Demokrati

Folkets trøst

Brexit-debatten er et godt eksempel på hvordan folkeavstemninger kan bli en trussel mot demokratiet.

---

Brexit

Brexit er en avledning fra «British exit». Uttrykket refererer til muligheten for at Storbritannia trekker seg ut av EU.

23. juni gikk britene til valgurnene i en folke­avstemning om fortsatt EU-medlemskap eller ikke.

Oppdatert 24. juli: 51,9 prosent stemte for å forlate EU.

---

Hør Sten Inge Jørgensen om Brexit på Morgenbladets podcast:

Det virket sikkert som en god idé tidlig i januar 2013. Statsminister David Cameron lette etter en måte å slippe unna den masete EU-debatten som hadde slitt lenge på det konservative partiet. Etter åtte år som partileder, i en periode der de virkelig eurofobe utfordrerne i det britiske uavhengighetspartiet Ukip ble stadig mer høylytte, fant Cameron løsningen: Vi lover folket en folkeavstemning! Det ville være en utmerket strategi for å presse de andre EU-medlemslandene til å innfri en rekke britiske krav, antok han. I redsel for å miste Storbritannia ville EU naturligvis gi Cameron det han trengte for å legge debatten innad i sitt eget parti død for all fremtid.

Det som skulle bli en klargjørende diskusjon om Storbritannias rolle i Europa, endte i stedet som en mørk, hissig og upresis valgkamp som neppe er ferdig selv når stemmene er talt opp. Allerede tidlig i vår sto det ganske klart for den som ville se: Uansett om man trekker frem fremmedfiendtlige valgkampplakater, Boris Johnsons lemfeldige omgang med fakta eller David Camerons møte-seg-selv-i-døren-forsvar av et europeisk samarbeid han tidligere stort sett har latterliggjort, vil Brexit-avstemningen bli stående som en erfaring Storbritannia hadde klart seg bedre uten. I tillegg bør den bli en advarsel mot en stadig tydeligere europeisk trend: Å ty til folkeavstemninger som universalløsning i en tid der det parlamentariske demokratiet mister folks tillit.

Opprøret mot etablerte politikere og eliter av forskjellig slag er tydelig enten man kikker på de italienske populistene i Femstjernersbevegelsen, spanske Podemos, som ligger an til å gjøre et godt valg på søndag, eller på en av de mange høyrepopulistiske partivariantene som presser frem sine politiske visjoner i Frankrike, Østerrike eller Nederland, for å nevne noen få av eksemplene som finnes. Eliten blir beskyldt for å være døve for folkets krav, og da høres en folkeavstemning lurt ut. Ofte med et absurd utgangspunkt og paradoksale konsekvenser. Ta Nederlands folkeavstemning om den foreslåtte handelsavtalen mellom EU og Ukraina tidligere i år. Hva mente de egentlig, de litt over 30 prosent av velgerne som faktisk gikk til urnene? Etter debatten å dømme, handlet det mest om misnøye med eliten, politikerne generelt og EU spesielt. Eller noe slikt. Det handlet i alle fall ikke om Ukraina: «Vi bryr oss ikke det minste om Ukraina», som en del av initiativtagerne bak avstemningen uttalte i et avisintervju.

Debatten blir nødvendigvis mer følelsesbasert enn rasjonell.

I vår skulle velgerne i Italia stemme over en sak som ikke var lett å sette seg inn i, for å si det helt forsiktig – den handlet om tidsaspektet ved avvikling av petroleumsutvinning i områder innenfor tolv kilometer fra kysten i tilfeller der konsesjonen er utløpt. Et overveldende flertall av Italias velgere holdt seg hjemme på valgdagen. Da jeg spurte Giovanni Orsina, professor i samtidshistorie og europeiske studier ved LUISS-universitetet for litt siden, syntes han ikke det var så rart: «La oss være seriøse. Skal vi stenge skolene og bruke enorme beløp på å arrangere en avstemning for å avgjøre noe folk hverken vil eller har tid til å sette seg inn i? Vi betaler parlamentarikerne våre for å ta stilling til slike spørsmål.» Misbruken av avstemninger undergraver demokratiet fordi folk går lei, mener Orsina. Likevel tror han vi kommer til å få se flere folkeavstemninger over hele Europa, som et svar på at folk synes å ha mistet tilliten til det mellomleddet partiene og politikerne skal være.

Det er mye som tyder på at han har rett. I Frankrike uttalte tidligere president Nicolas ­Sarkozy nylig at han vil ha folkeavstemninger så ofte som nødvendig for å opprettholde regjeringenes legitimitet. I et land der det ofte har vært høyresiden som har ivret for flere folkeavstemninger, har også venstresiden hengt seg på, i en situasjon der avstemningene ser ut til å bli en slags trylledrikk, «en magisk medisin som kan helbrede et demokrati mange beskriver som sykt», som det het i en artikkel i Le Monde i forrige uke.

Det er ikke lett å se hvordan den britiske debatten har helbredet noe som helst. Tidligere Europa-minister Denis MacShane advarte på forhånd i boken Brexit, i et kapittel hvor han går gjennom folkeavstemningsiveren som har preget Storbritannia de siste årene. Resultatet? «Hver meningsmåling viser at folket blir stadig mer skuffet over den politiske eliten, uansett hvor mange folkeavstemninger de tilbyr.» Brexit-avstemningen viser også at det skjer noe med den politiske diskusjonen når man skal svare «ja» eller «nei» på et spørsmål med veldig mange uklare premisser og enda flere uklare konsekvenser. Debatten blir nødvendigvis mer følelsesbasert enn rasjonell. Det er ikke folkeavstemningen i Storbritannia som har skapt sprø tabloid­aviser eller aggressive politikere med et kreativt forhold til fakta, men det er mulig å argumentere for at folkeavstemningens logikk dyrker koko-argumentasjonen og overskygger de presise innspillene.

Margaret Thatcher siterte gjerne Labour-politikeren Clement Attlee på at «folkeavstemninger er for demagoger og diktatorer». Det er selvsagt en altfor streng dom, men det er lurt å huske på at mange folkeavstemninger kommer som en følge av regjeringssjefers strategiske egeninteresser (den neste på programmet er Viktor Orbans ungarske folkeavstemning om innvandring i høst), ikke på grunn av et folkekrav. Tilliten til det politiske systemet må bygges opp på annet vis. Demokratiet trenger en kopp sterk kaffe eller en sukkerholdig leskedrikk, ikke en tryllemedisin.

Mer fra Demokrati