Hopmann, 2007). Dette tas det også høyde for i overordnet del av læreplanverket, som slår fast at «Opplæringen skal danne hele mennesket og gi hver og en mulighet til å utvikle sine evner» (Prinsipper for læring, utvikling og danning). Danningsoppdraget favner vidt, men når det gjelder skiglade skoler, kan de lene seg på en senere formulering i samme dokument som fastslår at «Et bredt spekter av aktiviteter, fra strukturert og målrettet arbeid til spontan lek, gir elevene en erfaringsrikdom. Elevene dannes i møte med andre og gjennom fysisk og estetisk utfoldelse som fremmer bevegelsesglede og mestring». Her er ikke skisport nevnt spesielt, men vi kommer ikke unna at det i vinterhalvåret ligger godt til rette for utøvelse av vintersport i store deler av landet.

Som Astrid skriver (under) er det likevel ikke slik at alle nordmenn går på ski på fritiden, og for mange barn er dette ikke noe som nødvendigvis forbindes med mestring eller er spesielt lystbetont. Utelek, tur- og aktivitetsdager bidrar likevel til at barn og unge i skolen får muligheter til å utfolde seg på ulike vis – ikke bare i klasserommet, og ikke bare knyttet til konkrete fag. For skolen skal ikke «bare» (jeg setter dette i anførselstegn, for det kan virke som det stadig kommer nye forventninger til hva som bør inn i skolen!) bidra til at barna lærer å lese, skrive, regne og får en allmenn utdannelse i skolefagene – den skal også bidra til å gi nåværende og fremtidige muligheter for god fysisk helse, livsglede og opplevelse av fellesskap.

Astrid Marie Jorde Sandsør, samfunnsøkonom og utdanningsforsker

Vinteren i Norge er fylt av bilder av nypreppede løyper på avisforsider og familier med ski og store smil i some-feeden. Hvert år trykkes innlegg fra irriterte skiløper som ser folk gå på føttene i skiløypa. Eller fra en irritert barnefamilie som nesten ble nedrent av mann med raske briller. Nordmenn er med andre ord veldig opptatt av å gå på ski.

Men går egentlig alle nordmenn på ski? Ifølge Levekårsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå i 2021 svarte 39 prosent at de hadde gått på skitur de siste 12 månedene. Blant dem hadde halvparten gått en tur som varte i mer enn 3 timer. 18 prosent svarte at de hadde stått på alpint/snowboard i samme periode. Sammenlignet med de fleste andre land er vi altså opptatt av ski, men ikke alle går eller står på ski.

Selv er jeg «typisk norsk» og glad i å gå på ski. Skiturene i barndommen hadde passe lavt ambisjonsnivå. Far hadde ikke mye snøring på smøring eller utstyr, og min amerikanske mor måtte lære samtidig som oss. Det var først i voksen alder at jeg lærte meg god teknikk, og siden har skiturene blitt et herlig fristed for å finne roen og få mestringsfølelse. Det oppleves som særlig givende i akademia, der det kan være langt mellom seirene. Nå satser jeg på at mild tvang, masse snacks og den lokale skiklubben skal gi barna mine muligheten til å bli fremtidige skientusiaster. Men har egentlig alle barn muligheten til det samme?

Jeg forsker på sosial ulikhet og ser at forskjellene øker både i og utenfor skolen. Flere har satt søkelys på barneidretten, der frivillighetskrise og dyre kontingenter begrenser tilbudet til barn fra fattige familier. Hvis idretten i tillegg krever investering i utstyr, at 6-åringer er ferdig opplært i grunnteknikk, at foreldre forstår hva smøring er, og at ytterligere trening foregår på hytta i helgene, så er det mange som aldri får muligheten til å oppdage ski. Vi har en sterk skikultur i Norge, men den krever mye kunnskap som for mange ikke er åpenbar. Vet alle hvordan man kommer seg ut til skiløypene?

Så til leseren – det er vanskelig å forklare lidenskapen, den må oppleves. Men da må vi også sørge for at samfunnet legger til rette for at alle får muligheten til det. Skidager i barnehage og skole, lokale skiklubber, BUA med gratis lån av utstyr gjør sin del, men kanskje vi kan finne enda flere måter å invitere inn de som står utenfor.

Anne Tjønndal, idrettssosiolog

Kjære leser, svaret på dette spørsmålet kan virke åpenbart: fordi vi er best i verden på ski! Men er det egentlig så enkelt?

En vedvarende myte om idrett er at «topp skaper bredde» Det vil si at fremragende toppidrettsutøvere inspirerer alle oss andre til å hoppe i treningsklærne og prøve nye aktiviteter. Tar man denne årsakssammenhengen for god fisk, så er det enkelt å forklare nordmenns fanatiske forhold til ski og vintersport.

Skisport er kanskje en marginal idrett på verdensbasis, men her til lands er den kjempeviktig, nettopp fordi nordmenn alltid ligger i verdenstoppen. Dermed er «skistjerne» ingen usannsynlig drømmejobb for norske barn og unge. Det finnes alltid norske forbilder å se opp til i langrenn og skiskyting. Er det skistjerner som Weng og Klæbo som inspirerer oss til å ta skiene fatt? Tja … Det er lite forskning som tyder på at påstanden «topp skaper bredde» faktisk stemmer. Gang på gang har Norge klart å produsere verdensstjerner i idretter som er relativt marginale nasjonalt. Rekruttering er altså ikke et nødvendig kriterium for å skape toppidrettsutøvere.

Forkaster man så hypotesen om at det er en sammenheng mellom bredde og topp i idretten, hvordan kan man da forklare nordmenns lidenskapelige forhold til skigåing? En enkel forklaring kan være knyttet til klima i vår del av verden. Hvilke idretter folk bedriver har nemlig sammenheng med lokalmiljø og geografiske forhold. Vi er så opptatt av ski fordi det er lett tilgjengelig for oss på vinterstid.

Mer fra Aktuelt