Barnefabrikken

Det ble ingen stor debatt i kjølvannet av Simen Tveitereids viktige bok Hva skal vi med barn? fra 2008. Med NRK Brennpunkts bredside denne uken kommer barnehagedebatten forhåpentlig med full styrke. Barnehagereformen ble ikke tilstrekkelig evaluert før den ble gjennomført, sier forskerne. Det kunnskapsminister Kristin Halvorsen kaller en «revolusjon», karakteriseres som «et sosialt eksperiment på sviktende grunnlag».

Åtti prosent av landets ettåringer går nå i barnehage, de fleste syv-åtte timer daglig. De tradisjonelle avdelingsbarnehagene, med små enheter på et avgrenset område, erstattes i høyt tempo av store barnehager med «åpne og fleksible løsninger». Den største av de såkalte basebarnehagene, den ombygde Margarinfabrikken på Sagene i Oslo, har plass til hele 720 barn.

De fleste er enige om at det til nå har vært fokusert for ensidig på kvantitet i barnehagespørsmålet, og at tiden er kommet for å se på kvaliteten. Hvis kvalitet er det samme som pedagogisk tilbud, er det ingen grunn til bekymring. De nye store barnehagene oser av pedagogisk velvilje, med navn som viser til innredningen, utstyret og dermed aktiviteten som rommene innbyr til. Barna beskrives som kompetente, lærelystne og med behov for valgfrihet.

Men, sier pedagog og barnehageforsker Monica Seland, de nye sannhetene kan føre til urimelige forventninger og krav til barna. Kan det tenkes at det å måtte gjøre kompetente valg hele tiden, kan føre til en begrensning av barns handlingsrom, og ikke en utvidelse? Kan barna velge ikke å være i turnrommet, mediateket eller matematikkrommet – men bare leke sjørøver i garderoben hele dagen? Eller sitte for seg selv og tegne og tenke?

Kristin Halvorsen har rett når hun sier at alternativet til full barnehagedekning ikke er at ungene er hjemme sammen med mor og far. De fleste må jobbe, og de færreste er villige til å justere levestandard og livstempo på grunn av småbarn. Det er slagkraftig, men ikke spesielt troverdig, når kunnskapsministeren kjører beskyldningen om «det sosiale eksperimentet» tilbake på dagmammaer og besteforeldre, «utenfor myndighetens innsyn og kontroll».

Det er hjerteskjærende å se hvordan personalet på Rodeløkka barnehage anstrenger seg for å være positive til baseprinsippet når de snakker med NRKs journalist, selv om de savner den gamle avdelingen, der alle kjente alle – Bakkebygrenda, du vet. Vi gjenkjenner panikken i de ansattes øyne når spørsmålet om organisering dukker opp på personalrommet. Enda flere møter? Hvordan kan det være bra? Barnas nye hverdag, slik vi ser den her, minner om en helt vanlig dag på jobben i norsk arbeidsliv. Etter en periode med bygging av basebarnehager i Sverige på 1980-tallet, ble forsøket stanset. De ansatte syntes det var vanskelig å yte tilstrekkelig omsorg i modellen. Svenske forskere advarer også mot brukerundersøkelser og fornøyde foreldre som kvalitetsmål. For hvordan kan foreldre forlate ungene sine mesteparten av dagen i institusjoner de mener er dårlige? Det er særlig de minste barna vi trenger mer kunnskap om, sies det. Men hva lurer vi egentlig på?

Alle vet at barn kan bli trøtte og frustrerte av for mange valg, og at en venn og et kjent fang, fra barnets perspektiv, er viktigere enn «læringsutbytte». Noen barn trenger i tillegg mer stabilitet i omgivelsene enn andre. Akkurat som voksne.

MKS