Forskning

Hvor internasjonal er egentlig norsk forskning?

Ukens spørsmål: Den såkalte «internasjonaliseringsdebatten» er preget av fordommer heller enn fakta, skriver Asia-forskeren.

Vi leser og hører stadig om at norsk forskning er internasjonal, eventuelt for internasjonal, men hvor internasjonal er norsk forskning egentlig?

Hilsen rimer på Morten Boe

Mari Elken, forsker på høyere utdanning

Dette spørsmålet kan jo besvares flere måter. Men det som ofte er kjernen i de debattene du henviser til, er hvor stor andel av forskere i Norge kommer fra utlandet. Her har det absolutt skjedd endringer.

Tall i Indikatorrapporten viser at i 2018 var 29 prosent av forskere ved norske forskningsinstitusjoner (det vil si universitets- og høgskolesektor, instituttsektor, samt helseforetak) innvandrere eller etterkommere av innvandrere (sistnevnte er det veldig få av). Mellom 2007 og 2018 har andelen vokst fra 18 til 29 prosent. Det er også store forskjeller mellom ulike fagområder. 29 prosent av hele forskerpopulasjonen virker jo ganske mye, men samtidig viser Indikatorrapporten at også andelen alle sysselsatte i Norge med innvandrerbakgrunn har økt – fra 9 til 16 prosent i den samme perioden. Det vil si at andelen internasjonale forskere øker, men det norske samfunn generelt har også blitt mer internasjonalt.

Hvor kommer alle disse internasjonale forskere fra? Tall fra Indikatorrapporten viser at Tyskland er det landet flest internasjonale forskere kommer fra, deretter Sverige, Kina, Storbritannia og Danmark. De samme dataene viser også at det er ganske store forskjeller mellom ulike stillingskategorier – det er en stor andel personer med innvandrerbakgrunn i rekrutteringsstillinger som stipendiat og vitenskapelig assistent (over 40 prosent) og postdoktor (rundt 60 prosent).

Dette er forskere som har fått stillingene i åpen (og ofte hard!) konkurranse. De bringer inn viktig kompetanse som Norge trenger. Da er det viktig å ta vare på alle de kloke internasjonale hodene – institusjonene må ha gode rutiner for faglig og sosial integrasjon, og de må være flinke(re) å tilby norskopplæring.

Det er også viktig å huske at internasjonalisering av forskning ikke kun handler om utenlandske forskere. Det handler også om norske forskere som jobber i utlandet, internasjonale nettverk, sampublisering med kollegaer i andre land, og mer til. Kunnskapsutviklingen som helhet er internasjonal, også når det forskes på norske forhold.

Aike Peter Rots, Asia-forsker

For noen uker siden fikk vi i denne spalten et spørsmål om fordommer: Er fordommer bare fordomsfulle, eller kan de være sanne? Da svarte vi at fordommer er vanlige og kan hjelpe oss forholde oss til en komplisert verden, men at de kan være skadelige og kan mobiliseres for å utestenge grupper, og at det er viktig at historikere og samfunnsvitere forsker på dem.

Et interessant oppfølgingsspørsmål kunne vært: Hva med alle disse forskerne som forsker på fordommer for å forstå hvordan de skapes og brukes – har de noen fordommer selv? Og da skulle jeg gjerne svart nei: Forskere er tolerante, kosmopolitiske mennesker som ikke har fordommer mot andre nasjonaliteter, klasser, etnisiteter og kjønn. Men det ville vært en løgn. I virkeligheten finnes det mange fordommer innenfor akademia også: mot andre fagtradisjoner, mot andre universiteter, ja, til og med mot ens egne kollegaer.

