«Det som en gang er tenkt, kan aldri tas tilbake», sier en av fysikerne i Friedrich Dürrenmatts teaterstykke med samme navn.
Stykket handler om dilemmaet til forskerne som utviklet atombomben. Skulle de lage masseødeleggelsesvåpenet? Eller skulle de løpe risikoen for at andre, i dette tilfellet Nazi-Tyskland, satte det tenkbare ut i livet? Som vi vet, ble det ikke lagt lokk på kjerneforskning – og i dag er det kanskje også kunnskap om fusjon av atomkjerner som kan løse klimaproblemet?
I tiden etter Hiroshima har det utviklet seg en praksis der vi ikke legger lokk på tanker eller kunnskap, men regulerer bruk, for eksempel gjennom ikkespredningsavtaler.
Nå har det kommet en nyorientering der ulike interessegrupper bekjemper en viss type forskning eller en viss type kunnskap. Her er noen eksempler:
- Mange mener SSB ikke skal publisere kriminalstatistikk for innvandrere, og i Frankrike er slik statistikk endog forbudt.
- Organisasjonene for syke med kronisk tretthet (ME/CFS) aksjonerer mot den største forskningsstudien som er gjort på området, fordi den impliserer at tilstanden kan ha psykiske årsaker.
- I fjor krevde Norsk forbund for utviklingshemmede at Universitetet i Oslo skulle reagere arbeidsrettslig mot en forskningsstipendiat som inntok en bestemt filosofisk posisjon overfor individer med Downs syndrom.
- Før jul forvarte forskere ved Senter for Utvikling og miljø ved samme universitet at en pro-kolonialistisk forskningsartikkel ble sensurert bort selv om det skjedde etter voldstrusler mot redaktøren (1). Folk kan nå ikke vurdere artikkelen selv, for den er fjernet.
Nylig aksjonerte LHBT-organisasjoner mot forskning fra Standford-universitetet som skal publiseres i Journal of Personality and Social Psychology, som er et ledende vitenskapelig tidsskrift innen psykologi (2).
Stanford-forskerne brukte mer enn 35 000 fotografier fra datingsider til å utvikle en regnemaskin-algoritme som kunne identifisere om et ansikt hørte til et individ som søkte en partner av samme eller motsatte kjønn. Altså om man er homo eller hetero. De konkluderer med at lesber i gjennomsnitt har mer maskuline ansiktstrekk og homser mer feminine ansiktstrekk enn heteroseksuelle. Med ansiktstrekk mener man både det som er selvvalgt, for eksempel skjegg eller ansiktsuttrykk, men også det som er medfødt, for eksempel form eller størrelse på nesen.
Forskerne konkluderer med at lesber i gjennomsnitt har mer maskuline ansiktstrekk og homser mer feminine ansiktstrekk enn heteroseksuelle.
Det er flere interessante implikasjoner av denne forskningen som er relatert til årsakene til ulikheter i seksuell legning. Eller til om det finnes noe slikt som gaydar. Resultatene tyder på at det finnes klare signaler, men at menneskelige betraktere kanskje ikke er så flinke til å plukke dem opp.
Ansiktet er en svært viktig menneskelig kommunikasjonsflate, en stor andel av den motoriske hjernebarken styrer et høyt antall muskler som regulerer ansiktsuttrykket. Det er ikke vanskelig å finne gode grunner til at så vel homofile som heterofile gjerne vil signalisere hvem de er og hva de vil.
Når det gjelder medfødte trekk, mener forskerne at funnene styrker hypotesen om at seksuell legning påvirkes av utviklingsbiologiske faktorer, slik som hormonnivåer under fosterutviklingen.
Forskningen har også generell interesse med tanke på kunstig intelligens, og betydningen av ansiktsuttrykk. For eksempel tyder forskning på at ansiktet kan si noe om man er syk eller ikke.
Det mest originale funnet er at forskerne ved bruk av kunstig intelligens klarte å lage en algoritme som kunne gjette om et ansikt kom fra en som søkte en person av samme eller motsatt kjønn langt bedre enn menneskelige observatører. For menn klarte algoritmen å gjette seksuell preferanse riktig i 81 prosent av tilfellene, og den gjettet riktig for 71 prosent av kvinneansiktene. De tilsvarende tallene for en menneskelig observatør var 61 og 54 prosent. Hadde man mer enn ett bilde per person å basere seg på, økte treffsikkerheten. Man viste altså at datamaskiner kunne løse ganske komplekse og menneskelige oppgaver bedre enn mennesker.
Kritikken fra LHBT-organisasjoner (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) rettet seg i første rekke mot at dette kan misbrukes av regimer som forfølger homofile. Dette er en berettiget bekymring, men kritikken er også mer generell. Ingvild Endestad i Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI) sier for eksempel at: «Det finnes ingen universell homofil-person. Den eneste måten vi kan vite noe sikkert om folks identitet på er ved å spørre dem.» (3) Selv om lite er «sikkert», viser vel nettopp denne forskningen at det er andre måter å identifisere legning på, enn det personen selv forteller. Forskningen kommer altså i konflikt med den fortellingen de homofiles organisasjoner fremmer. Organisasjonen Gay & Lesbian Alliance Against Defamation, som har omtalt ansiktsforskningen som «søppelforskning», skriver på sine nettsider «GLAAD tackles tough issues to shape the narrative …».
På tilsvarende måte kommer en del ME-forskning i strid med ME-foreningenes fortelling om ME, eller kriminalstatistikk kan komme i konflikt med en del fortellinger om innvandring.
Spørsmålet er om de berørte, som kan være utsatte grupper, skal ha monopol på sine fortellinger, eller om de må finne seg i et vitenskapelig korrektiv? Dessuten, om homofile ønsker at deres legning skal alminneliggjøres, må den ikke da også bli et normalt forskningstema på linje med annen menneskelig adferd?
Aksjonene mot uønsket kunnskap kommer gjerne som et kombinert angrep på forskningens og etikk og kvalitet. Mens siktemålet til interesseorganisasjoner er å fremme interesser, altså en bestemt fortelling, er forskningens siktemål å fremme sannhet. Det finnes mye både dårlig og gal vitenskap, men vanligvis er man villig til å la den vitenskapelige prosessen gå sin gang slik at noe «sannere enn før» utkrystalliserer seg. Det er slik vitenskapen arbeider.
Mens siktemålet til interesseorganisasjoner er å fremme en bestemt fortelling, er forskningens mål å fremme sannhet.
Interessegrupper forflytter den vitenskapelige prosessen til den politiske arena med underskriftsaksjoner, krav om institusjonell inngripen, sensur og endog voldstrusler (som også ansiktsforskerne er utsatt for).
Jeg mener et slikt gatens forskningsakademi er enda verre enn et gatens parlament, og at det må tas et grundigere oppgjør med det postmoderne mistaket om at det ikke finnes objektive sannheter. Det begynte med et «venstreavvik» i samfunnsforskningen, som ble særlig tydelig innen kjønnsforskning. Disse klærne er så blitt overtatt av høyresiden med det nå så herostratisk berømte begrepet fra Trump administrasjonen: «alternative fakta».
Debatter som dette ender ofte med spørsmålet: «Så du vil vel ha raseforskning også du da?» Jeg tror svaret er at det ikke var solid kunnskap om raser som ledet til Auschwitz.