Kjære leser som sa opp avisen fordi vi mangler håp, denne artikkelen er til deg, skriver Maria Berg Reinertsen.

I starten av desember fikk vi et brev i posten, fra staten eller kanskje var det fylkeskommunen, hvem vet. Jeg fikk aldri dobbeltsjekket, for brevet, eller brosjyren, oppfordret husholdningen min til å lage et beredskapslager. Ni liter vann per person, to pakker knekkebrød, kontanter, batterier mot strømbrudd, jodpiller mot atomulykker. Det var der jeg mistet hodet og kildesorterte brevet raskere enn du kan si «duck and cover». Hvor nær må katastrofen være før vi vil planlegge for den?

Da krisen kom i mellomkrigstiden, kom den ikke med et smell, men umerkelig, år om annet ble det flere oppskrifter på gjenbruk i kjøkkenalmanakken. Sammen med kalenderen som ga forslag til middag for hver dag i året tar almanakkens redaktør, kokebokforfatterinnen Henriette Schønberg Erken, inn stadig flere oppfordringer til sparing og hjemmeproduksjon («Vi lager undertøi selv»). Men bekymringen er ikke konstant, her er oppskrifter på «bitte små pikante smørbrød» med trøffel, og råd når for du arrangerer barneball. Julen 1939 er det slutt. Schønberg Erkens Kjøkkenalmanakk for 1940 har fått en undertittel: Kriseårets kjøkkenalmanakk.

Her er oppskrifter «skjørt av et par herrebukser» og fattigmann med tre eggeplommer (Erkens standardoppskrift har 30). En husmor som husker første verdenskrig anbefaler retten «Bifflukt». Poteter og brunet løk, som kan fremkalle lukten av fred og velstand.

Det er som forhenget blir trukket til siden. Vi ser hva som virkelig er å se.

Det er samme følelse jeg fikk da jeg sist uke åpnet rapporten til Klimarisikoutvalget. Utvalget har fått i oppgave å beskrive risikoene Norge står ovenfor. Finansdepartementet har vært utvalgets sekretariat. Rapporten har tre scenarioer. Et med «vellykket klimapolitikk» som begrenser oppvarmingen til en grad eller to. Et der vi somler slik at klimaendringene blir større og omstillingen mer smertefull når den kommer. I siste scenario, «Dramatiske klimaendringer» når oppvarmingen det nivået hvor smeltende tundra, stigende havnivå og så videre gjør at klimaendringene akselererer ut av vår kontroll. (I parentes sagt så er det dette scenarioet vi er på vei mot om verdens land kun gjennomfører de utslippskuttene de i dag har forpliktet seg til).

I det siste scenarioet handler ikke risikoen bare om hva som skjer i norske avløp når været blir våtere og villere, men at verden omkring oss blir mer ustabil. Flyktningstrømmer, uro i finansmarkedene, politisk kaos, lav vekst. I dette scenarioet, skriver utvalget, gir det ikke mening å tallfeste kostnadene. Tygg litt på den. Finansdepartementets folk, som kan anslå kostnadene av fremtidens pensjonister og innvandrere åtti år frem i tid, gir opp. Vi står ovenfor en katastrofe så stor at selv ikke SSBs modeller kan tallfeste den.

Det er fristende å vende seg bort.

Nå angrer jeg på at jeg kildesorterte beredskapsbrevet. Det var et sjeldent forsøk fra staten (eller fylkeskommunen?) på å snakke alvor med sine innbyggere. Si rett ut at det kan komme tider da vi ikke kan beskytte deg. Da du sitter der i mørket, uten vipps og vaktapotek og skal håndtere konsekvensene av en eh … atomulykke?

Reaksjonen min viser kanskje hvor uvante vi er med å planlegge for det verste. Vi er en vilt optimistisk art. Det er det som får oss til å starte nye bedrifter, legge ut sjekke-profiler på Tinder, ta med ungen på handletur og Donald Trump på toppmøte, selv om alle vet at sjansen for at det hele mislykkes er stor.

I Norge er klimatilpasning blitt et populært seminartema. Vann og avløpsetaten tilpasser rør og sluk til mer regnvær. Men offentlige utredninger flest forutsetter trøstig teknologisk fremgang, arbeid til nesten alle og oljepenger på bok. Nettopp derfor er Henriette Schønberg Erkens kjøkkenalmanakk for 1940 interessant. Den er et eksempel på planlegging for et samfunn som går i revers.

