«Du har sparken!» Donald Trump har rukket å sparke halvparten av ekspertene i miljødirektoratets vitenskapelige råd, og deretter FBI-sjef James Comey – på en uke. I tillegg ble en journalist arrestert, en innpåsliten fyr som ikke sluttet å stille helseministeren spørsmål om Trumps helsereform.
Trump er en autoritær leder. Det er dette hans «krig mot forskning» og hans «krig mot mediene» handler om – begge er institusjoner med selvstendige standarder for sannhet. Og sannheten vil og må Trump kontrollere selv.
USA har gått inn i postsannhetens æra, mener amerikanske kommentatorer. Disse nyordene – postfakta, falske nyheter, alternative fakta – er filosofiske i seg selv. Virkelighetsutglidninger er eksistensielt skumle – vil du sette frykt i folk, så la dem tvile på det de ser med egne øyne. Hva skjer med samfunnene våre, og hva er opprinnelsen til postsannhetens æra?
Begrepet «postsannhet» sier på ett vis bare at de som før eide sannheten, får verdensbildet sitt truet. For dette er ikke (bare) en heroisk kamp mellom sannhet og løgn, men et beinhardt oppgjør om politisk hegemoni. Det nye og ekspansive alternativhøyre (alt-right) – en mangslungen bevegelse av høyrepopulister, klimafornektere, nasjonalister, innvandringskritikere, anti-feminister – mener den liberale venstresiden har sittet med sannhetsdefinisjonen lenge nok.
Etter falske nyheter kommer «falsk forskning» for fullt, skrev tre fremstående norske forskere i VG 3. mai. Falsk forskning, det vil si forskning som «ikke er bekreftet av det profesjonelle forskermiljøet», ligger tilgjengelig som åpen publisering, og den ser seriøs ut. Den har, i likhet med falske nyheter, ofte politiske mål. Derfor er det ikke overraskende at «forskningen» publiseres på spesielt tre områder; klima, innvandring og helse. Og det er ikke tilfeldig at det nettopp er Frp her hjemme som kastet seg på bølgen med å angripe de etablerte sannhetsforvalterne – med beskyldninger om at TV 2 lager falske nyheter og at forskningen ved NTNU representerer «mørke motkrefter». Alternativhøyres suksess inspirerer. (For ordens skyld: Venstresiden i USA har også produsert falske nyheter, men i langt mindre grad.)
Så sannheten er alltid krigens første offer, fordi partene er politisk uenige. Men også utover politikken er noe annerledes nå. Det er som om sannhet som ideal i seg selv er forkastet av store miljøer. Fakta og virkelighet er i flyt på en ny måte. Og en ny sannhetstrend seiler opp, som sier «dette føles sant» eller «det er sant nok for meg». Slik har det vært lenge før «post-truth» ble kåret til fjorårets viktigste nyord av Oxford Dictionary. For eksempel fleipet Late Show-komiker Stephen Colbert på tv om noe han kalte «truthiness» — det føles sant, da må det være sant — i 2005. Selv kaller Trump sin måte å snakke på for «the truthfull hyperbol» («den sannferdige overdrivelsen»). Han opererer åpent med en mer emosjonell og lemfeldig sannhetsstørrelse.
Startet postsannhetens æra rett og slett med postmodernismen? Ifølge den kryptiske teoribunten som oppsto ved franske universiteter og amerikanske campus på 1980-tallet, var jo sannheten bare en av opplysningstidens store fortellinger. Sannhet var en autoritær konstruksjon som måtte styrtes, slik at mylderet av relative småsannheter kunne frigjøres. Skal sannhetens død tidfestes hit?
Det er i så fall en rystende erkjennelse – for de første postmodernistene var marxistisk inspirerte og antiautoritære. Men flere filosofer sier nå at dagens vill vest-relativisme ikke ville vært mulig om ikke postmodernismen hadde beredt grunnen først. Den amerikanske filosofen Daniel Dennett, for eksempel, fastslår ganske ufilosofisk at det postmodernistene gjorde var «truly evil». De gjorde det «respektabelt å være kyniske om fakta og sannhet». Foran oss har vi en tankeformørkelse som vi ikke har sett siden middelalderen, mener han.
