Søk i biblioteksdatabaser gir lange lister med rare, krokete og tidvis aparte titler. «Marflomakken Cyathocephalus truncatus: Ein skummel parasitt for fisk som har marflo på dietten»; «Selvutvikling og sjelelige relasjoner. En kvalitativ undersøkelse av en gruppe informanters tro på reinkarnasjon»; «Drottning Kristina och hermafroditens tankefigur» er noen utvalgte. Hvordan kommer forskere fram til disse underlige titlene sine?
Hilsen søkende student
Anne Tjønndal, idrettssosiolog
Kjære søkende student, tittelskriving i akademiske tekster er en superviktig, kreativ prosess for noen forskere, og bare en kjedelig rutinesak for andre. Og du kan enkelt avsløre om det er rutine eller en kreativ prosess som ligger bak en tittel.
Alle titler av typen «The impact of COVID-19 lockdowns on Norwegian athletes’ training habits and their use of digital technology for training and competition purposes» er ren akademisk rutine, mens titler som «Vilje til inklusjon» og «Mot alle odds» impliserer kreativ tankegang. De kreative titlene er litt som Instagram-bilder; meningsløse uten undertekst. Innholdet blir rett og slett noe helt annet med undertittel: «Mot alle odds – Muslimske kvinnebokseres identitetsforhandlinger i spenningsfeltet mellom frihet, tilhørighet og innesperring».
Disse tre eksemplene er alle fra mine egne vitenskapelige publikasjoner. Det er altså ikke så enkelt som at tradisjoner i fagfelt rår, eller at forskere alltid følger en bestemt mal for titlene på arbeidene sine. Noen ganger har tidsskrift og forlag strenge rammer for hvordan titlene skal se ut, eller fagfellene opponerer sterkt på tittelforslag, mens andre ganger føler forskere seg bare mer eller mindre inspirert til å tenke kreativt om titler.
For søkende studenter er selvsagt de faktabaserte titlene å foretrekke. De gjør arbeidet med litteratursøk betydelig lettere. Men så er ikke målet med forskning eller høyere utdanning at det skal være lett. De kreative titlene tvinger både forfatter og leser til å tenke litt lengre. Det er jo en fin ting i en akademisk kontekst.
Lene Liebe Delsett, paleontolog
Her har du funnet to ulike typer tekster som akademikere skriver. To av dem er forskningsresultater (en masteroppgave og en tidsskriftartikkel), som er ment å leses av fagfeller, mens den om marflomakken går i kategorien formidling.
Når vi publiserer forskning, vet vi ofte én ting veldig godt: Det er ganske få folk som kommer til å lese artikkelen, fordi vi alle jobber med vår egen lille puslespillbrikke. Og hva skal vi gjøre med det? Det åpenbare svaret er formidling, men her handler det altså om selve forskningsartikkelen. Skal vi med tittelen tilfredsstille andre som er opptatt av akkurat det samme som oss ved å være helt presise, eller prøve en click bait-aktig retning i håp om flere lesere?
Den forrige vitenskapelige artikkelen jeg publiserte, var langt fra click bait. Den heter (oversatt til norsk) «Bløtvev og skjelettanatomi hos to fiskeøgleeksemplarer fra sein jura fra Solnhofen-skjærgården». Altså, en tittel som sier akkurat hva du kan finne i artikkelen, men som ikke sier hva vi har funnet ut. Opprinnelig ønsket jeg meg «Begravet i spekk» som første ledd i tittelen, fordi vi påviste 150 millioner år gammelt spekk. Men etter noen utmattende runder med fagfellevurdering ga jeg opp. Her er folk altså uenige: skal hovedfunnet komme i tittelen eller ikke.
Presis skal man forresten helst være uansett, og det er derfor jeg skjønte at marflomakk-teksten var formidling. Du kan nemlig se det på bruken av ordet «skummel» – det er for upresist til å kunne passere i et fagfellevurdert tidsskrift. Humor er verdsatt, men presist skal det være.
Mer interessant enn humor er lengden på tittelen. Her har vi forskning. Kort og godt sier den at kort er godt: jo kortere tittel, jo oftere blir man sitert, altså henvist til av andre artikler, noe som ofte brukes som et mål på gjennomslagskraften til forskningen.
Imidlertid peker tittel-forskerne på at det er mange ting som spiller inn på lengden: Nature, som er et av topp-tidsskriftene i naturvitenskap, har en grense på antall tegn på 90, samtidig som det er her den angivelig aller viktigste forskningen blir publisert. Likevel ser forskerne den samme effekten når de sammenligner artikler fra samme tidsskrift: Kortere titler ser rett og slett ut til å tiltrekke seg mer oppmerksomhet.
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker
Som du ser frå svara våre, er her ulike reglar i ulike felt og vitskapsområde. I humaniora er det få formelle reglar, men konvensjonen står derimot beinhardt og den seier at ein tittel skal sjå slik ut:
Noko vittig/fengande: det artikkelen faktisk handlar om.
Første ledd er skamlaust publikumsfrieri, med eit sterkt behov for å signalisere at eg som fagperson også er hipp, kul, morosam og samfunnsrelevant. Dette ved å sette inn populærkulturelle referansar her, og blant desse er det eit strengt hierarki:
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
1) Allmenne ordtak er absolutt best. Kanskje ikkje så hipt, men veldig godt publikumsfrieri med mange gode assosiasjonar å spele på. Ein klassikar er til dømes «Same same but different», som min generasjon fann på t-skjorter på tvers av Søraust-Asia. Det er innlysande at eit slikt ordspel passar særs godt til det meste innanfor (humaniora-)forsking.
2) Nest best er litterære sitat og/eller høgkulturelle referansar. Ein skulle tru dette har høgre status enn vanlege ordtak, men publikumsfrieri har alltid førsteprioritet. Men om du ikkje får til det, så er det diametralt motsette, litterært åndssnobberi, nest best. Me hugsar alle dei tallause artiklane om «… i koronaens tid» som kom i 2020. (Ja, eg skreiv ein eg også).
3) Til slutt, om du ikkje får til noko betre, kan ein alltids ty til ein Netflix-serie, anten titlar, rollefigurar eller sitat. Eg har lenge tenkt at ei systematisk analyse av titlane på vitskaplege artiklar vil gi eit unikt innblikk i sjåarvanane til forskarar, men eg har framleis ikkje fått tilslag på NFR-søknaden.
Det første leddet er då berre posering, medan det er andre ledd som er nyttig og ein må sjå etter i litteratursøk. Diverre har me ofte brukt altfor mykje tid på første ledd, så denne delen blir skrive ut fort og gale, som ein ettertanke. Det er då ikkje rart eller uvanleg at me her ofte gløymer eller kludrar til noko som er sentralt for artikkelen og det me har funne, men du verda så fengande og fjong første ledd er!
Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no