Nå har jeg bestemt meg for å ta i et tak for miljøet og planeten, men det er ikke så lett å vite hva et enkeltmenneske kan bidra med, så jeg håper forskningen kan hjelpe meg og vise vei: Hva er det viktigste jeg kan gjøre i 2023 for å leve mer klimavennlig?
Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no
Jørgen Bølstad, statsviter
Vi kan selvfølgelig alle prøve å ta gode valg på egenhånd: Å droppe weekend-turer til London, kjøpe minst mulig, leve med at boligen er «utidsmessig» så lenge den fungerer greit, og i det hele tatt forsøke å hoppe av forbrukskarusellen som gjennomsyrer samfunnet vårt. Summen av at alle prøver å ta bedre valg kan åpenbart bety en god del, og det er prisverdig å forsøke.
Likevel tror jeg det er i overkant optimistisk å satse på at klimaet og naturmangfoldet kan reddes ved at hver enkelt tar samvittighetsfulle valg som forbrukere. Da en engasjert Twitter-bruker nylig nevnte sin egen innsats for klimaet, fikk hun blant annet følgende svar: «Dette er fint, for jeg har tenkt å slippe ut enda mer!» Miljøutfordringene er som et gigantisk gruppearbeid hvor vi også er prisgitt de minst samarbeidsvillige folkene. Derfor trenger vi noen kollektive løsninger som gjør det enkelt og rasjonelt å leve bærekraftig – også for de som har fokus et helt annet sted.
I et statsvitenskapelig perspektiv mangler vi strengt tatt egnede institusjoner for å håndtere mange av de vanskeligste globale utfordringene. Verdenssamfunnet er et komplekst system med ekstremt mange samvirkende aktører, og ingen har full kontroll eller overordnet myndighet. De fleste har insentiver til å unndra seg kostnadene ved å bidra, selv om fraværet av kollektiv handling på sikt kan føre til utfall som også er verre for dem selv. Nasjonale myndigheter har også begrenset makt på egenhånd: Det hjelper lite å vedta strenge miljøreguleringer, hvis det bare betyr at forurensende produksjon flyttes et annet sted.
Likevel er staten (og EU) de sterkeste politiske enhetene vi har. Og for oss som bor i demokratier, er noe av det mest effektive vi kan gjøre å benytte de politiske rettighetene våre: Om mange nok prioriterer miljøet når de stemmer, så vil det merkes. I tillegg kan vi prøve å godta at de nødvendige politiske løsningene vil gjøre litt vondt: Tiltak som ikke får noen til å endre adferd er jo i praksis verdiløse. Vi må blant annet godta at noen varer og tjenester historisk sett har vært for billige, og at priser som reflekterer miljøkostnader ofte vil være høyere enn vi er vant til.
Om vi gir uttrykk for å være opptatt av miljøet, men samtidig klager med en gang noen foreslår et tiltak som monner, skaper vi i praksis et marked for politikere som lover gull og grønne skoger, men likevel fortsetter som før – og ofrer skogen og miljøet ved første anledning. Mye av dagens politikk bygger tilsynelatende på en antagelse om at velgerne ønsker å høre fagre ord om miljø og bærekraft, men ikke egentlig ønsker handling – og mye tyder på at en slik antagelse er riktig. Vi får de politikerne vi fortjener!
Siddharth Sareen, forsker på energiomstilling
For et herlig spørsmål å stille! Jeg ser mange samtaler om dette gå rundt i sirkler, noen sier individuelt ansvar er viktig, andre sier at systemendring er det som virkelig betyr noe. Jeg tror det viktigste vi kan gjøre som enkeltpersoner er å bidra til å styrke kollektive bevegelser der vi krever ansvarlighet fra regjeringen. Ansvar for klimamål, ansvarlighet til et grønt rettferdig skifte der vi støtter de mest sårbare gruppene under energiomstilling. Og aller mest presserende og viktigst, ansvarlighet slik at myndighetene våre slutter å subsidiere skitten fossilt brensel infrastruktur i 2023 når de billigste og beste energikildene er de renere, som sol- og vindenergi, og vannkraft.
Det er viktig å gå foran som et godt eksempel og det er bra at mange prøver å leve med et lavere karbonavtrykk. Hvis vi alle gjør stedene vi bor til levende lokalsamfunn, øker etterspørselen etter matalternativer med lavt karbonutslipp og gjør byene våre attraktive steder, vil færre mennesker bli fristet til å fly langt unna for en helg. Hvis vi praktiserer verdien av langsommere livsstil, vil færre skryte av å fly mellom byer når de kunne ha tatt toget i stedet og deltatt på halvparten så mange møter. Men sammen med disse valgene må vi også bidra til å kreve færre flyreiser, flere tog med bedre forbindelser og flere statlige investeringer i offentlig infrastruktur som kommer alle til gode.
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Noen etablerte aktører prøver å skape forvirring, men for bærekraftig omstilling er det faktisk noen enkle ting som er riktige og gale. Vi må fremme vegetarisk og vegansk kosthold, redusere karbonintensiv transport, øke energieffektivitet, akselerere avkarbonisering av menneskelige aktiviteter og fase ut fossilt brensel. Dette betyr at vi trenger at alle engasjerer seg mot statlig støtte for en fremtid med fossilt brensel og presser på for mer støtte til fornybar energi og energieffektiviseringstiltak. Bli med i bevegelsen og legg stemmen din til kampen for rask og rettferdig energiomstilling!
Anne Tjønndal, idrettssosiolog
Jaja, det er viktig med systemendring, politikk og sånt. Jeg vil likevel oppfordre deg til å tenke i retning av det Siddharth kaller individuelt ansvar. Fra et idrettssosiologisk ståsted har jeg et tips til en enkel ting du kan gjøre for å leve litt mer klimavennlig: dropp deltakelse på store idrettsarrangementer.
Idrettsarrangementer er ikke klimavennlige av flere grunner. Arrangementene innebærer som regel transport av utøvere, trenere, dommere og publikum over lengre avstander. Mange idrettsarrangementer bidrar også til unødvendig høyt forbruk av klær og utstyr gjennom medaljer, drakter og sponsede gratisartikler til deltakere. Mye av forbruket av klær og fritidsutstyr i Norge knyttes nettopp til idrettsarrangementer og organisert idrett.
Det vil selvfølgelig være brutalt å nekte idrettsglad ungdom å reise på treningssamling og turneringer i bærekraftens navn, og flyene til Manchester og London går daglig uavhengig av om du kjøper billett til Premier League kamp eller ikke. Hva mener jeg egentlig da med å droppe idrettsarrangementer? Jeg mener at vi voksne mosjonister fint kan la være å melde oss på Birken, Styrkeprøven, Maraton og andre idrettsarrangementer i nasjonal og internasjonal skala. Løp heller en lang tur hjemme en helg, helsegevinsten er jo like stor. Hvorfor skal vi betale noen for å ta tiden på hvor fort vi løper? Garmin-klokka oppfyller samme funksjon uansett.
Idrettsarrangementer er den organiserte idrettens kjerneaktivitet, men måten vi organiserer idrettsaktivitet på i dag, er hverken klimavennlig eller bærekraftig. Vi må tilbake til løkkefotball og aktivitet i nabolaget for å gjøre idretten miljøvennlig. Hva kan du gjøre? Hold idrettsaktiviteten din lokal!