– Begrepet løgn skal henge høyt, men også i norsk sammenheng var man selektiv

– Krigen mot terror ble så viktig at alt annet ble nedprioritert, sier Arne Strand, assisterende direktør ved Christian Michelsens Institutt (CMI).

Mandag denne uken offentliggjorde Washington Post over 2000 sider med dokumenter om krigføringen i Afghanistan, «The Afghanistan Papers». Avisen fikk innsyn i materialet etter tre år med juridiske forhandlinger. Dokumentene, som består av omfattende intervjuer med amerikanske offiserer, diplomater og tjenestemenn, viser at myndighetene kom med skjønnmalte uttalelser om militær fremgang – til tross for klare bevis på at krigen ikke kunne vinnes.

Materialet stammer fra Sigar (Special Inspector General for Afghanistan Reconstruction), et organ oppnevnt av kongressen for å utføre en uavhengig gransking av krigføringen i Afghanistan. Sigar-prosjektets leder, John Sopko, sier til The Washington Post at «det amerikanske folk stadig er blitt løyet for». Tjenestemenn som er intervjuet i prosjektet, mener det ikke fantes en tydelig amerikansk strategi i Afghanistan etter at Taliban var styrtet og al-Qaida utradert. «Vi hadde ikke den minste anelse om hva vi foretok oss», sa general Douglas Lute i et intervju med SIGAR i 2015. Lute var assisterende nasjonal sikkerhetsrådgiver for Irak og Afghanistan i Det hvite hus – populært kalt «krigstsaren» – under både president George W. Bush og Barack Obama.

– I begynnelsen var strategien tydelig: å nedkjempe Taliban og al-Qaida. Men bekymringene har vært der hele veien. Det begynte tidlig da en ny grunnlov skulle på plass, og et valgsystem som definitivt ikke var det beste. Man ble opptatt av å bygge opp en stat og et demokrati, og det var langt mindre klart, sier Arne Strand. Han er en av Norges fremste eksperter på Afghanistan, og har jobbet tett med Sigar.

– Man aksepterte at det var et korrupt presidentvalg fordi det var viktig for stabiliteten å holde presidenten sittende. Man aksepterte at det var stor korrupsjon i utdanningssektoren, fordi utdanning av jenter var så nødvendig. Grunnen til at det har gått så galt, er at det har vært en politisk overkjøring, sier han.

Sminket realitet.

The Washington Post har gitt avsløringene navnet «Afghanistan-papirene», en referanse til Pentagon-papirene som avslørte skjulte detaljer fra USAs krigføring i Vietnam. Strand er allikevel ikke overrasket over opplysningene som kommer frem i intervjuene med amerikanske tjenestemenn. Dette er informasjon som har vært kjent lenge, sier han.

– Det som er interessant, er at krigen i Afghanistan nå har pågått lenger enn Vietnamkrigen. Det er det lengste internasjonale krigsengasjementet USA har vært med på.

Man har ikke sett den samme motstanden mot krigføringen i Afghanistan, sier Strand, blant annet fordi den er blitt presentert som en større suksess enn Vietnam. Han mener det er bra at sminkingen av den afghanske staten nå får mer oppmerksomhet i offentligheten.

– Et spørsmål er hvor lenge tilliten til den sittende afghanske regjeringen vil vare, og ønsket fra internasjonale donorer om å videreføre innsats både militært og utviklingsmessig. Akkurat nå er det et ekstremt kritisk punkt, og mye av dette skal opp til diskusjon i 2020, sier han.

Norge – en god alliert.

Kristian Berg Harpviken, forsker ved Institutt for fredsforskning (Prio), mener Sigar har gjort et grundig arbeid for å belyse deler av den amerikanske innsatsen. Selv var han en del av det norske Godal-utvalget, som i 2016 avla en rapport om Norges sivile og militære innsats i Afghanistan.

– Da Norge tok initiativ til en slik gjennomgang, så var det jo et uttrykk for at man opplevde at mange av premissene man opererte etter, var problematiske. Det viste også rapporten, sier Harpviken.

Ute i verden ble det lagt merke til at Norge tok initiativet til en såpass omfattende gjennomgang, sier han. I rapporten fra 2016 ble det konkludert med at Norge hadde lyktes med ett av tre mål i Afghanistan: Vi lyktes som allierte av USA og Nato, men nådde ikke målene som gjaldt terrorbekjempelse, statsbygging og sikkerhet.

– Problemet med et lite land som Norge er at mange av premissene er lagt av andre, i dette tilfellet USA, som Norges viktigste sikkerhetsgarantist. Dermed blir det også vanskelig å si hva som er Norges ansvar i dette.

– I dokumentene publisert av The Washington Post kommer det frem at amerikanske myndigheter løy om fremgangen i Afghanistan. Gjelder dette også norske politikere?

– Spør du meg som forsker og deltager i debatten, og ikke som medlem av utvalget, så er det ingen tvil om at Norge i perioden fra 2001 holdt seg til et narrativ om hva som skjedde i Afghanistan som jeg opplevde at var relativt fjernt fra realitetene. Begrepet løgn synes jeg skal henge høyt, men også i norsk sammenheng var man selektiv med hva man la vekt på og ikke. Det må man relatere til det faktum at for Norge handlet krigen i Afghanistan primært om vårt forhold til USA, sier Harpviken.

– For norske ledende politikere å gå ut med en fundamental kritikk av den sannheten man holdt seg ved i Washington, det ville jo underminert hele formålet med operasjonen. Så kan man spørre seg om ikke Norge og andre små allierte hadde mulighet til å være mer kritiske enn man faktisk var. Det tror jeg nok at man hadde.

Eline Lund Fjæren

Seneste bøker: Klokken og sengen (2015) og Forbruk i september (2018).