Hvilken historiens ironi i så fall: at postmodernistiske paroler skulle bli verktøy i hendene på alternativhøyre noen tiår senere.
Det er som om alternativhøyre sier: «Så dere vil dekonstruere makt? Det vil vi også – deres makt! Ut med klimaforskning, feminister, minoriteter – denne politisk korrekte bullshiten dere presenterer som sannheten med stor S. Donald Trump er like forbannet på dere som jeg er, og han lover at Amerika skal bli great igjen. Og dette føles sant — sant nok — for oss.»
Trump forteller fire usannheter daglig, har VG regnet seg frem til. Så her dekonstrueres det sannhet til morgen, middag og kvelds. Men det var ikke en slik type pluralisme den postmoderne venstresiden så for seg.
Mike Cernovich, som er en kjent profil i alternativhøyre-bevegelsen, mener selv at Twitter var avgjørende for den politiske kursendringen: «Hør — jeg leste postmoderne teori på college. Hvis alt er en fortelling, så trenger vi alternativer til den dominerende fortellingen», sa han til The New Yorker i oktober.
Cernovich er internettkjendis, skapt av sosiale medier. Den virkelighetsutglidningen vi ser i samfunnet nå, er nært knyttet til medierevolusjonen.
Moderne mennesker lever livene sine foran skjerm og blir sårbare for manipulasjon. Ikke bare for de enkeltstående falske nyhetene, men fordi en slik livsform i seg selv er – tja, virkelighetsfjern? Paradoksalt nok er det postmodernismen selv som beskriver det medierte livet – oppløsningen av virkelighetsfølelsen — mest presist.
Jean Baudrillard, for eksempel, skrev i Simulacra and Simulation fra 1981 (altså et drøyt tiår før internett) at kommunikasjonsteknologi ville svekke menneskers evne til å skille virkelighet fra fiksjon. Han kalte det for hyperrealitet – en virkelighet uten opprinnelse. Da han fulgte opp med tittelen Gulfkrigen fant ikke sted (i 1991) ble folk rasende fordi de trodde han mente at krigen faktisk aldri fant sted. Det han (på kryptisk vis) mente, var at den medierte krigen, i vestlige sinn, overtok den reelle krigens plass.
Postmodernismen beskrev og forutså postsannhetens æra for flere tiår siden, og ja — det er sannsynlig at den slik også bidro til å bane vei for den. Men å legge hele skylden på postmodernismen er litt som å rase mot kunstneren fordi portrettlikheten er for stor, og man ønsker at objektet var penere. Man skyter budbringeren, og mister dermed sin hovedkilde til informasjon. Ideelt sett skulle postmodernismen bare fortsatt å være en sær kulturteori man kunne gå til for å lære om samtiden. Det er den dessverre ikke. Den er blitt norm og realpolitikk.
Den høyrepopulistiske postmodernismen (for å legge to vanskelige ismer oppå hverandre) forteller to ting. At mange amerikanere syntes falskspillet startet lenge før Trump. De følte seg manipulert fra før. De var klare for en realitypresident.
Og en ting til: En oppfinner bør alltid se for seg muligheten for at oppfinnelsen brukes mot en selv. Som i en klassisk actionfilm: Vi ser våpenet glippe ut av hendene på helten og lande i hendene på skurken, som da vil kunne skaffe seg verdensherredømme.
Donald Trump er postmodernismens Frankenstein, ute av kontroll. Som realpolitikk blir postmodernismen alt annet enn relativ og pluralistisk. Den blir totalitær. For en konsekvens av at sannheter kan sidestilles som «like store» er at avgjørelser bare kan tas ut fra personlig forgodtbefinnende og ved rå makt. Beslutninger skal ikke begrunnes i sannhet, forskning eller objektive idealer: Ikke i noe annet enn makten selv.
I dag prøver Trump å bryte ned USAs demokratiske institusjoner, og hans herjete lek med sannheten inngår i denne strategien. Han holdes nå tilbake av de solide amerikanske institusjonene, og av de tapre folkene som befolker dem. Modige mediefolk, dommere, byråkrater, embedsmenn og -kvinner. De har en krevende jobb, med stor sjanse for å få sparken. Kampen om sannheten er ikke vunnet med det første.