Men hun tar ikke hardt nok i. Erken ser for seg rasjonering av smør, men ikke jødedeportasjonene. Her er ingen kollektiv samtale som forbereder oss på de dilemmaene landet snart skal stilles ovenfor.

Omtrent på samme tid som staten (eller fylkeskommunen) skrev brev om at jeg måtte hamstre jod-tabletter mottok Morgenbladet en oppsigelse fra en abonnement. Hen ønsket ikke å lese oss lenger, fordi avisen ikke innga håp. Jeg mener ikke at jobben vår er å spre håp og glede uansett, men jeg er enig i at den består i å vise frem handlingsalternativer. For hva er den praktiske forskjellen på hun som stirrer fjetret og hjelpeløs på katastrofen og han som ser bort?

Og her gir utredningen fra Klimarisikoutvalget håp, fordi det kan endre premissene for samtalen. Hittil har en snakket mye om kostnadene ved klimapolitikk. Utvalget snakker mer om kostnadene ved å ikke gjøre noe.

Klimarisiko er risikoen for hva som skjer hvis klimaendringene inntreffer. I Norsk sammenheng er det også risikoen for hva som skjer med nasjonalformuen i Nordsjøen og leverandørindustrien på land hvis verdens land faktisk greier å frigjøre seg fra fossilt brennstoff. Og hvis vi på død og liv er nødt til å snakke med hverandre denne julen, kan vi bruke anledningen til å lære mer om dette: Hvor avhengig er onkels nye firma av oljebransjen? Hvor mange av mors forskningsoppdrag betaler de, hva kan hun gjøre i stedet? Hva tenker barndomsvenninnen i Stavanger om fremtiden uten et Equinor i vekst?

Hva med storesøsters pressestøtte og svigermors pensjon? Glem dem. De er først og fremst avhengig av fornuftig forvaltning av oljepengene på verdens børser. Og her er det vanskelig å tolke utvalget annerledes enn at oljefondet bør selge seg ut av oljeselskapene. Siden vi alt har store verdier i oljenæringen, så bør ikke også finansformuen være investert der.

Skal vi unngå de mest dramatiske følgene av klimaendringer må vi nesten halvere klimagassutslippene innen 2030, ifølge FNs klimapanel. I forrige uke forsøkte Morgenbladet å illustrere hvordan Norge må endres for å gjøre dette.

En interessant ting er at transportsektoren kommer ganske nær målet bare ved å skifte ut alle personbiler og lette varebiler med elbiler.

Det krever politikk som gjør det lønnsomt for alle å bytte til elbil. Men, det innebærer neppe mer hardhendt politisk styring enn hva det store flertallet godtar i landbrukspolitikken, med tollmurer, importkvoter, skattefinansierte subsidier og dyrere mat. Også når det gjelder omstilling i industrien er det verdt å merke seg at det som har forsinket byggingen av Norges første fangstanlegg for CO2, ikke er mangelen på teknologiske gjennombrudd, men politiske prosesser.

Det gir håp, for politikken er like menneskeskapt som klimaendringene.

Hvis du vil gjøre noe selv er ikke Kjøkkenalmanakken for 1940 noe dårlig sted å starte. Schønberg Erken sparer ikke ved å leve gnient og trist, men ved å bruke alt. Der er egg og fløte og biffrester, men alt fra avskårne skorper til brukte bukser «får sin anvendelse»: Det er en etikk som egentlig passer bedre for vår tid, enn det nødstedte 1930-tallet den er skrevet i.

Men gjenbruk av restemat må ikke distrahere oss fra at de viktigste beslutningene er kollektive. De viktigste klimavalgene tar vi ikke i hverdagen, men med stemmeseddelen.

Maria Berg Reinertsen er samfunnsøkonom og journalist i Morgenbladet. Hun er forfatter av flere bøker, blant annet Henriette Schønberg Erken: en norgeshistorie sett fra kjøkkenbenken (2013).

Maria Berg Reinertsen

Journalist i samfunnsavdelingen. Samfunnsøkonom.