Analyse: Knut Arild Hareides partilederforedrag

Etter fem partilederforedrag er det én konklusjon en skarve referent enkelt kan trekke: Alt som er bra i Norge, skyldes den nordiske modellen. Og alt man liker, er den nordiske modellen.

Slik var det også da Knut Arild Hareide snakket om kristendemokrati på Litteraturhuset mandag kveld:

«Når det gjelder løsninger på litt sikt, så er det utrolig viktig å huske at vårt velferdssamfunn har skapt resultater de fleste andre land bare kan drømme om. Vi er i verdenstoppen både på å skape verdier, og på å dele dem. Både med hverandre, og med verdens fattige. Dette er resultater vi må strekke oss etter å opprettholde. Derfor vil KrF at Norge i 2040 at Norge fortsatt skal preges av den nordiske modellen og de verdiene den bygger på. »

Denne nordiske modellen er nemlig også velferdsstaten:

«[Den nordiske] modellen sikrer gratis skole og utdanning av høy kvalitet for alle. Den sikrer gratis helsetjenester. Den gir høy sysselsetting, høye fødselstall gjennom gode familieordninger som barnehager og foreldrepermisjon. Den nordiske modellen kombinerer ganske fleksible arbeidsmarkeder med et godt sikkerhetsnett, og utstrakt bruk av arbeidsmarkedstiltak.»

Noen vil stusse over at alt dette – fødselstall, bistand? – er den nordiske modellens fortjeneste. I en rapport til Näringslivets forskningsinstitut, en tenketank eid av «finsk NHO», definerer et panel av nordiske forskere essensen av nordiske modellen som «en kombinasjon av kollektiv risikodeling og åpenhet for globalisering», understøttet av en utbredt følelse av tillit.

Men i norsk politisk tenkning, fra Rødt til Høyre, spiller i disse tider den nordiske modellen rollen som både årsaken til alt som er bra og det store målet for politikken. Pensjonsreform? Nødvendig for å bevare den nordiske modellen. Høy produktivitet? På grunn av den nordiske modellen. Formuesskatt? Nødvendig for å bevare den nordiske modellen (sier venstresiden), og ødelegger for det norske eierskapet, som i sin tur trengs for å bevare den nordiske modellen (sier høyresiden). Lite vold? Ja, du kan jo gjette.

Velger, vær på vakt! I USA snakkes det om den amerikanske eksepsjonalismen – den selvoppfyllende profetien som både forklarer hvordan USA ble verdens leder, og som i seg selv gjør at USA oppfører seg som verdens leder.

Den nordiske modellen er eksepsjonalisme på norsk: En forklaring som begrunner seg selv, og som gjør at ingenting som er sant for andre trenger å være sant for oss. En totempæl å danse meningsdansen rundt.

Selv om modellen både eksisterer og er en nyttig måte å analysere verden på, bør den ikke få ta over norsk politikk. Forklaringer som kan forklare alt, er pseudoforklaringer.

De subtile måtene enkeltpartiene tar avstand fra «modellen» er det mest oppklarende. KrF vil for eksempel ikke gå med på at de offentlig finansierte, allmenne velferdstjenestene er statens fortjeneste. Som Knut Arild Hareide påpekte i foredraget: Kirken var først ute med å starte skole. «Skaperkraften bak velferdssamfunnet var ikke staten».

Enkelte vil kanskje stusse over å trekke et veldig skarpt skille mellom Kirken og Staten i middelalderens Norge, men i Knut Arild Hareides nordiske modell bør 25 % av velferdstjenestene drives av ideell sektor.

Trolig betalt av det offentlige, og ikke kollekt.

Hareide ble først virkelig engasjert da han de siste to minuttene gikk fra å snakke om hva vi skal leve av, til å snakke om hva vi skal leve for. De fleste politikere bør øve seg på det.

Hareide hevdet – med en viss rett – at det vi i dag kaller menneskerettigheter er kristne verdier, og at Europa trakk mot dem som en nødhavn etter nazismen, fascismen og kommunismens herjinger. Uten dem risikerer vi å bli oss selv nok, sa Hareide:

«Da kan ikke god økonomi, gode velferdsordninger, eller fungerende demokrati redde oss. Uten disse verdiene er veien til avgrunnen kort, slik historien gjentatte ganger har vist.»

Så spørs det da hvordan Jesus stiller seg til den nordiske modellen.

Se hele foredraget:

Sigve Indregard

Journalist. Førstedivisjonsspiller i curling.