Om Hareide får med seg KrF over til Ap og Sp, har han ett trumfkort i de kommende regjeringsforhandlingene, skriver Aslak Bonde.

Norsk politikk er satt på vent frem til Kristelig Folkepartis ekstraordinære landsmøte 2. november. Hverken regjeringen eller de andre opposisjonspartiene vil forhandle om vesentlige saker med KrF så lenge de vet at partiet om noen uker kan være på den andre siden. Etter dagens landsstyremøte er det nemlig klart at det blir en ny regjering her i landet innen nyttår. Enten slutter KrF seg til dagens regjering, og Erna Solberg får realisert sin drøm om å samle de fire ikke-sosialistiske partiene i en borgerlig flertallsregjering. Eller så blir det dannet en Ap-sentrum regjering under ledelse av Jonas Gahr Støre.

Solbergs regjering vil i så fall ha flertall i Stortinget, og de politiske dragkampene blir flyttet inn i regjeringskontorene. Gahr Støres regjering vil ikke ha flertall, og den må da i de aller fleste saker støtte seg på SV i Stortinget. Erna Solberg gjorde dette til et viktig poeng da hun kommenterte situasjonen fredag kveld, men forskjellen blir neppe så stor som hun gir inntrykk av. SV vil nemlig ikke ha noe annet alternativ enn å støtte en Ap/sentrum-regjering. Audun Lysbakken kan ikke med troverdighet true en slik regjering med at han vil felle den og sette inn Erna Solberg.

Opposisjonens generelle ønske om å fjerne dagens regjering gir KrF styrke dersom partiet i starten av november bestemmer seg for et historisk linjeskifte. Senterpartiets strateger vil nok helst fortsette som opposisjonsparti, men de ser at de ikke kan være så vrange i forhandlinger med KrF at de får skylden for å holde Erna Solberg ved makten. Tilsvarende er det med Ap: Mange i arbeiderbevegelsen er i utgangspunktet kritiske. De vil heller ha en klassisk rødgrønn regjering eller en flertallsregjering der SV er med. Men Jonas Gahr Støre har ingen muligheter til å innfri dette ønsket. Da vil historien bli at Ap holder Erna Solberg ved makten bare fordi partiet insisterte på en annen regjeringskonstellasjon enn KrF ønsket seg. Det er ikke mulig for et parti som gikk til valg for å få et linjeskifte.

Konklusjonen er at det umiddelbart etter KrF-landsmøtet fredag 2. november vil bli satt i gang regjeringsforhandlinger mellom Ap, Sp og KrF, og at de tre partiene er dømt til å lykkes. De vil lage en regjeringsplattform og en avtale om en del endringer på neste års statsbudsjett. Da blir Erna Solberg enten kastet, eller hun trekker seg.

Forutsetningen er at Knut Arild Hareide får viljen sin, og det er det slett ikke sikkert at han gjør. Etter denne fredagens landsstyremøte er det ingen av dem som var til stede som tør å spå om hvordan landsmøtet kommer til å ende. Det innkalles nå til ekstraordinære årsmøter i alle fylker, og der kommer det til å bli beinhard kamp om hvem som skal sendes som skal bli landsmøtedelegater. I alle fylker er det uenighet, og partiledelsen har antagelig rett i at det blir en reell åpen debatt om veivalg.

Noe av det overraskende fredag var at alle lederne og stortingsrepresentantene i KrF kom så klart ut med sine anbefalinger. Knut Arild Hareide bygget opp en 55 minutters lang argumentasjonsrekke for å gå til Ap/Sp, mens begge hans nestledere sa at de først ønsker regjeringsforhandlinger med Erna Solberg. Alle vet at rekkefølgen her er avgjørende. Det er utenkelig at KrF går i forhandling med dagens regjering for så å konstatere at partiet ikke får nok gjennomslag. Erna Solberg vil gi dem det de trenger.

Det var også overraskende at nestleder Olaug Bollestad gikk inn for å forhandle med Erna Solberg. Hun har på Stortinget vist at hun i de politiske sakene veldig ofte er enig med Ap/Sp/SV, men hun er fra Rogaland, og tar antageligvis også hensyn til egne velgere. Den andre nestlederen, Kjell Ingolf Ropstad fra Aust-Agder, har lenge vært kjent som en tilhenger av å samarbeide mot høyre. Dersom landsmøtet skulle velge å gå den veien er han også den mest sannsynlige nye lederen i KrF.

Hareides argumentasjon for å skifte side var nemlig såpass sterk at han forsterket inntrykket som ble gitt ved bokutgivelsen tidligere i uken: Han kan ikke selv bli med inn i en regjering med Høyre, Frp og Venstre. Det betyr også at han kommer til å trekke seg som leder. Selv om han ikke sier det selv, så vil store deler av partiet oppfatte det slik og da stiller han i praksis et kabinettsspørsmål til eget parti.

KrF-tillitsvalgte er vanligvis lojale mot sin leder. Han høstet oppriktig varm applaus i landsstyret fordi han var så klar i sin anbefaling. Mange la oss merke til at han startet med å betro forsamlingen med at mange av hans tidligere taler ikke var skrevet bare av ham selv, mens denne talen var fullt og helt hans egen. Klarere kunne han ikke si at han i hele sin tid som partileder har slitt med en forpliktelse om å representere alle deler av partiet, og at det har vært vanskelig for ham.

Hareides kabinettsspørsmål, kombinert med valgløftet fra i fjor om at man ikke kunne gå inn i en Frp-regjering, er det som kan gjøre at han får flertall fredag 2. november. Da vil han i så fall få til noe som flertallet i partiet høyst sannsynlig ikke er klar for i dag. De fem kommende ukene kan både forandre KrF og norsk politikk for alltid.

Aslak Bonde

Frittstående politisk analytiker. Fast kommentator i Morgenbladet.