– Det vil bety masse i Polen, det er jeg helt sikker på. At opposisjonen i Polen har én stat som tør gjøre noe substansielt, ikke bare å si at den er bekymret, sier Iver Ørstavik.
Han er seniorrådgiver i Raftostiftelsen, som sammen med Advokatforeningen, Dommerforeningen, Helsingforskomiteen, Human Rights House Foundation og International Commission of Jurists Norge har laget et opprop der de ber norske myndigheter bruke økonomisk makt for å markere sin misnøye med den gradvise nedbyggingen av rettsstaten i Polen.
800 millioner euro.
De neste årene planlegger Norge å sende omkring 800 millioner euro til ulike utviklingsprogrammer i Polen. At Norge skal støtte slike programmer er en del av EØS-avtalen med EU, men de konkrete programmene forhandles frem mellom Norge og de andre EØS-landene og hvert enkelt EU-land. Bare under justissektoren skal Norge her støtte prosjekter for 58 millioner euro. Samarbeidspartneren for justisprosjektet er det polske justisdepartementet, og det er dette samarbeidet underskriverne av oppropet vil stanse.
Ørstavik sier det polske justisdepartementet er en sentral aktør i nedbyggingen av rettsstaten i landet.
– Justisminister Zbigniew Ziobro ser vi på som den aller farligste politikeren i Polen med tanke på rettssatspolitikken. For det første er han i den unike posisjonen at han både er justisminister og statsadvokat. Slik får justisministeren både stor innflytelse over tiltaleprosesser og over dommerne som skal dømme, forklarer han.
Eksempelets makt.
Nedbyggingen av rettsstaten i Polen er dokumentert av uavhengige organer som Veneziakommisjonen i Europarådet. Men hittil har EUs mange organer –fra domstolen til EU-kommisjonen– vært bedre på å uttrykke sin bekymring enn å utløse faktiske sanksjoner.
Et eksempel er saken om den nye disiplinærdomstolen som er opprettet for polske dommere. Kritikerne mener regjeringen bruker denne til å straffe dommere som ikke er tro mot makthaverne. EU-domstolen behandler saken nå, men har alt vedtatt en såkalt midlertidig forføyning, som sier at disiplinærdomstolen må stanse sitt arbeid til saken mot den er ferdigbehandlet.
Likevel fortsetter disiplinærdomstolen sin virksomhet.
– EU-kommisjonen kunne ha ilagt bøter. Det har de ikke gjort. I stedet har de brakt virksomheten til disiplinærdomstolen inn i en ny sak, basert på en ganske ny lov som gjerne forkortes til «kneblingsloven», sier Ørstavik.
Resultatet er at oppgjøret skyves ut i tid forklarer han.
– Og mens tiden går, blir stadig flere viktige poster besatt av håndplukkede folk som støtter regjeringsapparatet, og stadig flere dommere blir kjørt gjennom ubehagelig mistenkeliggjøring gjennom disiplinær etterforskning, som til slutt havner i disiplinærdomstolen, sier Ørstavik.
Rettsstatsekspertene Eirik Holmøyvik og Laurent Pech tok i januar til orde for å kutte de norske EØS-midlene til Polen. Det samme har flere norske aviser gjort på lederplass.
– Men når EU-kommisjonen ikke tar tak, hva har det å si om Norge kutter et justisprogram?
– Jeg tror det vil ha en god effekt blant andre EU-land. I alle EU-land er det folk som er bekymret for dette og trenger politisk mot. At noen går foran, kan ha en positiv effekt. Norge har bedre mulighet til å handle selvstendig enn medlemslandene. Den muligheten gir oss et ansvar.
Bodnars kamp.
– Vi har mast lenge. Men nå står vi ved et vannskille, de som forvarer rettsstaten, er i ferd med å miste det siste fotfestet i statsapparatet, sier Ørstavik.
---
Fakta
Som en del av EØS-avtalen støtter Norge ulike prosjekter i en rekke fattigere EU-land.
Det meste av pengene deles ut gjennom myndighetene, men en mindre sum til sivilsamfunnet forvaltes av uavhengige organisasjoner (unntaket er Ungarn, der myndighetene også har innflytelse over valg av hvem som skal forvalte sivilsamfunnspengene). Polen er største mottaker med cirka 8 milliarder kroner i den inneværende syvårsperioden.
---
I løpet av de neste ukene kan de to siste skansene i Polens uavhengige rettsstat falle: For det første er myndighetene i ferd med å vedta en ny lov som gir presidenten mulighet til å utnevne midlertidige ledere for høyesterettskamrene. Dette er viktige posisjoner fordi det er disse lederne (preseser) som bestemmer hvilke dommere som skal behandle hvilke saker.
Loven er alt godkjent i underhuset, der regjeringspartiene har flertall. Senatet (der opposisjonen leder med én stemme) kan legge ned veto, men dette kan overkjøres etter en måned, forklarer Ørstavik.
– Den andre saken gjelder vår mann, Raftoprismottaker i 2018 Adam Bodnar, ombudsmann for menneskerettigheter. Det er en stor sak og et viktig embete i Polen, sier Ørstavik.
Bodnar har utfordret myndighetenes mange lovendringer de siste årene. Han skulle egentlig gått av i november, men senatet og underhuset klarer ikke å bli enige om en etterfølger.
– Det er en deadlock og den prøver underhuset nå å komme rundt ved å få konstitusjonsdomstolen til å erklære den loven som sier at ombudsmannen skal bli sittende til etterfølgeren er utnevnt, ugyldig, forklarer Ørstavik.
Lykkes de, erstattes Bodnar med en midlertidig, regjeringsvennlig ombudsmann.
Når makt blir rett.
Resultatet av dette er at de siste delene av den polske rettsstaten som ikke er kontrollert av regjeringens folk – ombudsmannen og noen av kamrene i høyesterett– nå faller, sier Ørstavik. Følgen er at EUs femte største medlemsland får et rettsvesen vi ikke kan stole på at opptrer uavhengig og upartisk.
Følgene viser seg allerede sier han. Som at Nederland ikke lenger utleverer folk til Polen.
Utviklingen vil også skape usikkerhet for næringslivet.
– Man kan sørge for å bli en deltaker i et stadig mer korrupt system. Eller man kan se det som en risiko, at kommer man i konflikt med den polske staten, er sannsynligheten stor for at de kan håndplukke dommere til saken.
Etter snart 20 år med fri flyt av folk og arbeidskraft angår utviklingen i det polske rettsvesenet også privatlivet til mange nordmenn:
– Vi har hundre tusen polakker i Norge. Det er omtrent 10 000 ekteskap mellom nordmenn og polakker, og omtrent 5000 av dem ryker, statistisk sett. En del har barn, en del blir sinte på hverandre. Det er en masse konflikter som betyr noe for folk, som blir vanskeligere å håndtere hvis du ikke kan stole på at det finnes felles rettsregler som anvendes noenlunde likt. Det kan bli ordentlig stygt, sier Ørstavik.