---
Ortoreksi
Ortoreksi Kalles «den fjerde spiseforstyrrelsen». Det kommer av orthos, «korrekt» og orexis for «appetitt».
I dag har cirka ti prosent av Norges befolkning en form for spiseforstyrrelse, cirka fem prosent har anoreksi.
---
Mennesket har alltid traktet etter renhet. Først og fremst psykisk renhet: Ren samvittighet, rene tanker. Historisk har vi forsøkt å oppnå renhet ved religiøs askese og seksuell avholdenhet. I dag er det ikke Gud eller sex som forvalter skillet mellom rent og urent, det er mat. Veien til å gjenoppstå som et nytt og bedre menneske går gjennom kosthold. Du kan banne og hore, det er ingenting en brokkoli-smoothie ikke kan gjøre opp for.
Siste matmote ut heter clean eating. Den føyer seg inn i rekken av dietter og regimer i et totalt matfiksert, matbesatt, matstresset tiår – hvem har ikke opplevd å sitte ved et bord der gjestene snakker timevis i strekk om mat? Av en eller annen grunn signaliserer det høy status å mene at mat er noe av det farligste man kan drive med. For eksempel: Borddamen til venstre kan si at hvetemel er ren GIFT, hvorpå en viktigper til høyre mener laks fra butikken er LIVSFARLIG, den tredje har glutenintoleranse (men ikke cøliaki), den fjerde har laktoseintoleranse (men er ikke asiat), den femte takker nei til jordbær, for hun spiser bare GRØNNE grønnsaker. Mat er blitt klasse: Si meg hva du spiser, og jeg skal si deg hvem du er. Mens middelklassen pugger navnet på vindruer, og ellers lider av den ene intoleransen etter den andre, har overklassen et «helt avslappet» forhold til mat, men liker heldigvis bare torsk fra naturens side. «Folket», derimot, er rammet av fedmeepidemien. Halvparten av alle nordmenn er overvektige, ifølge Statens Helsetilsyn. Vi bruker kroppen til å distingvere oss – du er det du spiser – og slik går ingen fri. Mat er liv og død om å gjøre, ikke fordi vi har for lite av den, men fordi den er blitt identitetspolitikk. Derfor føltes det litt underlig i sommer, at det var Finn Skårderud som liksom skulle romantisere spiseforstyrrelser. Det pågår jo en heftig dyrking av matkontroll hele tiden og overalt. Vi er alle kulturelt spiseforstyrret.
Men tilbake til clean eating og det som heter detox (avgiftning). En industri av guruer, blogger og bøker forteller om ren mat og hvordan du kan avgifte kroppen din. Rett skal være rett: Mye av ren mat-bølgen er bra – en protest mot sprøytemidler på grønnsaker, miljøgifter i fisk og antibiotikaresistens i kylling. Men renhetsparadigmet stopper ikke der. Det går til angrep på vanlig mat som grovbrød, melk, juice og pasta, og ofte med en skremselsretorikk som visker ut skillet mellom disse og virkelig drittmat (tikronersburgere). Det shady og svært utbredte fenomenet glutenintoleranse for eksempel, gjør jo halvparten av statens kostholdssirkel suspekt. Legen Erik Hexeberg advarer, gjennom sin forening Kostreform, mot de statlige kostrådene, som han mener er sykdomsfremkallende. Slik blir mat et forvirrende og farlig felt for folk. I det moderne risikosamfunnet er truslene nettopp definert ved sin uoversiktlighet: De er globale og allestedsnærværende. Renhetstrangen forteller om en livsfølelse: at vi forgiftes av vår egen kultur. Og giften kan ikke kontrolleres, for som kjent er mat til innvortes bruk, vi slipper den helt inn i oss – hvor skummelt er ikke det? Mat blir, som i konspirasjonene, den indre fienden.
Spør du gjenomsnittskvinnen hvilket ord hun forbinder med «synd» vil det trolig ikke være sex, men sjokolade.
