Det har gått fireogtyve år siden jeg begynte med hijab, og det er fremdeles en kamp, skriver Nazish Khan.

Den 27. desember i fjor: En kvinne i Teheran tar av seg hijaben sin og vifter den på en pinne offentlig i en protest. Flere ganger har det brutt ut opprør mot landets obligatoriske kleskode. Den siste bølgen startet i fjor da en online bevegelse, «My stealthy freedom», startet en stille protest under navnet «White Wednesday». Kvinner og menn bar hvite klær for å vise at de kjemper for retten til å velge selv. Det er vel dette jeg ønsker å rette søkelyset mot. Den frie viljen.

Det har vært ulike reaksjoner på denne stille, hvite protesten. Noen ser den som en kamp mot et synlig symbol på undertrykkelse. Andre mener at et opprør, der kvinner tar av seg hodeplagget, ikke er passende i det offentlige rom. Etter min mening er all tvang undertrykkelse. «White Wednesday» fremmer kvinners grunnleggende rett til et fritt valg, friheten til å kle seg som de vil selv. Mange kvinner som bærer hijab frivillig har derfor uttrykt støtte til «White Wednesday». Jeg er en av dem.

Det er vårt kollektive ansvar å kjempe for de kvinnene som ikke har et valg. På den andre siden omfatter det frie valget også kvinner som velger å bære hijab etter et selvstendig ønske. Det kan være ulike årsaker bak valget; hijab kan signalisere deres identitet, deres religion eller deres smak – de synes hijab er fint. Uansett årsak har de brukt sin frie vilje – får disse også støtte til det?

Som hijab-bærende kvinne i Norge idag opplever jeg ofte uttrykk for fordommer. Alt fra fordomsfulle blikk på trikken til usynliggjøring når jeg ønsker å bli ekspedert i en butikk. Under et intervju i forbindelse med min bok Da himmelen falt om tvangsekteskap spurte journalisten meg om jeg syntes hijabkledde kvinner var undertrykte. Svaret mitt var ja – hvis de tvinges til å bruke hijab er de utsatt for alvorlig undertrykkelse. Men kvinner som selv velger å bruke hijab er sterke, selvstendige kvinner med ben i nesa. Hvorfor det? Jo, fordi det er så sterke fordommer knyttet til hijab at det å trosse dem – og kjempe for retten til å bruke plagget – ikke er lett. Dette har jeg egen erfaring med. Som attenåring sjokkerte jeg min egen familie da jeg begynte å bruke hijab. Jeg kommer aldri til å glemme uttrykket i min fars ansikt. Min mor snakket ikke med meg på en hel uke. Ingen i min familie bruker hijab, hverken mine søstre eller min mor. Men religionen min betydde såpass mye for meg at det falt meg helt naturlig. Det var en del av min indre utvikling.

Veien har ikke vært lett. Det har gått fireogtyve år siden jeg begynte med hijab, og det er til tider fremdeles en kamp. Drivkraften min har vært å ikke la andre diktere hvordan jeg ønsker å gå kledd. Ingen skulle presse meg til å ta av hijaben, hverken myndighetene, familiemedlemmer eller samfunnet for øvrig. Som mor ble jeg derfor noe bekymret da min eldste datter, på 19 år bestemte seg for å bære hijab. Jeg hadde en fortrolig samtale med henne hvor jeg forklarte at det å bære hijab i det offentlige rom er ikke lett. Man kan møte på vanskeligheter. Min datters svar beroliget meg, jeg hørte en sterk og selvstendig kvinne som svarte. Hun sa: «Mamma ingen andre enn jeg selv bestemmer hvordan jeg velger å leve livet mitt, hva jeg velger å tro på og hvordan jeg ønsker å gå kledd. Å bære hijab er noe jeg ønsker å gjøre akkurat nå. Ombestemmer jeg meg senere, vil det også være mitt personlige valg.»

Selv om vi finner fordommer har det også utviklet seg en toleranse og respekt for frivillig bruk av hijab. Flere motehus har lansert kolleksjoner med modeller i hijab. Halima Ciden, en svært vakker kvinne har gått catwalk for italienske motehus og vært på forsiden av arabiske Vogue ikledd hijab. Hennes & Mauritz har lansert kolleksjon med modeller i hijab. Nike har lansert Nike Pro hijaber for kvinner. Vi finner flere slike eksempler. Dette er en inkluderende prosess som hijabkledde kvinner har vist begeistring for.

Men moteverdenen har også møtt på motstand. Kritikere hevder at man støtter kvinneundertrykkelse ved å inkludere modeller i hijab på denne måten. Jeg mener det er tvert imot. Verden i dag er en smeltedigel av ulike kulturer, religioner, tradisjoner og skikker. Utvikling skjer naturlig gjennom interaksjon mellom disse – det er på tide at vi løfter blikket og forstår dette. Det er et tegn på fremskritt at vi mennesker lever sammen selv om vi velger ulike veier.

Nøkkelen er en gjensidig respekt for det frie valget til den du står ovenfor. Enten valget handler om å ta av seg et hodeplagg – eller ta det på.