Den som forsker skal ei finne

– Gratulerer med vel overstått disputas – og som nyslått doktor av den akademiske orden.Hva føler du nå?

– Jo, takk. Det er en blanding av lettelse og utmattelse, det ble jo litt sent i går, med middag, fest og en liten tur på byen. Man er jo på mange måter på en sammenhengende adrenalinrus.

–Ja, for hva er det du har forsket på, sånn egentlig?

– Såkalte universitetssentre for undersøkende journalistikk, som er et nytt fenomen i USA. Disse sentrene ble opprettet som et resultat av mediekrisen i 2008 og 2009, og er et samarbeid mellom universiteter og anerkjente redaksjoner som The Washington Post og Frontline. De sier det er en vinn-vinn-situasjon ved at redaksjonene får sårt tiltrengte ressurser og studentene får verdifull erfaring. Jeg har forsøkt å finne ut om det er redningen for kvalitetsjournalistikken.

–Er det det?

– Sentrene er fanebærere for hva man kan få til som undersøkende journalist, og lager den journalistikken man skryter av i festtalene. Dessverre vil de ikke kunne erstatte de store mediehusene, men kan være et supplement. De står ikke for den brede, demokratibyggende journalistikken som er helt essensiell for samfunnet. Altså den grå og litt kjedelige hverdagsjournalistikken, om hva som skjer i kommunestyremøter, i tingretten og så videre.

– Hvordan opplever studentene å jobbe med «de voksne»?

– Én har beskrevet det å jobbe i Washington Post som å bli kastet til haiene. Det er klart at det ikke er lett å komme inn i disse redaksjonene som ung og uerfaren student.

–Dette er jo dårlige nyheter for en ung journalist uten fast stilling som hadde håpet du hadde løst mediekrisen. Men det har du altså ikke?

– Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg hadde løst den. Man kan kanskje tro at slike sentre som de jeg har forsket på, er løsningen, men faktum er at de er små og lite robuste. Det krever mye for å få det til å gå rundt, og de lever i stor grad fra hånd til munn og bruker mye tid på å samle inn penger.

–Hva er løsningen på mediekrisen, da?

– Hadde jeg hatt det, ville jeg vært veldig rik nå. Det er mange som sier det ikke er en journalistisk krise, men en finansiell krise. Det å peke mot staten er kanskje en lettvint løsning, men man må nok se på god journalistikk som et samfunnsgode på linje med for eksempel politiet og finansiere journalistikken ut fra fellesskapets midler. Jeg klarer ikke se noen annen umiddelbar løsning nå.

– Du har tidligere jobbet i blant annet Klassekampen, Aftenposten og VG. Er det et bevisst valg å hoppe fra det synkende mediebransje-skipet og inn i akademias varme favn?

– Haha! Jeg gjorde jo det hoppet i 2010, så det begynner å bli noen år siden. For meg handler det om at de strukturelle vilkårene i akademia og journalistikken er ulike. Å jobbe som journalist er krevende, noe som ble spesielt tydelig da jeg fikk mitt andre barn. Jeg tror man kunne fått veldig mye bra journalistikk om man fikk bedre kår. Jeg har mange tidligere kollegaer som har forlatt mediebransjen fordi presset ble for stort.

–Har du klart å fylle dagen derpås tomrom med noe meningsfullt, eller surfer du fortsatt på gårsdagens doktorrus?

– Jeg skal rett tilbake i jobb, for jeg har fast stilling ved Høgskulen i Volda. Jeg gleder meg til å komme tilbake til fullt undervisningskjør igjen.

– Så du fikk festet fra deg i går?

– Ja, man kan kanskje si det. Men disputasen var stas. Som journalist er man vant til at det man skriver blir lest. Slik er det ikke alltid i akademia. Å ha jobbet med noe i tre år, og så få forskere på høyt nivå som faktisk leser det man har skrevet og gir tilbakemelding er helt fantastisk.

Markus Slettholm

Kommentator og reportasjeleder i samfunnsavdelingen