En amerikansk drøm

«We just won the state of Washington!» Sosialisten Bernie Sanders kapper innpå Hillary Clintons tidlige så selvsagte ledelse, og denne uken har det vært umulig å utelukke helt at Sanders kan bli USAs neste president.

Hvordan skal vi forstå den massive oppslutningen om en 74 år gammel «demokratisk sosialist» – i Amerikas forente stater som aldri har hatt tradisjon for sosialistiske partier?

Sanders blir ofte sidestilt med Donald Trump av politiske analytikere. De presenteres begge som obskure populister, og som sykdomstegn på amerikansk politikk. Men man kan like gjerne se protestbevegelsen Sanders rir på som et sunnhetstegn i politisk liv. En protestbevegelse nedenfra er ikke automatisk det samme som populisme. Den kan være uttrykk for en høyere systemfornuft, og et klarsyn om at USA trenger sin andre «new deal». Sanders folkelige appell er bygget på løftet om «hel ved» og han står i forlengelsen av en lang radikal tradisjon i USA. Denne fortiden vekkes til live med Sanders – det er nesten som man hører Woody Guthrie og ser for seg Vredens druer.

De krappe svingene amerikansk valgkamp har tatt, er ikke så uforutsigbare når man ser den sosiale situasjonen i USA gjennom prismet ulikhet. For hva er USA? USA er landet som fant opp progressiv skatt på 1910- og 20-tallet. Landet der Franklin Roosevelt skattet de rikeste over 90 prosent, og som mellom 1930 og 1970-tallet hadde en av verdens meste ambisiøse skatteprogrammer for å redusere økonomisk ulikhet. Når de store økonomiske institusjonene oppsto nettopp i USA var det med en uttalt ambisjon om å skaper en moderne økonomisk distribusjon, en annen enn det gamle Europa. Vekk med foreldede samfunnsformasjoner der rikdom fordeles ved i arv. For den amerikanske drømmen er liberal, men også genuint egalitær: I dette landet får alle en lik sjanse.

Slik Sanders kom som et lyn fra klar himmel, var det for mange en gåte at boken Kapitalen i det 21. århundre – en murstein over statistikk – kunne ligge på toppen av bestselgerlistene i USA i månedsvis. Tydeligvis ville amerikanerne lese det svart på hvitt: ulikheten de lever med er på et nivå som er «sannsynligvis høyere enn noe annet samfunn i verden, på noe tidspunkt i historien». I Europa var ulikheten sterkt økende, fastslo Thomas Piketty, men i USA hadde den nådd «spektakulære høyder». I dag er tallene blitt kjente slagord i demonstrasjoner: «We are the 99%». En prosent av befolkningen sitter på mer av USAs samlede rikdom enn resten. Og 95 prosent av all inntektsvekst mellom 2010 og 2012 har gått til denne øverste ene prosenten.

I løpet av få tiår hadde USA gått fra å ha identitet som «det klasseløse kontinent» og «mulighetenes land» til å bli et samfunn med en rikere overklasse enn Sør-Afrika under apartheid på 1960-tallet.

Piketty foretok en undersøkelse av inntektsnivået til foreldrene av Harvard-studenter, og kom frem til at det korresponderte nøyaktig med gjennomsnittet for den rikeste én-prosenten i landet. Det er neppe slik at intelligens og meritter er fordelt slik blant de unge i USA. Inn kommer Sanders: Hans program lover gratis utdannelse. Sanders vil gjenoppta den progressive beskatningen og innføre en økt minstelønn, noe som også gjør arbeidsmarkedet lettere for yngre.

Blant velgerne under 50 år har 74-åringen flere velgere enn Hillary Clinton. Den neste amerikanske presidenten må bruke politikken til å fornye samfunnskontrakten fra grunnen av. Altså må det en new deal til. Det er nettopp dette Sanders bærer bud om, i motsetning til Clinton. Derfor er det ikke vanskelig å forstå at de yngre velgerne vil ha Sanders som president. De ser fortiden i Sanders, og de ser fremtiden.

LL