– Å bryte stillheten er viktig, men det er ikke nok

Denne uken skrev Bergens Tidende om studenter som hadde varslet om en professor i ti år, uten å bli hørt. Morgenbladet fortalte i fjor om en rekke tilfeller av trakassering og maktmisbruk ved norske universiteter. Få hadde varslet, og de som gjorde det, ble ikke nødvendigvis hørt.

Mandag denne uken lanserte Marit Hovdal Moan og Sophia Efstathiou ved NTNU oppropet #MeTooAkademia, som en emneknagg og en underskriftskampanje.

– Man trenger ikke være utsatt for den groveste form for trakassering før man begynner å snakke om hvor grensene går, sier Moan, likestillingsombud ved Fakultet for medisin og helsevitenskap ved NTNU, til Morgenbladet.

#MeTooAkademia har ikke historiedeling som sitt primærmål, slik kampanjene i teater- og musikkbransjen har hatt.

– Historiene er kjempeviktige, men dette er ikke først og fremst et opprop for å få folk til å stå frem og si «me too». Det skal mer til for å få endring på institusjonsnivå. Å bryte stillheten er viktig, men det er ikke nok, sier Moan.

– Hvis vi baserer oss på de historiene vi har hørt, er de alvorlige nok til at ledelsen bør gå i seg selv. Vi ønsker å ta historiene på alvor ved å forsøke å bidra til endring. Vi må ta debatten videre – hva gjør vi med dette?

Et midlertidig problem. I skrivende stund har 240 personer, fra hele landet, skrevet under på oppropet. Der understrekes det at trakassering er et strukturelt, ikke et personlig, problem, og at det forsterkes av dårlige varslingsrutiner.

Både Moan, den gangen hun fortsatt var forsker, og Efstathiou har opplevd uønsket seksuell tilnærming fra en senior. Den gangen ble Efstathiou bedt til et møte med den hun varslet om.

– Det er en helt uakseptabel måte å håndtere varsling på, sier Moan.

– Det er utrolig viktig å ha nøytrale kanaler, at man vet hvor man kan varsle uten at man må gå via egen fagleder eller instituttleder.

– Dere krever blant annet at det skal settes i gang «endringsprosesser knyttet til strukturelle forhold som bidrar til å opprettholde asymmetriske maktrelasjoner». Hva betyr det?

– Vi tenker først og fremst da på den høye graden av midlertidighet. Det er jo et problem som går langt utover dette med seksuell trakassering, sier hun.

Hver femte ansatte i akademia har midlertidig kontrakt, viser tall fra Akademikerne. Unge forskere kan gå i postdok- og prosjektstillinger i årevis før de får fast ansettelse.

– I den tiden skal man forsøke å bygge karriere, det gjør det ekstra utsatt. På det som går på stillingssøknader, å bli inkludert i nettverk, i prosjekter, å få undervise og veilede. Alt det er viktig, og blir du ikke invitert inn, så kommer du til kort i konkurransen om stillinger, sier Moan.

En maktutredning. I Klassekampen denne uken tok Malcolm Langford, jussprofessor ved Universitetet i Oslo, til orde for en maktutredning ved universitetene, for å utrede hvordan strukturer gjør noen mer utsatt for overgrep. Det synes Moan ville vært en god idé.

– Det ville vært å ta det på alvor, sier hun.

Langford sier han tok opp ideen internt allerede i sommer, blant annet etter at anklagene mot den nå oppsagte professoren Nils Rune Langeland kom.

– Det er jo en skandinavisk tradisjon, dette med maktutredninger. Men forslaget kommer mest fra samtaler og erfaring med yngre midlertidig ansatte, sier Langford.

Professoren forteller at han har snakket med et tyvetalls yngre forskere, både menn og kvinner, og spurt hvorfor folk ikke varsler. Frykt for å miste referanser eller annen støtte er en vanlig grunn.

Makt er vanskelig, sier Langford – lik stilling betyr ikke nødvendigvis lik makt. Sektoren har ikke vært flink nok til å ta inn over seg psykologisk forskning om implisitt bias, synes han, at et forslag fra en eldre mann ofte vil vurderes annerledes enn det samme fra en yngre kvinne, selv om hun er professor.

– Dette er en bransje med mye midlertidighet, ofte med så små fagfelt at det er umulig å komme utenom sentrale fagpersoner, uansett hvor gode varslingssystemer man har. Hva kan en maktutredning gjøre?

– For det første handler det om bevisstgjøring. Kanskje er ikke alle så bevisst på hvor mye makt de har. Det andre er at dette er strukturelt. Vi kan se på bestemmelsesprosesser, hvordan vi kan demokratisere valg i undervisningen, i forskningen, om ansettelser – så det ikke er de samme menneskene som bestemmer.

Rektor Svein Stølen ved UiO sier til Morgenbladet at de nå har opprettet en ressursgruppe som skal se på tiltak mot trakassering. Forslaget om maktutredning er ett av tiltakene gruppen vil vurdere.

Ikke så mye å gjøre. Moan og Efstathiou vil etter planen levere oppropet og signaturene til ledelsen ved alle norske universiteter og høyskoler. I Sverige har drøyt 2400 akademikere skrevet under på et tilsvarende opprop. Noe slikt burde være mulig i Norge også, håper Moan.

Anne Husebekk er rektor ved Universitet i Tromsø og sier hun selvsagt vil skrive under, selv om hun ennå ikke hadde gjort det da Morgenbladet fikk henne på tråden.

– Jeg tror vi har gode rutiner når ting først har skjedd. Vi har laget en rutine for hvordan noe skal meldes, og vi har nulltoleranse for trakassering. Men disse tingene skjer nok på tross av at alle vet at man skal oppføre seg på en annen måte, sier hun.

– Oppropet setter dette i sammenheng med den usikkerheten som finnes når så mange er midlertidig ansatt?

– Det er bekymringsverdig at noen kan tenkes å tolererer trakassering for ikke å gjøre seg upopulær, i redsel for ikke å få fast stilling, sier Husebekk.

– Karrierestrukturen er som den er, og har vært mye diskutert. Det er ikke så mye å gjøre med akkurat den strukturen, men det er mye å gjøre på oppmerksomheten rundt hva som skal og ikke skal tolereres.

Les hele oppropet her.

Hanne Østli Jakobsen

Forskningsjournalist, skriver om vitenskap, teknologi og samfunn. Ta gjerne kontakt på Signal: @hanneostlijakobsen.86.