Kvelden før min oldefar døde var min mor på besøk hos ham. Han var blitt en gammel mann på 95 år, født i 1892. Oldefar var fremdeles klar, men han visste at nå kom døden. Mens mor satt ved sengen hans, åpnet han øynene og deklamerte «Til min Gyldenlak».
Da min morfar tyve år tidligere, midt på sekstitallet, høytidelig åpnet en ny bro i kommunen, holdt han en tale. Han – født i 1912 – sammenlignet seg selv med Ludvig Holbergs Jeppe idet han våkner i baronens seng og tror han har kommet til himmelen.
To helt alminnelige menn fra en liten bygd i Norge – uten skolegang annet enn fra en lærer som reiste fra gård til gård. To menn – den ene kunne resitere hele Pontoppidans katekisme, Ibsens Terje Vigen og lange avsnitt fra sagaen om Norge. Som bygget hardangerfeler og også spilte instrumenter selv.
Den andre – som ble en politisk ingeniør og fant det helt naturlig å sitere Holberg under en feiring av at fjellbygda og fjordbygda ble knyttet sammen av en bro.
Oldefar og morfar dukket opp i bevisstheten da jeg tidlig i desember satt i aulaen i Universitetet i Bergen under denne høstens Holberg-debatt. I samarbeid med Fritt Ord og Norsk Pen hadde Holberg-komiteen invitert journalist John Pilger, Wikileaks' Julian Assange og Jonathan Heawood, grunnlegger av pressereguleringsorganet Impress, for å diskutere propaganda og falske nyheter.
Holbergprisen tar mål av seg å være verdens viktigste pris for akademiske meritter i humaniora og samfunnsvitenskap, og – skulle man tro – være en prestisjefull scene å stå på.
I løpet av de to og en halv timene debatten varte, ble vi imidlertid servert følgende tenkning – nesten uten motstand: journalister er mordere. Nesten alle kriger skyldes medienes spredning av propaganda og løgn. Donald Trumps utspill er stort sett korrekte, mainstream-mediene (MSM) er fake, liberale demokratier er falske nyheter, å stille opp i Putin-kontrollerte Russia Today er ikke annerledes enn å stille opp for BBC.
Jeg satt i salen med en stigende uro. Ikke over påstandene som ble fremsatt i seg selv, men over mangelen på informert kritisk motstand de ble møtt med. Over at debatten først og fremst speilet en tilstand av universal forvirring ved universitetet.
Dersom møtet iscenesatte et i utgangspunktet fortjenstfullt møte mellom aktivisten, journalisten og akademia, var det som om akademia abdiserte i møte med en ny tids Erasmus Montanus.
Det var som om selve problemstillingene – skissert i en fyldig programtekst – ble for uhåndterbare og akademia for lite motstandsdyktig til å skille mellom postulater av typen «Mor Nille er en sten» på den ene siden og at jorden er rund på den andre.
Etter å ha avvist så vel liberale demokratier som at det eksisterer «fri presse», gjensto Assanges advarsel mot en fremtid der kunstig intelligens har utmanøvrert mennesket – en slags tilstand der en psykopatisk ikke-menneskelig intelligens tar valg og gjør beslutninger ikke bare over hodet på oss, men også over kroppene våre.
---
Holbergdebatten
---
I et tiår har overnasjonale digitale superstater som Facebook og Google høstet våre innerste tanker, følelser og handlingsmønstre, og det har gjort dem i stand til å manipulere oss gjennom målretting i stor skala. Helt gratis og ukontrollert har vi solgt oss selv til en gigant som er i ferd med bli en koloss. Nesten uten friksjon har vi lært teknologien å bli stadig smartere – ha stadig mer kontroll.
En ting er hva Facebook gjør med den politiske debatten. Det vi i realiteten ser, er konturene av en annen verden, der demokratiet er truet av stadig sterkere monopolkrefter. I Trumps første år som president har de største teknologiselskapene i USA, som Facebook, Microsoft, Google og Amazon, økt lobbybudsjettet sitt med 30 prosent. Og det har betalt seg. Trumps skattereform skal ha gitt de største selskapene en halv milliard i skattelette.
Hvor forsvinner så pengene? Antikorrupsjonsforskerne i Tax Justice Network har vist at amerikanske multinasjonale selskaper i dag sender 25–30 prosent av profitten ut av land de produserer i. Over halvparten havner i skatteparadiser. Det er bare én av utfordringene med kolossenes dominans.
I en meget interessant serie om det postfaktuelle samfunn i den danske avisen Information i 2016 sa den danske forfatteren Kaspar Colling Nielsen at «det store problemet er at kapitalstrømmene ser ut til å foretrekke diktaturer og teknokratier fremfor demokratier – og det truer den vestlige sivilisasjonen».
Og det var før valget av Trump i USA – med påfølgende mea culpa fra Facebook og Google for direkte og indirekte ha påvirket valget. Før amerikanerne vedtok å oppheve nettnøytraliteten. Og før Apple-sjefens frierferd til Kina, der han gikk god for kinesernes ønske om internettsuverenitet.
Og dessverre – i dette bildet var det at Holberg-debatten endte opp med å mørklegge heller enn å opplyse.
I stedet for å prøve å sortere, ble alle påstander like gyldige – og da er det kort vei til likegyldigheten.
I stedet for å prøve å sortere, ble alle påstander like gyldige – og som vi vet, er det da kort vei til likegyldigheten.
Og det var her, med Holberg, mannen som brakte opplysningstiden til Norden, som bakteppe, at jeg begynte å tenke på oldefar og morfar: To eksponenter for det Gunnar Skirbekk har kalt den særegne nordiske konstellasjonen «demokratisk nasjonalisme nedenfra», utsatt for lutherske embetsmannsprester ovenfra og folkelige bevegelser nedenfra – samt en dose holbergsk opplysning.
Kanskje representerte oldefar og morfar hver på sin side den deltagende opplyste offentligheten, og et tidsvindu. De representerte også et fellesskap. I den videre samtalen om post truth, om falske nyheter og propaganda, ønsker jeg meg den dimensjonen.
For ti år siden kåret Time magazine «You» til årets person. I fjor gikk prisen til «me too». Jeg håper prisen om ti år går til «oss» – og at det ikke var demokratiets dødsleie vi var vitne til i aulaen under Holberg-debatten.
Jeg håper dette året i stedet vil vise at Zygmunt Bauman får rett. I et intervju før han døde sa han at den nye makten er global, mens den eneste legitime demokratiske makten er lokal. Her ligger også håpet for at vi kan skape sterke bolverk mot falsk informasjon og propaganda. Ikke i gigantenes insistering på å skulle skjelne mellom sant og rett for oss. Eller i auladebatter uten motstand.
I år er det tretti år siden George H. W. Bush kom til makten. Sovjetunionen hadde begynt å trekke seg ut av Afghanistan. Børsene raste på Wall Street. I Norge førte store overskridelser fra Statoil til Mongstad-skandalen.
I en seng på et gamlehjem i Suldal lå oldefar. Han deklamerte Wergelands «Til min Gyldenlak».
Dagen etter sovnet han inn for godt. Det var nasjonaldagen, 17. mai, 1988.
Kommentaren er kortversjon av foredrag holdt i anledning symposiet «Post-truth – a challenge» 8. desember 2017 til ære for professor emeritus Gunnar Skirbekk, som fylte 80 år i fjor.