Da Victor Norman forlot statsrådsposten og vendte tilbake til Norges handelshøyskole, skrev han boken Blue Notes om møtet med rikspolitikken. Hvis ektefellen Christine Meyer skal skrive sine memoarer fra tiden som leder i SSB, bør det, heller enn slentrende jazz, skje i form av en opera. For det er omtrent den samme utmattede følelsen vi sitter igjen med etter Meyers dramatiske avgang som SSB-sjef sist helg, som etter den høyspente slutten på La Traviata eller splattertragedien Lucia di Lammermoor. Og den samme undringen: Hva skjedde egentlig, og var det nå nødt til å ende så dramatisk?
Senest i vår virket striden i SSB som en ryddig maktkamp mellom sosialdemokrater som ville regne slik de alltid hadde gjort og høyrevridde moderniseringsmennesker. Så kom Erling Holmøys innvandrerregnskap og skapte kaos i spillet.
Christine Meyer, siviløkonom, bergenser, professor ved Norges handelshøyskole og tidligere høyrepolitiker, ville kutte stillinger i SSB for å finne penger til fresh datateknologi. Som en del av dette skulle byråets forskningsavdeling nedbemannes. De som var igjen, skulle publisere mer i internasjonale fagfellevurderte tidsskrifter for å sikre kvaliteten. I en rapport Meyer hadde bestilt, ble også de økonomiske modellene forskere brukte til å lage prognoser for norsk økonomi, slaktet, mens avdelingen fikk liten anerkjennelse for å være en trofast leverandør av forskningsbaserte analyser til alt fra offentlig sektor til mediene. Det er lett å se at dette var et dårlig utgangspunkt for å skape oppslutning om omstillingen.
---
SSB, en Opera
Rolleliste:
Tenor: Erling Holmøy: Omplasseringstruet forsker.
Sopran: Christine Meyer: Sjef i SSB.
Bass: Siv Jensen, finansminister.
Kontratenor (eller noe tilsvarende mystisk): Amund Holmsen, ekspedisjonssjef i Finansdepartementet.
Brumlebass: Dag Steinfeldt (Meyers rappkjeftede advokat).
Hylekor: Sjeføkonomer, Aps stortingsgruppe, facebookhøyre, mediene.
---
Meyer møtte motbør både fra SSB-ansatte og sjeføkonomene i LO og NHO, som var bekymret for statistikken som ligger til grunn for de norske lønnsoppgjørene.
Men Meyer så ut til å ha støtte fra én viktig person. Amund Holmsen leder avdelingen som styrer SSB i Finansdepartementet. 28. april, på et møte i departementets rådgivende modellutvalg, der også SSBs forskningssjef Kjetil Telle var til stede, beskrev Holmsen, ifølge referatet, flere savn ved dagens modeller. SSB-modellen Kvarts, som brukes til å analysere økonomisk utvikling i nær fremtid, undervurderte kostnadene ved høy statlig pengebruk. Holmsen sa også at Finansdepartementet ønsket seg modeller som kunne studere effekten av «tilbudssidereformer». Dette er høyresidens foretrukne reformer, for eksempel deregulering av arbeidsmarkedet. Så langt virker dette som et klassisk høyre-venstre-oppgjør, med andre ord.
Men når en ser nærmere på en av de andre omstridte modellene, Erling Holmøys Demec, blir ikke konflikten mellom høyre og venstre like klar. Demec er brukt til å beregne kostnadene av innvandring de neste åtti årene for Finansdepartementet. Rapporten, som beskriver hvordan beregningene er gjort, ble offentliggjort først i høst, og du skal lete lenge etter en modell som gir mer støtte til nedbemanning i offentlig sektor: Produktiviteten til offentlig ansatte vokser saktere enn hos private, det er bare privat sektor som betaler arbeidsgiveravgift, og det er ingen sammenheng mellom statlig pengebruk på alt fra veier til forskning og produktiviteten i privat sektor. I denne modellen har nedbemanning i det offentlige SSB bare positive effekter.
Før sommeren forholdt finansminister Siv Jensen seg tilsynelatende passiv. En som ikke visste bedre, kunne tro hun støttet Meyer. Da Aps Marianne Marthinsen i juni spurte om SSB burde vente med omorganiseringen til utvalget som utreder ny statistikklov leverer sine anbefalinger i desember, sa ikke Jensen seg enig i dette.
I oktober ble resultatet av omorganiseringen klart. Erling Holmøy og 24 andre ble kastet ut av forskningsavdelingen fordi de ikke hadde publisert i forskningstidsskrifter på høyeste nivå de siste fem årene. Facebookhøyre raste. Jensen innkalte Meyer til møter. I Stortinget ville ikke Jensen svare på om SSB-sjefen hadde hennes tillit. Så kom den fantastiske fredagen, da Siv Jensen sa at Meyer ikke hadde hennes tillit og Meyer fortsatt ikke ville trekke seg fra stillingen.
