Ole Martin Moen, filosof
Når du spør om det finnes rett og galt, antar jeg at du mener moralsk rett og galt: Er det et faktum at noen handlinger er moralsk rette og andre handlinger moralsk gale? De som svarer ja på det spørsmålet, kalles moralske realister. De som svarer nei på det spørsmålet, kalles moralske nihilister.
Et hensyn som taler for moralsk realisme, er at det intuitivt helt klart virker som at det finnes fakta om moralsk rett og galt. Selv moralske realister vil vedgå at det finnes tilfeller der det er vanskelig, eller kanskje umulig, å bedømme, men fremholde at det finnes andre tilfeller hvor skillet mellom rett og galt er innlysende.
Tenk deg, for eksempel, at du går på tur i en park og ser at to barn i ungdomsskolealder brutalt slår og sparker et mye yngre barn. Her vil det være moralsk rett å forsøke å stanse dem og moralsk galt å gå utenom – og det vil utvilsomt være moralsk galt å bli med på å sparke og slå.
Hvis noen mente at det er greit å bli med på å sparke og slå, ville de færreste av oss kunne gå med på at dette bare var en smakssak.
Som en kontrast: Dersom du så at en venn helte salt og pepper i kaffen sin, kunne det godt hende at du så på henne med store øyne og tenkte at det ville bli forferdelig. Men hvis hun sa at hun faktisk synes at kaffen smaker bedre med salt og pepper, så er det ikke egentlig en uenighet om fakta eller et grunnlag for konflikt. Hun har bare en annen preferanse.
Slik er det ikke med en som mener at det er greit å bli med på å sparke og slå barnet. Det at vedkommende virkelig synes at det er greit å gjøre det, løser ikke opp i uenigheten eller konflikten. Det er nettopp dette uenigheten står om, for det er selvsagt moralsk galt å bli med på å sparke og slå.
Moralske nihilister vil gå med på at vi har sterke meninger om moral. Men de vil si at det er uklart hvordan det skal kunne finnes fakta om moralsk rett og galt, ut over fakta om hva meningene og holdningene våre sier at er rett og galt. For hva slags «ting» skulle et faktum egentlig være? Og hvordan skulle vi få kunnskap om slike fakta? Vi kan tilsynelatende hverken se eller høre moralske fakta, eller fange dem opp med et måleinstrument.
Jeg tilhører dem som er moralske realister. For meg hviler dette på to premisser. Det første premisset er at det finnes bedre og verre tilstander. Vi kan kjenne glede, for eksempel, eller vi kan lide, og det er umiddelbart tilgjengelig for oss at glede er bedre enn lidelse. Det andre premisset er at handlingene våre påvirker hva slags tilstander som blir realisert. Å handle er, i én forstand, nettopp å realisere én fremtidig tilstand snarere enn en annen. Det som gjør en handling til den moralsk riktige handlingen, innenfor et syn som mitt, er at den realiserer bedre tilstander enn de alternative handlingene man kunne ha valgt. Dette kalles konsekvensialisme.
Noen tenker at det finnes mer ambisiøse fakta om rett og galt. Noen tar til orde for at intuisjon kan fortelle oss hva som er moralsk rett og galt, nesten slik synet vårt kan fortelle oss hva som er lyst og mørkt. Andre begrunner moral i en tro på en gud. Andre igjen hevder at fornuften alene kan fortelle oss hva som er rett og galt, for eksempel ved å redusere det moralsk gale til en form for logisk selvmotsigelse.
Det er vanskelig å si hvilken moralsk teori som er mest troverdig. Her er imidlertid et argument for at du ikke trenger en slik teori for å besvare spørsmålet finnes rett og galt. Du bør nemlig uansett svare ja, for det er det eneste svaret du kan være sikker på at du ikke gjør noe galt ved å gi. Hvorfor? Fordi hvis moralsk rett og galt finnes, er ja riktig svar. Alternativt, hvis rett og galt ikke finnes, er det jo moralsk likegyldig hva du svarer – og da kan du like gjerne svare ja som å svare nei. Derfor er har du en grunn til å svare ja, men ingen grunn til å svare nei.
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.
Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Aike Peter Rots, religionsviter
Etiske spørsmål står sentralt i nesten alle verdensreligioner. De abrahamittiske tradisjonene – jødedom, kristendom og islam – har sterke oppfatninger om hva som er riktig og galt. De er enige om at det er galt å tilbe andre guder enn Gud, å drepe folk, å stjele og å ha samleie utenfor ekteskapet. Likevel er det mange mennesker som gjør disse tingene. Hvorfor, hvis Gud er allmektig og god, tillater Han at folk gjør gale ting? Teologer har kommet med ulike svar, som vi kaller for teodicé. For eksempel: Gud har gitt mennesker fri vilje. Eller: Det finnes en fyr som heter Satan, som frister folk til å gjøre dumme ting.
