Valgnatten startet partilederne jobben med å fortelle «den riktige historien». Det gjaldt å snakke ned nederlagene og å forstørre seirene. Fremskrittspartiet, for eksempel, gjentok og gjentok at utgangspunktet da valgkampen startet var 6 prosent på meningsmålingene. Et valgresultat på 8,3 fremstår da som veldig godt, selv om man må 25 år tilbake i tid for å finne like dårlige resultater. I tre lokalvalg på rad har Frp sklidd nedover mot nivåer som gjelder for småpartiene. Frp-lederne trekker også frem de oppsiktsvekkende gode resultatene fra Møre og Romsdal, men tier om det faktum at partiet er blitt ganske så usynlig i de mest folkerike kommunene.
Venstres og Kristelig Folkepartis talspersoner viste også på valgnatten til at valget ble bedre enn elendige meningsmålinger skulle tilsi. Men også de havnet på ekstremt lave nivåer. KrF må tilbake til 1945 for å finne noe dårligere enn årets 4 prosent blank. Venstre har tangert sine tre tidligere bunn-noteringer fra nyere tid: Partiet fikk 3,8 prosent i 2003 også. Det to absolutte lavmålene var i 1975 og 1991 med 3,7 prosent.
Tar man med at Høyre ikke bare fikk et dårlig totalresultat på 20,2 prosent, men at det antagelig mister makt i enda flere av de største kommunene, så blir valget rett og slett elendig for dem som sitter med regjeringsmakten. Til sammen har de tapt 7,4 prosentpoeng siden lokalvalget for fire år siden.
Senterpartiet har tatt mange av disse velgerne. Den mest entydige oppsummeringen av valget er at Sp ble den største seierherren med 14,4 prosent – en fremgang på 5,9 prosentpoeng. Men det er slett ikke lett å si hva fremgangen representerer. Påstandene om at vi har lagt bak oss tidenes protestvalg bygger på en antagelse om at mange har stemt Sp bare fordi de er lei av Arbeiderpartiet og Høyre. De som snakker om polarisering, forutsetter at Sp ikke er et helhets- og styringsparti på linje med Høyre og Ap, men at det er et slags ensaksparti som er ensidig opptatt av den ene saken som dreier seg om konflikten mellom by og land.
Når man ser på alle ordførerne Senterpartiet allerede har, og når vi denne uken ser hvordan de posisjonerer seg i det politiske sentrum i veldig mange kommuner, virker merkelappene om protest og polarisering upassende. Kanskje er det riktigere å si at de tradisjonelle skillelinjene mellom høyre og venstre i dette valget har vært mindre dominerende enn vanlig, og at de i en viss grad er blitt erstattet av to andre konfliktlinjer: sentrum mot periferi og modernisering mot tradisjon. Slikt har vi sett flere ganger før.
Arbeiderpartiets strateger er nok blant dem som funderer aller mest på hvilken valganalyse som er riktigst. Partiet må nesten 100 år tilbake for å finne et dårligere resultat i lokalvalg (24,8 prosent), men nederlaget blir mildnet av at partiet beholder makten i veldig mange av de mest folkerike kommunene. De kan til og med få flere nye ordførere i byer som Stavanger og Kristiansand.
Likevel; det mest alvorlige for Ap er at det gir fra seg velgere i alle retninger. Når Rødt har mer enn doblet oppslutningen til 3,8 prosent, skyldes det åpenbart at en god del velgere synes Ap er for usynlig på høyre-venstre aksen. I en viss grad kan det også forklare SVs fremgang på nesten to prosentpoeng til seks blank. Samtidig er det velgerovergangen til Sp som fører til at Ap mister flest ordførere. Når flere enn halvparten av velgerne på et industristed som Sauda stemmer på Sp, skyldes det åpenbart at Ap har en for utydelig distriktspolitikk.
Spesielt i byene har Ap gitt fra seg titusener av velgere til en tredje utfordrer: Miljøpartiet de Grønne har overtatt noen av de mest klimaopptatte Ap-velgerne. Hvor mange vet vi ikke ennå, og det er noe som det virkelig er grunn til å studere i de mer grundige valganalysene. Hvor mange velgere var egentlig opptatt av klima?
Miljøpartiet De Grønne feiret på valgdagen slik at det virket som om vi har hatt tidenes klimavalg. Partiet gjorde det veldig bra, men 6,7 prosent er ikke mer enn 2,4 prosentpoeng høyere enn sist lokalvalg. Dersom man betrakter Venstre som et klimaparti, og trekker fra de 1,7 prosentpoengene partiet tapte, er fremgangen for de to klimapartiene til sammen ganske liten. Så kan det selvfølgelig innvendes at SVs fremgang skyldes klimabevisst ungdom.
Det er sikkert riktig, men samtidig må man ta med i fremstillingen at Folkeaksjonen Nei til mer bompenger har fått 2,5 prosent oppslutning i landet totalt sett. Tatt i betraktning at de ikke deltok i mer enn noen titalls kommuner, er det et formidabelt resultat og det mer enn oppveier Frps tilbakegang i valget. I Rogaland førte bompengediskusjonen til at de fleste store partier gikk bort fra rushtidsavgift halvannen uke før valget. Det er lite som tyder på at de er blitt straffet for det, selv om klimaforkjemperne fremstiller akkurat rushtidsavgift som et hovedvirkemiddel for å få til reduserte klimautslipp.
Den mest nærliggende konklusjonen er at det som av mange fremstilles som et klimavalg, slett ikke ble det.