Det å få barn er en opplevelse som mange av oss setter øverst på lista over unike øyeblikk i livet. Men å få barn er også utrolig vanlig. Faktisk så vanlig at vi gjerne sier at det er det livet gjør. Alt levende, fra bakterier via slimsopp og gress til døgnfluer og elefanter, holder til stadighet på med å lage neste generasjon. Tilpasninger som bidrar til det, vil bli vanligere gjennom evolusjon. Slik forklarer vi verden.
Allikevel lever de fleste av oss menneskekvinner mange tiår etter at vi ikke kan få barn, omtrent førti prosent av livet. Rundt 50-årsalderen inntreffer overgangsalderen, og det blir slutt på menstruasjon. Dette har fått biologene til å lure i minst hundre år, av to årsaker. For det første er overgangsalder et svært uvanlig fenomen i naturen. Blant landlevende pattedyr er mennesker de eneste som har utviklet det. Vi vet nå at overgangsalder ikke er en konsekvens av et moderne liv, men en tilpasning som har lønt seg gjennom menneskenes evolusjon. Så for det andre: Hvorfor har det lønt seg at alt i kroppen som har med reproduksjon å gjøre, eldes raskere enn de andre delene? Ville det ikke vært bedre å få barn gjennom hele livet, slik de fleste dyr gjør?
Interessen for overgangsalderen er ikke begrenset til biologer, og den har økt de siste årene. Hetetokter og kvinner i sin beste alder er tema i intervjuer, bøker, podkaster og show. Og bra er det. Litt fokus på overgangsalder kan gjøre helsa bedre. Når det skjer med halvparten av befolkningen, er det like greit at vi forholder oss til det.
Hval-bestemødre
Mennesker er noen rare dyr og derfor er noen av trekkene våre vanskelige å forske på. Men heldigvis finnes det andre rare dyr. Fem hvalarter har nemlig også overgangsalder og lever i mange år etter at de slutter å få barn. Blant dem har denne egenskapen antagelig utviklet seg fire uavhengige ganger. Og når noe har skjedd mer enn en gang, åpnes muligheten for å lete etter mønstre. Våre overgangsaldersøstre i havet er spekkhogger, narhval, hvithval, kortfinnet grindhval og halvspekkhogger. Jeg anbefaler en runde på Youtube, for dette er bestemødre man har lyst til å danse med.
Og nettopp bestemødre har stått sentralt i forskningen på de evolusjonære årsakene til overgangsalder siden 1950-tallet. Da ble det foreslått at fordelene med bestemødre som ikke selv får barn er større enn kostnadene. Menneskeunger krever vanvittig mye stell og pass for å overleve, slik at det kan gi større uttelling å passe barnebarn enn å stadig få nye egne barn. Kunnskapen og erfaringen som bestemødrene sitter inne med, har enorm verdi for overlevelse når den deles med de andre i gruppen. Når bestemødrene ikke selv får barn, konkurrerer ikke stadig nyfødte tanter og onkler med barnebarna om maten. Mye tyder på at dette stemmer.
Spekkhoggere er omtrent som oss. De skravler, ammer, samarbeider og passer på hverandre i faste grupper. Forskning har vist at bestemødre øker overlevelsen til ungene både hos oss og dem. Og som arter med overgangsalder er vi så heldige at bestemødre og barnebarn får flere år sammen enn i sammenlignbare arter uten denne egenskapen. De blir også omtrent like gamle.
---
Akademiet for yngre forskere
På morgenbladet.no skriver medlemmer av Akademiet for yngre forskere om gjennombrudd og aktuelle problemstillinger innen sine ulike fagfelt.
---
Men hvordan har denne ordningen kommet i stand? Er årene som klok bestemor etter overgangsalder en slags bonus, lagt til den tiden man ellers ville levd? Eller er livslengden gitt, og det er andelen av livet der man kan få barn, som er redusert? Dette ble nylig studert hos hvalene, og studien publisert i Nature 13. mars (Ellis et al. 2024). Total livslengde og antall reproduktive år for en rekke tannhvaler ble sammenlignet. Resultatet var at hvaler med overgangsalder, sammenlignet med dem uten, reproduserer omtrent like lenge, men lever mye lenger. Dette kan hjelpe oss å forstå evolusjon av overgangsalder også hos vår egen art.
Reproduksjon angår oss alle
Når det gjelder spørsmålet om reproduktiv helse, illustrerer Nature-artikkelen også noe annet. Det finnes nesten 80 tannhvalarter, men under halvparten er med i datagrunnlaget som forskerne har regnet på. Bare for 18 arter har de klart å angi et tall for antall reproduktive år. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor dette er vanskelig kunnskap å skaffe, men det stemmer bare så altfor godt med noe jeg stadig blir overrasket over: Hvor lite vi vet, og hvor skeiv kunnskapen er. Det finnes for eksempel mange artikler om årsaken til narhvalenes lange, spiralsnodde tann (den som ble solgt som enhjørningshorn), som er vanligst hos hanner. For det første er det en del hunner som har den også, og ikke alle hanner. Allikevel er den sett på som et slags maskulint trekk og gjerne tolket som et våpen, til tross for at den kanskje er vel så nyttig som sanseorgan. Hann-narhvaler med tann er også det vanligste i museumssamlinger. Det er jo gøy med den tanna, det er ikke det. Men for selve livet vil jeg påstå at det er mer interessant å vite slikt som forventet levealder, lengde på graviditet, antall unger gjennom livet, og forekomst av overgangsalder. Heldigvis finnes det nå noen tall på dette for narhval, men for over halvparten av tannhvalene er ikke disse faktaene kjent.
Vi trenger kanskje ikke å finne ut alt, men reproduksjon er viktig og angår oss alle. Dessuten har det en samfunnsside: Hvaler er viktige deler av havøkosystemene, og hvis vi ikke passer på at neste generasjon er mulig, og at livet har et sted å være, da ligger vi tynt an.
Originalstudien finner du her: The evolution of menopause in toothed whales, Nature 2024.