Den såkalte «internasjonaliseringsdebatten» er spesielt preget av fordommer heller enn fakta. Debatten handler stort sett om ett spørsmål: «Har norsk akademia blitt for internasjonal?» I praksis betyr dette ofte: «Jobber det for mange utlendinger ved norske universiteter?» Det har dessverre blitt en del av norsk akademisk kulturarv at regelmessig – en gang annethvert år, omtrent – en eldre norsk professor påstår i et intervju at akademisk internasjonalisering går på bekostning av det norske samfunnet. Vedkommende får da uforholdsmessig mye oppmerksomhet i massemedier, debattmøter og så videre, selv om premissene bak påstandene er feil. I fjor var det igjen en professor som påsto at internasjonaliseringen har gått for langt, siden «de utenlandske forskerne kjenner jo ikke det norske samfunnet og er ikke her for å investere i det». Hun fikk kritikk, men også mye ros, og ble til og med kåret til «årets navn i akademia 2021» av avisen Khrono.

Hva er problemet? For det første er det empirisk feil: Mange forskere med utenlandsk bakgrunn lærer seg norsk, er aktive i forskningsformidling og investerer i samfunnet. For det andre er premissen om at forskning enten er internasjonalt orientert eller til nytte for det norske samfunnet, problematisk. Vaksineforskning, klimaforskning, forskning på internasjonal politikk – alt dette er viktig både for Norge og for verdenssamfunnet. Og for det tredje er debatten basert på en feil dikotomi mellom «norske» og «internasjonale» forskere. De fleste unge forskere i Norge i dag er både norske og internasjonale, uansett nasjonalitet: oppvokst i ett land, studert i et annet, tatt doktorgrad i et tredje, kanskje en postdoc i enda et annet land. Til slutt har noen av oss vært så heldige at vi har fått en fast jobb: I det landet vokser barna våre opp, og det samfunnet vil vi bidra til. Vi er flerspråklige, vi har tilknytning til flere land, vi er akademiske verdensborgere – og vi bor her. Vi blir her.

Så ja, norsk akademia blir stadig mer internasjonal, og det er en helt naturlig utvikling. Det er ikke en trussel mot samfunnet, tvert imot. Mangfold gjør oss sterkere.

Anne Tjønndal, idrettssosiolog

Økt mangfold blant oss som jobber som forskere i Norge er vel og bra, men spørsmålet om hvor internasjonal norsk forskning er, handler minst like mye om hvor stort påvirkningskraft norsk forskning har på kunnskapsutvikling globalt. Her skulle jeg gjerne skrytt vilt og uhemmet av alle måtene norsk forskning bidrar til en bedre verden på, men sannheten er at jeg er så pass navlebeskuende som fagperson, at jeg ikke får med meg så mye utenfor idrettsforskningens verden.

I hvor stor grad er norsk idrettssosiologi internasjonal da? Svaret er både veldig stor og veldig lite! Vi klarer å være både selvopptatte og innadvendte samtidig som vi bidrar til å flytte internasjonale forskningsfronter. På den ene siden eeeeelsker vi å studere og fremheve hvor unik den norske idrettsmodellen er, og hvor fantastisk flinke vi nordmenn er til å skape prestasjonskultur og utvikle gode talenter. Samtidig produserer norske idrettssosiologer viktige bidrag til internasjonale utfordringer knyttet til rettferdighet, makt og ulikhet i idretten. Man finner for eksempel norsk forskning på lista over de mest nedlastede artiklene gjennom tidene i det internasjonale tidsskriftet for idrettssosiologi. Norske idrettssosiolger har også gjort banebrytende bidrag innen forskning på kjønn og seksuelle overgrep i idrett, og på neoliberalistiske diskurser i idrettsorganisasjoner.

For den gjennomsnittlige forsker på et norsk universitet (snakker om meg selv her), kan veien til internasjonal påvirkningskraft av dette kalliberet virke som en umulig drøm. Kanskje er det ikke noe å strekke seg etter heller, vi kan jo ikke være banebrytende alle sammen. Personlig tror jeg at mitt største påvirkningskraft som forsker ligger i undervisningen jeg gir til studentene mine, både norske og internasjonale. Og når jeg føler meg utilstrekkelig og uviktig som forsker, så pleier jeg å minne meg selv på at det finnes internasjonale idrettsforskere som bruker forskningstida på å sammenligne tungemuskelprestasjoner hos vektløftere og løpere. Da virker plutselig de små norske idrettssosiologiprosjektene mine litt mer verdifulle allikevel.

Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no

Mer fra Forskning