Det er mulig å bli så ren at man dør av det. I politikk og religion har totalitær renhetslengsel hatt grusomme utslag. I mat også – for renhetsidealet er et kjennetegn ved anoreksi. Det er faktisk renhetsidealet som, ifølge anoreksiforskningen, gjør det relevant å sammenligne dagens anoreksipasienter med middelalderens nonner som fastet og sultet seg til døde for Gud. Hellige anorektikere kalte den amerikanske historikeren Rudolph M. Bell disse nonnene (i boken Holy Anorexia 1985). Den mest kjente er Katarina av Siena, som døde i januar 1380 da hun også hadde sluttet å drikke vann. Finn Skårderud beskriver en idé om en utvidet skittenhet: «Caterina passet alltid på sin renhet i form av hygiene. Og renhet styrer ofte også den moderne spiseforstyrrede, både i fysisk og metaforisk forstand. Renhet kan bety oppkast, avføringspiller og fettfri mat, men også sosial tilbaketrekning fra relasjoner for ikke å bli «tilskitnet» av andre (Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 2008). Der Katarina fikk helgenstatus, faller samtidens anorektikere gjennom, som pasienter. Likevel: Det finnes massevis av miljøer på nettet – de såkalte pro-ana-nettstedene – som fungerer som strengt ortodokse nettklostere. «Bruk en strikk rundt armen og dra i den når du vil spise. Mat = smerte.» «Lukt på parfyme, det gjør deg uvel.» «Snurr rundt – det vil gjøre deg svimmel og for kvalm til å spise.» Jentene selv ser hverandre som hellige anorektikere. Og la oss gi dem et poeng: Samfunnet romantiserer ikke sultedøden, men prepper sannelig opp løypa et godt stykke på vei. Matkontroll er veien til opphøyethet i alle kanaler; anorektikeren gjør egentlig ikke noe annet enn å kjøre det vestlige matregimet ut i sin ekstreme konsekvens. Når hun så tipper over grensen, vender vi oss vekk, sjokkert over resultatet. Vi liker ikke å se levende skjeletter, vil gjerne si at det overhodet ikke har noe med oss selv å gjøre. Men så enkelt er det nok ikke, der vi skuler ned på hverandres tallerkener og lenge har kjent oss intolerante mot noe vi ikke helt vet hva er.
Bryr du deg mer om at maten du spiser er riktig, enn om gleden du får av å spise den? Ser du ned på andre som ikke spiser på denne måten? Gjør kostholdet ditt det vanskelig for deg å spise andre steder enn hjemme? Svarer man ja på slike spørsmål, er man i faresonen for ortoreksi. Den amerikanske legen Steven Bratman laget begrepet i 1997 for å behandle mennesker som var besatt av å spise sunn mat. For ortorektikeren dominerer mat – ren, organisk og «ubesmittet» – i tillegg til en altoppslukende interesse for trening.
Ortoreksi regnes som en spiseforstyrrelse i seg selv (den kalles den fjerde spiseforstyrrelsen). Et viktig spørsmål er om det er en sammenheng mellom ortoreksi og anoreksi eller bulimi. Dette er ikke gitt, fordi fagfolk er ganske enige om at forekomsten av anoreksi har vært konstant. Eksempler som den hellige Katarina kan tyde på at sykdommen i stor grad er genetisk bestemt. Genetikk vil lett kunne «frita» kulturelle forklaringer som prestasjonspress og syke kroppsidealer. Ser man kun på restriktiv anoreksi, kan man altså få inntrykk av at spiseforstyrrelser ikke øker i vår kultur. Men hør: Vigdis Torsteinsson ved BUPA Poliklinikk sier til Morgenbladet at selv om tallet på de alvorligste tilfellene er konstante, er det økning i antall ungdommer som ligger tett opp til å få en diagnose: «Dette er økende og kjent blant fagfolk», sier hun. Så spiseforstyrrelser øker altså, innenfor det Torsteinsson kaller «den subkliniske populasjonen», for «ungdom som tuller med mat». Så maten er ikke farlig, men den krisemaksimeringen vi bedriver, er det.
Mot den som forblir ren, vil du vise deg ren, står det i Bibelen. Renhetstrang er tydeligvis nedfelt i oss mennesker. Den er et forsvar mot smerte og uoversiktlighet, press og utilstrekkelighet. Matkontroll har fått en religiøs dimensjon i vår sekulære kultur. Mat er knyttet til ritualer: veiing og måling, oppskrifter, treningsøvelser. Den er knyttet til fysisk renselse: De milde versjonene er detox-kurer av sviskesaft, de hardere er oppkast og avføringspiller. Og den er også, som religionen var, knyttet til åndelig vekst; det er en måte å tukte kroppen på slik a vi kan koble oss på noe større enn oss selv. Gjennom matkontroll kan vi fordrive synden. Spør du gjenomsnittskvinnen hvilket ord hun forbinder med «synd», vil det trolig ikke være sex, men sjokolade. Vi er flasket opp på reklamer for sjokolade som en «syndig fristelse», gjerne med bilder av damer som hiver seg mellom silkelakener med en mørk sjokolade mellom hendene. (Kjendiskokken Nigella Lawson har for øvrig en tung sjokoladekake. Devils cake heter den).
Renhetskulten er viktig å være på vakt overfor. Fordi renhet er langt på vei en utopi. Vi mennesker blir rett og slett ikke rene av å være i verden. I politikk står renhetsidealet for en tilbaketrekning fra et menneskelig blandingsfellesskap, eller verre, plutselig kreves det at de skitne elementene må fjernes. Renhetskrav i mat kan også bikke over til noe totalitært, til en tilbaketrekning fra verden som ender med konklusjonen at noe må dø. Men den eneste måten å forsvare seg mot verden på, er å engasjere seg i den. Faktisk er det dette som i praksis er å gå opp i noe høyere enn seg selv. Og det er det eneste alternativet vi har hvis vi vil leve, feilbarlige, skitne og syndige som vi tross alt er.