Etter Meyers avgang gjenstår spørsmålet om hvorfor hun kjørte så hardt på med omorganiseringen. Referatene som Klassekampen har fått tilgang til, viser at Finansdepartementet advarte henne flere ganger i løpet av våren. Den første advarselen handler om å ikke «foregripe» statistikklovutvalgets arbeid. Den kan Meyer ha ment det var greit å ignorere. Utvalget skal bare utrede om loven skal pålegge SSB å ha en forskningsavdeling, ikke hva den skal forske på, og i alle fall ikke med hvilke metoder.
Men referatene viser også at departementet var bekymret for at omorganiseringen ville svekke de økonomiske analysene fordi «kompetanse og nøkkelpersonell» forsvant ut. Meyer har beroliget. Men med denne skepsisen i departementet blir Meyers kjør-på-strategi enda mer forunderlig. Tenkte hun at Holmsens uttalte skepsis til modellene SSB bruker i dag, og tildelingsbrevet fra departementet, som sier at forskningen i byrået skal ha «høyt internasjonalt nivå», var tilstrekkelig mandat for å hive ut alle dem som ikke hadde publisert på høyeste nivå de siste fem årene?
Statistikkbyrået må alltid ta valg om hva som er interessant, mulig og etisk å telle.
Et ankepunkt mot Meyer var at hun undergravde tilliten til byrået med «innvandringsliberale uttalelser». Meyer sa blant annet at SSB aldri burde ha begynt å regne på kostnadene av en enkelt befolkningsgruppe som innvandrere. Som Finansdepartementet peker på i mandatet for statistikklovutvalget, kan forskningen i SSB «komme i konflikt med SSBs rolle som troverdig og nøytral statistikkprodusent».
Som Morgenbladet har vist i flere artikler, kan det stilles mange spørsmål ved metodene i «innvandrerregnskapet». For å kunne svare på Finansdepartementets spørsmål om hvor mye innvandrerne koster skattebetalerne de neste åtti årene, har SSB endt opp med en modell der folk jobber like mye eller lite uavhengig av hvordan lønninger og skatter utvikler seg, og der det mest lønnsomme for landet er færrest mulig høytlønnede arbeidstagere å dele oljepengene på, og null ansatte i offentlig sektor. Det spørs hvor velegnet denne modellen er til å hjelpe oss å tenke om fremtiden.
Om Holmøy skulle levere etter bestillingen fra Finansdepartementet, er dette kanskje den eneste måten. Men bør SSB i det hele tatt skal svare, når svaret må bygge på så omdiskuterte forutsetninger? Spørsmålet nå er ikke om vi har tillit til Meyer eller Jensen, men om vi kan ha tillit til tallene. Hvis ikke bør et uavhengig statistikkbyrå kunne si nei til å produsere dem.
SSBs historie viser at statistikk sjelden er nøytral. På 1800-tallet ble taterne tatt ut når folkemengden ble beregnet, mens barn født utenfor ekteskap fikk sin egen kolonne, forteller Espen Søbye i sin bok Folkemengdens bevegelse. Samtidig diskuterte statistikerne om husmødre skulle telles som produktive arbeidere eller forsørgede på linje med barn. Statistikkbyrået må alltid ta valg om hva som er interessant, mulig og etisk å telle. Men nettopp fordi statistikken ikke er verdifri, er det viktig at den ikke kan mistenktes for å være styrt av politiske særinteresser. Siv Jensen vedgår at både Holmøy og andre forskeres navn er nevnt i samtalene om hvordan omorganiseringen kunne omorganiseres så departementet ble fornøyd. Argumentet var at disse forskerne er nødvendige for å operere modellene. Det virker underlig, vitenskapelige forsøk (også modellsimuleringer) bør helst gi samme resultat uavhengig av hvem som kjører forsøket. Men da finansministeren engasjerte seg i hvilke modeller og mennesker byrået skal bruke i sine analyser av norsk økonomi, svekket det tilliten til tallene på en mye mer dyptgripende måte enn Meyers kaotiske omorganisering bidro til.
Slik kan også operaen om SSB bli en føljetong: Hvis du likte Ringen, vil du elske Regnskapet. Men uavhengig av hva kontrollkomiteen i Stortinget vil finne ut: Takket være at Meyer og Holmøy prosederte i mediene, fikk vi innsikt i mye av kommunikasjonen mellom byrået og departementet. Det bør gi stoff for ettertanke for statistikklovutvalget som utreder om dagens organisering sikrer uavhengigheten godt nok.