Hindsbo hit. Hindsbo dit. Hindsbo alle vegne.

– Jeg ser på kåpen. Grei ut om gult i kunsthistorien.

– Altså jeg gjennomgår ikke kunsthistorien når jeg kjøper klær. Kåpen er gul bare fordi jeg liker gult.

– Men kåpen er ikke bare gul. Akkurat den gulfargen der sier «hei, jeg er i kunstlivet!»

– Faktisk er det ikke gult som er kunstlivets klesfarge, det er jo sort. Skal du være helt sikker på å kle deg korrekt, skal du bare gå i sort. Så kan man eventuelt piffe opp med for eksempelt gult.

– Har du et råd om hvordan man kan holde seg på en snurr og unngå å bli hvitvinsfull på kunsthappeninger?

– Bare bevar det gode humør, så gjør det ingenting. Brisen og happy er bedre enn edru og sur.

– Kan du forestille deg at disse dagenes eksepsjonelle mediebrus kan vende seg mot deg?

– Nå er det allerede noen som har vendt seg mot meg, det handler om kritikk av et nettverk som har sluttet opp om meg. Dette skal angivelig forklare hvorfor jeg fikk stillingen.

– Det mumles om at de som kontakter deg for å be deg søke stillinger, er tilknyttet partiet Høyre. Per-Kristian Foss, som hentet deg til Kode i Bergen, Linda Bernander Silseth, som nå har ansatt deg på Nasjonalmuseet?

– Ja, jeg kan innrømme at jeg har kontakt med mine styreledere. Sist jeg sjekket var det en naturlig ting for en direktør? Jeg velger stadig å legge til grunn at det er min erfaring og min faglige kompetanse som gjorde at jeg fikk jobben.

– Så strategisk er du faktisk, at du skilte deg fra installasjonskunsteren du har barn med, og ble samboer med en høyrepolitiker?

– Haha, hele mitt liv innordnes ­strategien! Jeg har hatt kjæreste i to måneder!

– Du skrev et interessant brev hjem til Danmark, til avisen Information, da du var direktør for Sørlandets kunstmuseum. Om «hvorfor vi som kulturelite hylder rødt». Det handlet om din erfaring med kunstens kår under røde og blå regjeringer. Det var hipp som happ for kunstnerne?

– Ja, kunstnernes kår ble ikke bedre selv om man flyttet rundt på organisasjonskart og døpte om institusjoner. De rødgrønne doblet kulturbudsjettet fra 2005, og det skulle utgjøre én prosent av BNP. Dette fikk de nesten til, men mitt perspektiv var at kunstnerne ikke fikk det bedre. Men den rødgrønne regjeringen skal ha anerkjennelse for at den skapte bedre rammer for kunsten.

– Når juni 2020 kommer, og det nye Nasjonalmuseet åpner, hva slags kunst har du da bedt flyttebyrået om å henge på veggen på direktørens kontor?

– Hm. Ikke lett å si på stående fot, men jeg har en svakhet for Anna-Eva Bergman.

– Hvem er hun?

– Hun var en abstrakt kunstner som døde på 1980-tallet. Anbefales, søk opp henne!

– Rekker du på tre år å stelle i stand åpningsutstillingen selv?

– Jeg liker å arbeide med utstillinger, og i Danmark har jeg laget mange. Jeg liker arbeidet, også det praktiske, å finne frem gjenstandene og få dem installert. På Nasjonalmuseet er det de utrolig flinke konservatorene som skal bære utstillingene frem. Det er en flott prosess, og jeg vil gå så langt inn i det som det er hensiktsmessig.

– De du skal være sjef for, er for lengst i gang med å arbeide med modellen som viser hva som skal i hvilke rom og saler.

– Jeg vet at de er godt i gang, og jeg gleder meg til å være med.

– Jeg bare referte kritikken av deg som i overkant strategisk, men det er ett ord jeg misliker absolutt alt ved. Det er ordet profilert. Anerkjent er bra. Berømt er et faktum. Men profilert, æsj, det er noe en selv eller andre har bestemt seg for å at noen skal være. Det er hult. Forstår du ube­haget?

– Jeg skjønner det, og synes også at anerkjent er et bedre ord. Profilert er litt ladet med behov for selveksponering. Jeg mener det ikke gjelder for min egen del, men jeg synes det er utrolig viktig at kulturlivet blander seg i samfunnsdebatten. Hvis vi mener at kultur er viktig for samfunnets utvikling, hvordan kan man da forsvare ikke selv å være til stede i samfunnsdebatten?

