Forskning

Vet vi mindre om kvinnekroppen?

Nevroviteren, medisineren og statsviteren svarer på ukens spørsmål.

Som kvinne synes jeg det er ganske skummelt å lese om hvor lite kunnskap vi har om kvinners helse og velvære. Det virker som vi rett og slett vet mindre om kvinnekroppen enn mannskroppen, men hvorfor er det slik? Hvorfor er det så vanskelig å forske på kvinner? Hilsen bekymret kvinne

Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no

Ragnhild Irene Jacobsen, nevroviter

Dette har jeg også lurt på. Da jeg begynte å forske på (muse)hjernen, slo det meg at hannmus ofte ble foretrukket. Jeg ble fortalt at det er fordi det er så mye enklere; man slipper å tenke på menstruasjonssyklusen og hvordan den påvirker hjernen, for det gjør den faktisk.

Synapser, som er koblingene mellom hjernecellene, endrer seg i takt med hormonenes svingninger. Dette betyr at kommunikasjonen mellom cellene også endrer seg, og når en full syklus bare varer i 4–5 dager hos mus, så blir det fort både tidkrevende og dyrt å ta daglige målinger for å finne ut hvor i syklusen dyrene er.

Men om man ikke først forsker på mus, blir det vanskeligere å sette i gang studier på mennesker, og da er det kanskje ikke så rart at også forskning på kvinners hjernehelse har sakket akterut.

Er nå dette riktig perspektiv? Burde vi ikke heller se på det enorme potensialet som ligger her, altså i hormoners utrolige egenskap til å endre synapser i flere hjerneområder? Mange sykdommer som rammer hjernen, påvirker disse kommunikasjonsstrukturene, så ikke bare vil mer forskning på hvordan hjernen endres gjennom menstruasjonssyklusen bidra til å forbedre kvinners hjernehelse, det kan også ha uant betydning for menns.

Noen ganger kan det være lett å velge minste motstands vei, ved for eksempel å unngå et helt biologisk kjønn i forskningen. Men er det en ting alle forskere etter hvert innser, så er det at de store oppdagelsene sjeldent er å finne på godt opptråkkede veier. Jeg spår at det er store funn i vente for den som følger stien inn i kvinnehjernen.

Sigrid Anna Aalberg Vikjord, medisiner/epidemiolog

Et rykende relevant spørsmål, med en fersk NOU om kvinnehelse rett fra trykken. Her fastslås det at kjønn (biologisk og sosialt) former helse gjennom hele livsløpet. I mitt fagfelt, medisin, var det lenge slik at kunnskap ble hentet fra studier på menn, og derfra generalisert til å også gjelde kvinner. Dette kan åpenbart gi resultater på ville veier, og har på flere områder ført til at kvinner får dårligere behandling enn menn for samme sykdom. Både symptomer, forløp og behandlingsrespons kan se ulikt ut mellom kjønnene. Dette fører blant annet til at kvinner i snitt venter lenger på en diagnose, får dårligere smertelindring og har høyere sannsynlighet for å bli feildiagnostisert ved alvorlig sykdom.

Hvorfor er det sånn? En enkel årsaksforklaring er jo at medisinsk forskning har vært dominert av menn. Standarden for et menneske har i moderne medisin vært det (hvite, friske) mannlige, med dertil hørende fortolkningsrammer. Kvinners hormonsyklus og eventuelle svangerskap kan utgjøre en kompliserende faktor når det kommer til forskning på sykdomsmekanismer. I en vitenskap med flust av harde endepunkter er det fristende å bruke forenklede modeller, selv om det innebærer å forkaste over halvparten av den sanne populasjonen.

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

---

Interessant nok har man sett at oppfatninger om en sykdom, heller enn reell kjønnsprevalens, har drevet inklusjonen av kvinner i medisinsk forskning. En feilaktig oppfatning av at enkelte sykdommer (som kardiovaskulære lidelser) rammer flere menn enn kvinner, har hatt konsekvenser for hvordan disse sykdommene blir forsket på. Dette innbefatter også forskning på medikamenter, hvor flere menn enn kvinner inkluderes i kliniske utprøvningsforsøk. Vi finner slike systematiske skjevheter i studier helt ned på cellenivå, i fysiologien og genetikken.

Diskursen rundt kvinnesykdommer har vært og er problematisk, og bidrar til både manglende oppmerksomhet rundt kvinnesykdommer, og lavere tilslagsrate for forskningsmidler. Her spiller også det Kvinnehelseutvalget kaller manglende kunnskapsbro, inn – kunnskapen eksisterer, men det er vanskelig å omsette den i praksis. Dette er treg materie, og det kan ta tiår før ny viten er implementert i utdanning og behandling.

Er horisonten nattsvart og uten lyspunkter? Nei da! Kjønnsgapet i medisinsk forskning har fått mye oppmerksomhet over et godt stykke tid, og det er økende bevissthet både blant finansieringskildene og forskerne selv på kjønn som en viktig variabel – i utvidet forstand. Hvis vi lykkes med å krysse kunnskapsbroen, ligger alt til rette for en kvinnehelserevolusjon.

Ingvild Reymert, statsviter

Det forskes mye på brystkreft, men ikke på diffuse kvinnesykdommer.

Torsdag 2. mars la Kvinnehelseutvalget frem NOU-en Den store forskjellen. Selv om kvinnehelse har fått mer oppmerksomhet i senere tid, har feltet fortsatt lav status og vi har langt ifra nok kunnskap om kvinnekroppen for å sikre kvalitet i helse- og omsorgstjenestene for kvinner. Utvalget understreker at vi både trenger mer forskning, og at ny forskning må integreres bedre i helsevesenet.

Men selv om det forskes lite på kvinnehelse, er brystkreft faktisk en av de sykdommene som det bevilges mest penger til sett i sammenheng med sykdomsbyrden. Forskning på for eksempel kroniske lungesykdommer, fødselsdepresjon og magesår mottar langt mindre finansiering.

Satsingen på brystkreft og det landsomfattende mammografiprogrammet har også gitt resultater og redusert dødeligheten med hele 20 prosent. Poenget mitt er derfor ikke at satsingen på brystkreft har vært feil, men at det ikke er helt riktig at det ikke forskes på kvinnesykdommer. Brystkreft er et eksempel på en «høystatus» kvinnesykdom som er blitt tilført rikelig med forskningsmidler. Mer diffuse, sammensatte sykdommer som fødselsdepresjoner, som det både er vanskelig å forske på og som gir færre klare resultater, er blitt sett litt på som sykdommer med lav status i forskningsverden og har mottatt lite finansiering.

Vi trenger derfor ikke bare mer kunnskap om kvinnehelse, men mer spesifikt mer forskning på diffuse og «lavstatus» kvinnesykdommer. Samtidig trenger vi å forstå hvorfor vi forsker på det vi gjør og hvorfor det ikke bevilges mer penger til sykdommer mange lider av.

Mer fra Forskning