Fellesskapets grenser

Det har gått en uke og ennå har ikke Aftenposten beklaget at avisen trykket en kronikk med følgende formuleringer: «Men hvem skapte størst rasistisk reaksjon? Det er Thomas Hylland Eriksen: Han skrev om å dekonstruere demokratiet, noe som fikk dråpen til å flyte over hos massemorderen Anders Behring Breivik. Thomas Hylland Eriksen ble ikke bebreidet for noe, men vi innvandrere og samfunnet betaler prisen for en uttalelse som Thomas Hylland Eriksen var stolt av.»

Skulle det være noe å beklage? Ja. På det dypeste. Et blikk på nyhetsbildet denne uken viser at vi i høyeste grad har behov for å forstå hva nasjonale fellesskap er. Få har større kunnskap om dette og knapt noen evner å forklare det bedre enn professor i sosialantropologi Hylland Eriksen.

Mandag til onsdag behandlet Høyesterett i plenum, med alle nitten dommere til stede, to saker som vil skape presedens for hvorvidt asylsøkerbarn som har bodd uten lovlig opphold i Norge skal få bli. Oppunder jul faller avgjørelsen om hvor sterkt hensynet til barns beste skal veie og hvor sterkt innvandringsregulerende hensyn skal veie. Imens snakker barna som er uttransportert til Sarajevo Telemarksdialekt på Dagsrevyen.

Fellesskapets grenser justeres stadig. Separatistbevegelser i flamsk Belgia, i Skotland og Katalonia viser at nasjonalstaten ikke er gudegitt. Men eksistensen av slike har ingen betvilt. Mens dette skrives er det noen som tuter vilt, lyden kommer fra en bilkolonne utenfor vinduet. Er det opptøyer? Har vi fått gategnålet hit, Midtøsten-style? Nei, det er bare glade albanere som feirer Albanias hundreårsdag ved å kjøre med flagg rundt kvartalet og tute. Statsviteren Asle Toje har med boken Rødt, hvitt og blått ambisjon om å «beskrive den brytningstiden Europa er inne i», skriver han. I en ellers lesverdig bok faller han for fristelsen til å misforstå av polemiske grunner. Det han misforstår er det samme som er misforstått i den famøse kronikken i Aftenposten: Hylland Eriksens «dekonstruksjon», av henholdsvis demokratiet og majoriteten. Det andre Toje med vilje misforstår er hva som menes med at noe er sosialt konstruert. Disse misforståelsene bringer en sakeløs professors navn like til helvetes porter, til Gates of Vienna. Toje vil ha det til at den som anser noe som sosialt konstruert ikke bare vil forstå, men undergrave fenomenet som analyseres. I ukens livlige debatt på Facebook stiller Hylland Eriksen seg spørsmålet: «Kanskje det er dumt å bruke ordet 'konstruksjon'. Kanskje man burde ha sagt 'historisk fremkommet' i stedet?» Det kunne man. Og hva kunne man bruke i stedet for dekonstruksjon? Man kunne forklare at det ikke med nødvendighet er snakk om rivningsarbeid men nærstudier, og da med blikk for det som kan avsløre også noe av det vi tar for gitt.

En slik enkel oppklaringsrunde er det vi forventer at en avis som Aftenposten tar med sine kronikkskribenter. Muligheten til den type kvalitetssikring av språk – ikke meninger – det er en av papiravisens kvaliteter, som mangelen på det er en av Facebook-diskusjonenes kvaliteter.

Også kronikkredaktør Knut Olav Åmås mener det: «Vi skulle ha diskutert og redigert særlig den omstridte setningen i samarbeid med skribenten. Det er vårt ansvar som publisister», skrev Åmås, til Hylland Eriksen, men bare på Facebook. Det er for lettvint. HG