Kommentar

NRKs kampanjejournalistikk mot Rikshospitalet fører ikke frem, skriver Marianne Nordli.

---

KJØNNSLIV

Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp.

Spaltistene er Marianne Nordli, Eline Lund Fjæren, Nazish Sbeen Khan, Kyrre Wathne og Hannah Helseth.

---

I en serie med kronikker i Aftenposten retter spaltisten Anki Gerhardsen oppmerksomheten mot det hun betegner som en svært ensidig beretning om problemer, utfordringer og løsninger for dem som er til behandling hos Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS). Det handler om mediene, og da spesielt NRKs ensidige dekning av fagfeltet kjønnsidentitet, som handler om transpersoner og mennesker som definerer seg som født i feil kropp.

Anki Gerhardsen tar opp et svært viktig tema, som også er gjenstand for en viktig debatt. Hun er også en spaltist som forsvarer fagfolkene hos NBTS.

Jeg slutter meg til støtten til fagfolkene på Rikshospitalet. Ett av argumentene til Gerhardsen er at «alle som ønsker det får lov til å mistenkeliggjøre fagfolket ved Rikshospitalet uten kritiske spørsmål i retur» i dekningen til NRK. Dette har vi andre også sett i lang tid. Det finnes foreldregrupper som er svært bekymret for at barna deres i starten av tenårene blir henvist til irreversibel hormonbehandling og kirurgi. Det er derfor all grunn til å lytte til fagfolkene.

En del av denne kampanjejournalistikken er drevet av personer som mener at NBTS hemmer og stopper deres rett til behandling. Derfor henger de ut Rikshospitalet, uten at de får anledning til å ta til motmæle. Dette er en svært skadelig form for journalistikk fra både mediene og organisasjoner som stiller seg bak kampanjen.

En del av denne kampanjejournalistikken er drevet av personer som mener at NBTS hemmer og stopper deres rett til behandling.

I selvbiografien min, som jeg ga ut i 2017, Det Sterke kjønn, min kamp for å bli kvinne, tar jeg opp nettopp dette temaet. Jeg skriver blant annet at «jeg startet å sette krav til meg selv, og ikke til mine behandlere». Helt bakerst boken står adressen til to steder man kan henvende seg for å få hjelp, kunnskap og informasjon. Den ene av dem er NBTS.

Poenget mitt er at vi skal lytte til fagfolkene som jobber med dette hver eneste dag. De er fagfolk som ber om mer penger for å forske på resultater av den behandlingen de gir. De ønsker å forstå mer, de ønsker å skape grobunn for videre utvikling i behandlingen. De er ingen hemsko, men behandlere som vil alle vel.

Da jeg møtte norske medier i mars 2017, med ønske om å få oppmerksomhet om selvbiografien min, var det én ting jeg hadde full kontroll på i de redaksjonelle artiklene, og det var sitatene mine. Her var aviser, magasiner, radio, tv og nettartikler svært nøye med å gjengi uttalelsene mine korrekt. Det jeg ikke hadde kontroll på, var overskriftene, ingressene og billedtekstene. Derfor fikk jeg se artikler som virket herliggjørende, skrevet av journalister som var logrende overfor kjønnsskiftet. Enhver som har lest boken min, kan selv lese at det var svært lite å logre for, annet enn at jeg kom meg fremover her i livet. Hvordan enkelte artikler klarte å bli så ensporet, skyldes nok at journalister har en agenda.

Hvordan enkelte artikler klarte å bli så ensporede skyldes nok at journalister har en agenda.

Mitt mål med å skrive en selvbiografi er å spre kunnskap og informasjon om dem som skal gå gjennom en kjønnsskifteprosess. Da forstår også alle at noen av mine tanker, svar og løsninger ikke passer for alle, men de passet for meg. Håpet mitt er at essensen av min historie kan bidra til å spre mer kunnskap og informasjon til både foreldre, familien og de som tilhører denne gruppen. Jeg er en stemme som kan bidra med en fortelling hvor noe, deler eller kanskje mye av min historie passer for den som leser.

Jeg har også hatt gleden av å bli intervjuet i studio med noen av behandlerne fra NBTS. Det opplevde jeg som positivt, nyttig og lærerikt. Jeg har det siste året hele tiden anbefalt dem som tar kontakt med meg om å henvende seg til NBTS eller Harry Benjamin Ressurssenter – HBRS. HBRS har som mål å arbeide politisk og sosialt for at kvinner og menn som går igjennom en kjønnskorrigerende behandling på Rikshospitalet, skal kunne leve åpent, uten frykt for å bli sosialt utstøtt eller diskriminert.

Alle vet at den kampanjejournalistikken som er blitt oppvist frem til nå, ikke fører frem. Studier som handler om forskning, fra blant annet Finland, som Gerhardsen peker på, viser med all tydelighet at det er grunn til å rope et varsku om slike journalistiske presskampanjer for å få endret på medisinske behandlingsrutiner. Jeg ville aldri selv funnet på å lage en kampanje overfor medisinske fagpersoner for å få dem til å endre på rutinene sine eller se på meg på den måten jeg ønsker de skal gjøre.

Jeg føler at mine to referanser bakerst i selvbiografien min, med kontaktinfo til NBTS og HBRS, står seg. Det handler om å søke hjelp, skaffe seg informasjon og lytte til fagfolkene når det gjelder hormonell behandling og kirurgiske inngrep. Forskningen viser at det er en god arbeidsmodell.

Det er mange veier til Rom, men når du først er fremme, er spørsmålet om du fortsatt vil være der. Det er et spørsmål hver og en især selv må svare på – og ikke kampanjejournalister.

Mer fra Kommentar