– Din artikkelserie i Bergens Tidende hvor du skrev om kjente pressefoto presentert sammen med billedkunstverk, var forfriskende begripelig, sammenlignet med alle de tekstgærne kuratorenes ubehjelpeligheter.

– Takk, det er blitt overveiende godt mottatt. Så er det alltid noen som synes man er litt irriterende, men det hindrer meg ikke i å fortsette med slike ting.

– Men du skal styre en stab hvor stadig flere har doktorgrad. Hva er din faglige kompetanse, strengt tatt?

– Jeg har nå i alle fall vært ekstern lektor ved Københavns Universitet, og sensor samme sted, i syv år. Og vært redaktør for tidsskriftet Øyeblikket.

– Hva slags kunst kan du mest om?

– Jeg blir oftest tilskrevet samtidskunsten, men har kompetanse på hele det tyvende århundret. Og så er jeg jo klassisk skolert kunsthistoriker, så jeg har barokken, renessansen og alt det der inne, også, selv om jeg mest har beskjeftiget meg med eksperimentelle sjangre. Og nå har jeg vært i Norge i fem år og ledet to store kunstmuseer. Så har jeg utgitt fire bøker ….

– En av dem om din eks-svigerfar, kunstneren og komponisten Henning Christiansen. Vet du hva? Jeg glemmer aldri lukten av sau.

— Var du der? På Henie Onstad?

— Ja, sist på åttitallet, vi kom uforvarende opp i en konsert med levende, brekende sauer. En riktig stor opplevelse.

– Det var hans greie det, han gjorde konserter med dyr. Og malte jo sitt øre grønt.

– Tilbake til fremtiden. Innen billedkunsten blir det to sjefsledd med utlendinger ved Nasjonalmuseet, og man kan frykte at tyskere og dansker ikke har vært ved Rondane en vinternatt og ikke har den samme gløden for nasjonale kunstskatter.

– Det er som å si at utlendinger ikke kan forske på Edvard Munch. Det er kompetansen som er viktig, ikke statsborgerskapet. Simpelthen. Og Nasjonalmuseet har jo forøvrig gode internasjonale samlinger.

– Din første forgjenger, Jens Thiis, var direktør i 33 år. Knut Berg i 22. Hva er det for et fenomen vi har fått, dette med at sjefene for kunst stadig skal skifte jobb?

– De satt jo faste stillinger, mens vi i dag har åremålsstillinger. På Nasjonalmuset har jeg seks år, og når man er på åremål, vil man passe på å flytte seg når mulighetene byr seg.

– Det er ikke de gamle gubbene som styrer norsk kultur? Det bør ­lages en Netflix-serie: Kvinner og kulturlivsledelse.

– Apropos det, du kommenterte min kåpe, jeg tror ikke du ville ha kommentert en manns klær.

– Der tar du heldigvis feil. I et tilsvarende intervju med direktør inntil videre, Audun Eckhoff, hang jeg meg opp i en flekk på den sorte dressen hans.

– Vel, det sitter kvinner i mange viktige posisjoner etter hvert, og jeg tror de er der på grunn av kvalifikasjoner, ikke kjønn.

– Med president Trump i bakhodet og Fremskrittpartiet i regjering her: Tenk om det ble bestemt at Nasjonalmuseet skulle være rått nasjonalistisk?

– Museene er så til de grader del av en globalisert verden.

– Nettopp. Og nå er det nok, kan noen mene.

– I Danmark er det kulturministeren som direkte oppnevner direktøren for Statens museum for kunst. I Norge er Nasjonalmuseet en selvstendig stiftelse hvor Kulturdepartementet bare oppnevner noen av styremedlemmene. Denne «armlengdes avstanden» er uhyre viktig. Politiske føringer, som det du nevnte, tror jeg ikke vil komme.

– Kode, Kube. Jeg gjetter at du vil døpe om Nasjonalmuseet til Node. Eller, bygget tatt i betratkning: Kommode.

– Kode skal ikke jeg ha æren for, det navnet kom før meg. Men jeg tør våge å love at jeg ikke skal foreslå å endre navn på Nasjonalmuseet.

Håkon Gundersen

Journalist i Morgenbladet siden 2002, før det høyskolelektor i journalistikk, Bodø, og journalist i NRK radio. Historiker av utdannelse og legning. Redigerer spalten «Morgenbladet for 100 år siden».

Herman Ekendahl-Dreyer

Fotograf