I Øst- og Sør-Asia har man kommet på andre svar. Her tror folk også på guder – mange ulike guder og ånder, faktisk – men de er ikke allmektige. Noen av dem er gode, mens andre kan være slemme. De har makt til å påvirke hva som skjer i vår verden, og derfor er det viktig å behandle dem riktig, for eksempel ved å ofre dem mat og røkelse. I den japanske shinto-tradisjonen er rituell renhet spesielt viktig. Ting som forurenser, som blod og død, kan føre til at gudene blir sinte. Derfor er det riktig å delta i ritualer for spirituell rengjøring.
Buddhister tror også at det finnes mange guder, men de kan ikke hjelpe mennesker komme ut av samsara: sirkelen av gjenfødelser og lidelser som vi alle må gjennom. I buddhismen finnes det ikke absolutt «riktig» og «galt», men kausalitet: Alt du gjør har konsekvenser, for deg selv og for andre, i dette livet og det neste. Hvis du forårsaker lidelse for andre, vil det også ha negative konsekvenser for deg selv. Dette prinsippet kalles for karma. Karma handler altså ikke om belønning eller straff, men om kausalitet.
I motsetning til buddhisme er konfutsianisme ikke opptatt av reinkarnasjon og karma, men av samfunnet og verden her og nå. Alle mennesker i et samfunn har en naturlig rolle, og det er riktig å handle i samsvar med dette. Barn skal adlyde foreldrene sine; foreldre skal velge hva som er best for barna. Studenter skal respektere og lære av lærerne sine. Det er galt å kritisere en professor på Twitter, ifølge Konfutse; det forstyrrer den naturlige orden.
Marianne Hem Eriksen, arkeolog
Jeg tror jeg tør gå så langt som å påstå at alle mennesker opplever at det finnes handlinger som er rette og handlinger som er gale. Ergo finnes, for de fleste av oss, rett og galt. Poenget er selvfølgelig at vi ikke er enige om hva som er hva.
I deler av rurale Nepal er det riktig at kvinner bor i uthus og skur, ofte brannfarlige, hver eneste måned, fordi de menstruerer. I 34 prosent av et utvalg kulturer på tvers av tid og rom er kannibalisme blitt praktisert. For deler av den vestlige befolkningen er det naturlig og greit at man injiseres med nervegift i ansiktet for å lamme ansiktsmuskulaturen, slik at ingen aldringstegn synes.
Kulturrelativisme har liksom fått et litt skittent preg etter 1990-tallet – men alt en kritisk kulturrelativisme egentlig gjør, er å vekke en forståelse om at hva du tenker er selvinnlysende «riktig», «normalt» og «naturlig», springer ut av spesifikke historiske forhold. Når du begynner å pirke borti det, er det ikke så selvinnlysende allikevel.
Mange steder er det heller ikke kun mennesker som er i stand til å gjøre noe galt, altså er moralske subjekter. Blant inkaene kunne fjelltopper bli dømt for forræderi, og store militære styrker avsatt til å file fjellet ned som straff. I middelalderens og tidlig-moderne Europa ble dyr satt på tiltalebenken med full rettssak, inkludert forsvarsadvokater. I Frankrike i 1379 ble en svinerøkter drept av to flokker med griser. Begge flokkene ble dømt til døden, fordi lydene av opphisselse indikerte at alle dyrene uttrykte godkjenning av handlingen, om de nå var direkte ansvarlige eller ikke.
Et interessant spørsmål er derimot om det finnes rett og galt for de peruanske fjellene, de middelalderske grisene, eller det evig ekspanderende universet, altså utenfor menneskenes enkeltkulturer. Det er her religion og eller/universell moral kommer inn i bildet. Hvis du er religiøs, mener du antagelig at det finnes moralske koder som er allmenngyldige på tvers av tid og rom (selv om vi også vet at det finnes nyanser: «Du skal ikke drepe» – men det er ok i selvforsvar. «Du skal ære din far og din mor» – men hva hvis de er overgripere?).
Andre av oss kan fint anerkjenne at moral varierer, er relasjonell og springer ut av spesifikke historiske og sosiale forhold – det vil si at det ikke finnes noen universell moral – uten at det betyr «anything goes». Det er en soleklar forskjell mellom å argumentere for enorm variasjon i menneskelig adferd og normregulering på tvers av tid og rom, og å gi seg ende over og tenke: «ja ja, da står jeg her på sidelinjen og ser passivt på vold og overgrep.» Å anerkjenne at moral ikke er naturgitt betyr heller at vi må arbeide for å skape normer og lover, ikke utelukkende basert på hva vi er blitt sosialisert til å tenke er rett og galt i vårt lille hjørne av verden, men på kritisk refleksjon om hva slags samfunn vi vil leve i, sammen – mennesker, griser og fjelltopper.
Har du et spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no