Når Fido jukker på Lady i hundeparken – kan det da kalles voldtekt? Og hvordan reagerer eierne på det potensielle overgrepet?
Slike spørsmål forsøkte tre forskere å svare på gjennom nærmere 1000 timer med observasjoner i en rekke hundeparker i byen Portland i USA. Studien ble publisert i tidsskriftet Gender, Place, and Culture, og undersøker fenomenet «voldtektskultur», slik det utspiller seg mellom hunder og mennesker.
Seriøst?
Nei da. Det hele er, viser det seg, en bløff. Saken sprakk i amerikanske medier rett før helgen:
I løpet av et år har tre amerikanere skrevet 21 falske studier og sendt dem inn til humanistiske tidsskrifter for forskning på kjønn, kultur, etnisitet og lignende samfunnsfenomener. Syv av dem ble godtatt for publisering. Og i en lengre artikkel på nettstedet Areo forteller de tre om eksperimentet – og om hvordan det, slik de ser det, viser at disse fagfeltene er i ferd med å råtne på rot.
Innen «visse humanistiske fagfelt» kan en forsker få publisert nær sagt hva som helst, skriver Helen Pluckrose, James Lindsay og Peter Boghossian, så lenge det gir seg ut for å studere «sosiale krenkelser».
Sekkebetegnelsen de gir studiene de har generert, er grievance studies – «krenkelsesstudier».
Avsløringen ble entusiastisk spredt av akademiske superstjerner som Steven Pinker og Jordan Peterson. «Hysterisk morsomt og vidunderlig», skrev statsviter og kommentator Yascha Mounk på Twitter, mens Pinker spurte – retorisk – om det «i det hele tatt finnes ideer som er så fjerne» at tidsskrifter for kritisk, postmoderne eller identitetsrettet forskning ikke ville publisere dem.
Blant de andre studiene i bløffen, handlet én om menns villighet til å penetrere seg selv med dildo mens de onanerte. En annen besto mer eller mindre utelukkende av passasjer fra Adolf Hitlers Mein Kampf, mens en tredje ga seg ut for å være en etnografisk, kritisk studie av menn som frekventerer «brystauranter» – restauranter der servitørene er toppløse.
Hva en refusjon beviser.
Akademiske bløffer har etter hvert blitt en velkjent øvelse for dem som vil vise at et fagfelt er idiotisk, uvitenskapelig eller på andre måter korrupt. Mest berømt er den såkalte Sokal-affæren: I 1996 fikk fysikeren Alan Sokal antatt vrøvl i postmoderne språkdrakt i det prominente tidsskriftet Social Text.
(Innrømmelse: Også herværende avis har benyttet seg av sjangeren, dog i omvendt form. I en notis publisert 1. april 2016 skrev Morgenbladet at de hardføre bjørnedyrene ikke finnes, at de var en humanists forsøk på å bevise hvor latterlige påstander en biolog ville godta om det var pakket inn i riktig språk. Det er altså ikke sant, bjørnedyr finnes og er faktisk helt ville.)
Det er likevel forskjell på Sokals fastspikring av tåkeprat à la Foucault og denne nyeste akademiske bløffen. For det første: Av Pluckrose & co.s 21 studier var bare syv akseptert for publisering da bløffen ble avsluttet, og seks var refusert. Men i artikkelen i Areo siterer de tre forfatterne seriøse tilbakemeldinger – «kanskje du kan skrive om litt her?», den slags – også til de refuserte studiene, som bevis for at fagfeltene sluker hva som helst.
I ettertid har imidlertid en av fagfellene som ble sitert, sosiologen David Schieber, fortalt at han trodde studien var skrevet av en masterstudent som slet med å få dreisen på avhandlingen sin. Heller enn å sable det hele ned som upubliserbart, ville ikke Schieber ta fra «studenten» all tro på seg selv, og forsøkte derfor å være konstruktiv.
Er det krise?
Lei av å bli lurt.
Om noen lyver og forsøker å lure deg, skal det mye til for å oppdage det. Ja, én tredjedel av studiene i «krenkelsesstudier»-bløffen ble godkjent av tidsskriftene og publisert. Men spaltisten Daniel Engber påpeker i nettmagasinet Slate at av de syv, var det tre som viste til feltstudier og datamateriale som simpelthen ikke eksisterer.
Pluckrose og kollegene hadde ikke tilbrakt 1000 timer i hundeparken, det var rent oppspinn. Men hvordan skal en fagfelle kunne vurdere det ut fra et vitenskapelig manuskript som refererer til slikt råmateriale?
Det finnes en rekke berømte tilfeller av forskere som forfalsker råmaterialet sitt, den norske forskeren Jon Sudbø gjorde nettopp det da han fikk sine studier inn i topptidsskriftet The Lancet. At også identitetsforskningen kan falle for en løgn, er knapt bevis for at fagfeltet som helhet er «vitenskapelig kaudervelsk», skriver Engber.
– Vi anerkjenner alle at dette like gjerne kunne skjedd på våre fagfelt om noen var villige til å bruke et år på saken, sier statsviteren Jacob Levy ved McGill University til The New York Times.
Det skal være sprøtt
. Det publiseres mye rart i akademiske tidsskrifter. Studier av kyr som legger seg ned, av hvorvidt det å knekke knokene i hånden øker risikoen for leddgikt, av om kolonialismen egentlig var en god idé. Av mulige observasjoner av nye partikler og av forsøk på å bruke berg-og-dal-baner til å løsne nyresteiner.
Det er slik vitenskapen går fremover: Noen fremsetter en hypotese, og tester den som best de kan. Så svarer andre forskere – med kritikk eller nye studier – og bare de beste teoriene skal (ideelt sett) stå igjen når støvet legger seg.
Biologen Carl T. Bergstrøm ved University of Washington i Seattle påpeker i en Twitter-kommentar at det ikke er fagfellenes jobb å være portvoktere mot nye og tilsynelatende sprø ideer. De skal hjelpe en vitenskapelig studie bli så god som mulig. Hadde hundevoldtekt-studien blitt stående, blitt sitert og akseptert som sann om Pluckrose og kollegene ikke hadde avslørt bløffen? Eller hadde den blitt kritisert og til slutt avfeid? Det er umulig å si. Men flere kommentatorer bekymrer seg nå for den avkjølende effekten som slike akademiske bløffer – hvor underholdende de enn er – kan ha.
– Å trekke frem og utforske fjerne ideer er en innebygget del av et robust intellektuelt system, ikke en feil i det systemet, skriver Jonathan Rauch, en forsker ved Brookings Institute, i en kommentar på Twitter.
– Bløffer som denne vil ikke gjøre tidsskrifter mindre forutinntatte, bare mindre eventyrlystne.
NB: I denne saken stod det opprinnelig at 14 av de 21 studiene i den akademiske bløffen ble refusert. Det stemmer ikke, og er nå rettet opp. Morgenbladet beklager feilen.