Vi har fått ny minister og det er bare kaos i Forsknings-Norge. Forskningsrådet får mindre å rutte med samtidig som de bruker millioner på ny logo og grafisk profil. Det hele virker tullete. Trenger vi egentlig et forskningsråd og hva er alternativene?
Hilsen oppgitt forsker
Ole Martin Moen, filosof
I faget mitt, som er filosofi, stiller vi spørsmål ved mangt. Trenger vi egentlig en stat? Trenger vi egentlig landegrenser? I en slik sammenheng blir spørsmålet om vi egentlig trenger Forskningsrådet enkelt: nei. Men det relevante er kanskje dette spørsmålet: Er Forskningsrådet en god bruk av de tolv milliardene kroner det koster hvert år? Flere har, i lys av prislappen, sagt at Forskningsrådet er dyr moro. Det er jeg uenig i. Ikke fordi jeg bestrider at det er dyrt, men fordi jeg bestrider at det er moro.
Tall fra Nifu viser at en forsker i snitt bruker fem uker på en søknad, noe som utgjør cirka ti prosent av en forskningstid om man leverer én søknad i året. Innenfor Forskerprosjekt for unge talenter (Fripro) får fem prosent tilslag. Det er absurd, egentlig, at vi forskere, som stort sett er ansatt under Kunnskapsdepartementet, skal bruke så mye tid på å lage søknader til en annen avdeling under samme departement. I tillegg trenger visst Forskningsrådet selv en betydelig stab, nå med 41 ledere, 90 vanlige rådgivere, 142 spesialrådgivere og 170 seniorrådgivere. Her er gode råd dyre. Alternativet? Her er ett: La de tolv milliardene per år bli fordelt mellom landets 4000 professorer. Det blir tre millioner per år per professor, som hver kan rå over for å fremme forskning på sin institusjon. Da får vi både makt nedenfra og økt smidighet, og med det kan vi gjøre underverker.
Sigrid Anna Aalberg Vikjord, medisiner/epidemiolog
Da Forskningsrådet ble dannet på tidlig nittitall, var motivasjonen å samle et mylder av råd, komiteer og utvalg om en enhetlig forskningspolitikk. Med styringssignaler fra en rekke departementer, og påvirkning fra både industri, organisasjoner og institusjoner både nasjonalt og internasjonalt, var dette et forvaltningsmessig fornuftig trekk. For hvem bestemmer hva vi skal forske på? Kan dette overlates til tilfeldige rørelser blant interesseorganisasjoner, politikere og næring? Følger dette samfunnsøkonomiske mekanismer, hvor tilbud og etterspørsel regulerer hvem, hva og hvor? Vil nedfelling av samfunnsoppdrag, slik det gjøres i dag, fange fremtidens forskningsbehov på en god måte?
I mitt fagfelt, som i mange andre, er dette viktige spørsmål. Mange vil ha et ord med i laget når det gjelder hva som forskes på, og vi har flere sterke pasientforeninger som samler inn store beløp og finansierer forskning de anser som viktig. Dette er i og for seg demokratisk: Store pasientgrupper får mye midler til forskning. Men mindre pasientforeninger kan også lobbyere for «sin» tilstand eller sykdom på en kraftfull måte, som igjen gir en uproporsjonalt stor andel midler til små fagfelt eller sjeldne tilstander. Man ser også at sykdommer som er betydelige drivere for sykelighet og dødelighet, men som har lav anseelse i samfunnet og færre ressurssterke påvirkere i bakhånd, underfinansieres i et slikt fritt marked. Slike mekanismer sees også i helt ubeslektede fagfelt. For å motvirke slik klattvis finansiering og fragmentering er dagens modell fornuftig. Alternativer, som at midlene gis til institusjonene og fordeles internt, har flere problematiske sider. Heller ikke internasjonalt finnes det finansieringsmodeller som fungerer bedre enn nasjonale forskningsråd.
Så får man pledere for at Forskningsrådet beholder sitt selvstyre og autonomi, slik at de sikres robusthet mot skiftende politiske strømninger og flyktig tidsånd. En stø hånd på roret og blikket festet langt frem er viktig i de lunefulle farvann vi skal navigere i fremover.
Anne Tjønndal, idrettssosiolog
Jeg kjenner ingen i mitt fagfelt som har fått tilslag hos Forskningsrådet. Likevel gjøres det ny og viktig idrettssosiologisk forskning i Norge hvert eneste år. Så det idrettssosiologiske svaret må vel være nei, vi trenger ikke et forskningsråd for å gjøre forskningen vår.
For de med fast ansettelse i akademia, de som er førsteamanuenser og professorer, er det to alternativer til Forskningsrådet. Man kan fiske etter større fisk (søke om EU-midler), eller man kan velge å frastå fra å bruke tiden sin til å søke om ekstern finansiering til forskning. De fleste idrettssosiologene havner nok i den siste kategorien.
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Det oppleves som meningsløst å bruke tid på å søke når fagfeltet aldri blir prioritert. Problemet er at når få idrettssosiologer søker midler, så går også sjansene for at et idrettssosiologisk prosjekt vinner frem, ned. Dette går igjen utover rekrutteringen til fagfeltet, for det ligger jo ofte både phd- og postdoc-stillinger i NFR-prosjektene.
Midlertidige, unge forskere har ikke så mye valg. Det er en forventning om at man søker midler til forskning for å bygge egen karriere. Her er Fripro eneste mulighet for mange. Også dette programmet har tilslagsprosent på rundt fem. Det betyr at de aller fleste får avslag. Selv har jeg tre avslag på rad fra Forskningsrådets unge talentmidler. Det er heller ingen styrke for søknaden å representere et ungt og ruralt universitet.
Mange har sammenlignet Forskningsrådets søknadsprosesser og evalueringer med et lotteri. Av og til skulle jeg ønsket det faktisk var et lotteri, det hadde føltes litt mer rettferdig.
Har du spørsmål til forskerne? Send epost til ukens@morgenbladet.no