De fleste av oss opplever tidvis at det blir konflikter i trafikken, det fløytes og blinkes med lys. Noen bryter vikeplikten eller tar forbikjøringer som vi opplever som utrygge. Så innser vi plutselig at vi er et av disse monstrene selv. Hvorfor blir vi så aggressive i trafikken?
Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no
Bjarte Aarmo Lund, kjemiker
Takk for et betimelig spørsmål. Biokjemikeren i meg ble trigget av spørsmålet og tenker dette må da handle om hormoner. Og ganske riktig, studier viser at personer med ubalanse mellom serotonin og dopamin oftere viser aggressive tendenser. Dopamin er assosiert med behagelige følelser, og læring kan forsterkes ved at det man skal lære, assosieres med den positive følelsen frigjøring av dopamin gir. Om en lar seg fyre opp i trafikken, frigjøres adrenalin som kroppen bruker for å komme i kampmodus. En respons på adrenalin er frigjøring av dopamin.
Dermed kan en havne i en ond sirkel der aggresjon i trafikken «belønnes» i form av dopamin, og en assosierer den aggressive adferden med positiv stimuli. Neste gang en havner i en situasjon i trafikken, kan en da ha lært seg til mer aggressiv adferd. Å være stengt inne i et kjøretøy som er i bevegelse, hjelper definitivt ikke på situasjonen, siden det utelukker flukt som en respons, men dette er ikke mitt domene.
Det som er synd med denne forklaringen, er at den peker innover, og mot at dette kan være tillært oppførsel som må avlæres. Det er jo uheldig for selvbildet; vi trenger en ekstern faktor vi kan skylde på. Heldigvis kommer parasitter til redningen: Det finnes nemlig flere studier som viser at infeksjoner grunnet parasitten Toxoplasma gondii er assosiert med økt aggressivitet. Det er antatt at parasitten manipulerer vertens biokjemi for lettere å spre seg fra vert til vert; rotter som blir infisert, oppsøker katter uten frykt. Katter på sin side er vanligvis upåvirket av parasitten, men sprer gjerne parasitten videre til sine menneskelige verter, spesielt via avføring.
Så om partneren din klager på din aggressive oppførsel i trafikken, så kan du droppe selvkritikken og heller be din partner om å ta seg av skiftingen kattesanden fremover.
Anne Tjønndal, idrettssosiolog
Innen idrettsvitenskapen er det forsket en hel del på hvordan bruk av beskyttelsesutstyr påvirker utøveres adferd på trening og i kamp. Jeg tenker at svaret på spørsmålet ditt kan ligge i nettopp denne kunnskapen fra idrettsfeltet. Du spør hvorfor vi tar risikoen med å bryte trafikkreglene og bli «et av disse monstrene selv»? Grunnen kan være at vi føler oss veldig trygge i moderne biler.
Bilene våre har setebelter, airbag, kollisjonssensorer, parkeringsassistenter og massevis av teknologiske finesser som skal sikre vår helse og trygghet. Men fra idrettsvitenskapelig forskning vet vi at utøvere fra alle mulige idretter, som for eksempel sykling, snowboard og rugby, tar større risiko når de bruker hjelm og annet sikkerhetsutstyr. Utstyret gjør at utøverne føler seg trygge, og dermed er det ikke så bekymret for å kollidere, falle eller gå inn i en hard takling.
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Overfører vi denne innsikten til trafikken, er svaret klart. Hvorfor blir vi så aggressive i trafikken? Fordi moderne biler skaper en illusjon av sikkerhet som gjør at vi underbevisst tenker at det er greit å ta større risiko. Man skulle tro at løsningen i så fall var enkel: Fjern innovasjoner som setebelter og airbag, så oppfører folk seg bedre i trafikken. Denne typen argumentasjon er en gjenganger i idrettspolitikken, for eksempel i 2015 da det internasjonale bokseforbundet gjorde det forbudt for herreboksere over 18 år å bruke hjelm i kamp. Hvorfor er ikke denne retorikken like fremtredende i debatter om trafikkulykker? Det kan virke som et lite mysterium, men det handler kanskje om at belter, airbags, hjelmer og tannbeskyttere tross alt har en beskyttelseseffekt når uhellet er ute.
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker
Som så mykje anna her i verda kan trafikk og korleis me ter oss i den, forklarast gjennom ritualteori. Sånn cirka.
Antropologen Arnold van Gennep gav i 1909 ut Rites de Passage, der han skildrar overgangsritar og korleis dei er styrte av visse fasar, komponentar og tilstandar. Eit overgangsrite, som altså er når ein person i ei gruppe går frå ein fase eller tilstand i livet til ein annan (som til dømes ved konfirmasjon, som jo er aktuelt for tida), har to viktige kjenneteikn: 1) at alle følgjer eit strengt sett med reglar, og 2) at desse blir handheva av ein sterk autoritet.
Likt eit ritual er trafikken ein særeigen arena, der mykje står på spel og handlingsmønster er annleis og meir styrt enn i kvardagen. Me er i eit samspel med mange andre, i ulike roller og blir styrt og kommuniserer gjennom harde teikn i form av høge lydar og signalfargar, som er bestemte og handheva av politi og trafikkstyresmakter. Trafikken er jo gjerne også ein transportetappe, altså ein overgang frå ein stad/eit stadium til ein/eit anna.
I desse rituelle overgangane går deltakarane inn i ein eigen overgangs- eller liminalfase, der vanlege normer og reglar ikkje gjeld. Ei liminalfase er dermed uvand og potensielt farleg, noko Victor Turner tok vidare opp på sekstitalet i Betwixt and Between: The Liminal Period in Rites of Passage. Turner utforskar her korleis liminalitet er ein særs stressande og krevjande situasjon, der kvardagsidentitet og -normer opphøyrer. Det blir tut og køyr og brot på vikeplikta.
Heldigvis kan denne krisa berre vare over eit kortare tidsrom, og til slutt kjem ein seg jo heim og kan kaste av seg monsterhamen. Men erfaringa sit i og skapar også eit samhald mellom dei som har opplevd det same. Kanskje det heng saman med dopamin-frigjeringa som Bjarte nemner over.
Med fare for å få Ulrik Eriksen på nakken syner dette at biltrafikk faktisk er ein viktig del av samfunnslimet, der oppløysinga av vanlege normer og handlingsmønster er ein kontrast, men også gjennom stadfesting av sjølve samfunnsordenen. (NAF og Nye veier må gjerne ta kontakt med underteikna for tilsvarande djuptpløyande analysar til ymse rapportar og utgreiingar.)
Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no.