Gruvedrift på havbunnen: Derfor protesterer forskere uvanlig høylytt

Dyphavet er så mørkt at det utfordrer alle ideer om hvordan verden henger sammen. Vi er vant med at energi til de levende prosessene kommer fra sollys som sendes gjennom plantenes fotosyntesemaskineri. Verden er lys, grønn og basert på sukker. Men det gjelder bare her oppe på landjorda og de øverste hundre meterne i havet.

Hvis vi følger havbunnen nedover, treffer vi først kontinentalsokkelen på noen hundre meters dyp. Det er her vi borer etter olje og gass, dypt nede i sedimenter fra fortiden. Men dypere skal det bli. Utenfor kontinentalsokkelen er dyphavet, flere tusen meter dypt. Der har Norge, som første land i verden, åpnet for kommersiell utvinning av mineraler. Dyphavet har enorme sletter, innsjøer, fjell, skrenter og skorsteiner der våte og varme vulkanske skyer stiger opp. Det er stummende mørkt, og ganske kaldt. Men det er ikke livløst, snarere tvert imot.

Forskning som flytter grenser

Hvor får dette livet energi fra? Mye kommer ovenfra. Marin snø er rester av plankton og annet liv lenger oppe som kontinuerlig forsyner de som bor i mørket med mat. Drivende tømmerstokker og døde hvaler synker til bunns og lager festmåltider og sine særegne næringskjeder. Men energien kommer også nedenfra. Det strømmer opp en rik blanding av stoffer fra vulkansk aktivitet rett under. Dette har livet funnet måter å utnytte. I stedet for fotosyntese driver mikroorganismer kjemosyntese. Og du gjettet riktig, noen spiser dem. Og noen spiser dem igjen. Til sammen myldrer det av liv. Liv som er vakkert, intrikat og så – annerledes – at man bare blir sittende og måpe. Nettopp denne måpingen har egentlig bare vært mulig de siste årene. Ny forskning har vist frem fjellkjeder, spøkelsesblekkspruter, vandrende fisk og sjøstjerner som ser ut som at de kommer fra en annen verden. Dette er virkelig forskning som flytter grenser. Men det er også utforskning i sin spede begynnelse.

Derfor har mange forskere og faginstanser protestert uvanlig høylytt på mineralutvinningsplanene. For nede i bekmørket, der naturen er helt annerledes, og der vi nesten ikke vet noen ting, dit skal vi sende gruvemaskiner, som industrien har arbeidet med å utvikle siden 1960-tallet. Det er betegnende at den vitenskapelige artikkelen jeg leste om disse hybridene mellom bulldosere og månefartøy, er skråsikker på hvilke belter som skal drive dingsen fremover, mens havforskere først og fremst peker på en ting: Det er stummende mørkt der nede, og forskningen har så langt bare gitt oss informasjon fra en veldig tynn strime med lys. Det er så ufattelig dypt og utilgjengelig, og så mye vi ikke vet. Men maskinene som kan ødelegge det, det har vi.

Årsaken til at forskere fra inn- og utland er så tydelige, handler om kombinasjonen av det lille vi vet, og forståelsen av at det er enormt mye vi ikke forstår. For å få tak i steinene som har mineraler på utsiden eller innsiden, må de skrapes eller skjæres løs fra sjøfjell, undersjøiske rygger og inaktive skorsteiner. Denne mineralskrapingen vil fjerne, dele opp og krympe leveområdene til millioner av dyr. Bunnlevende dyr, som svamp og koraller, og bunnfisk og plankton knyttet til bunnen, vil bli ødelagt i gruveområdene. Men kanskje det finnes steder som ikke er så viktige? Denne ideen ligger bak at det er lagt inn en begrensning på at mineralutvinning ikke skal skje på de aktive skorsteinene. Mulig det er en klok begrensning. Men med tanke på kunnskapsmangelen, og at vi bare så vidt er i ferd med å forstå at stående, døde trær på land er avgjørende for biologisk mangfold, føler jeg meg ikke veldig beroliget.

Ikke et dataspill

I tillegg til selve mineralskrapingen, peker dyphavsforskere særlig på konsekvensene av utslipp og oppvirvling av partikler. Mengder av støv og sand kan komme i veien, gjøre at dyr endrer adferd og klistre seg til sårbare egg fra fisk og andre dyr. En av artene de er bekymret for, er raudåte, Norges viktigste dyr. Disse små hoppekrepsene er det vanligste dyreplanktonet, og mat for nær sagt alle de viktige fiskeartene og sjøpattedyrene. Å tulle med raudåta er å tulle med maten. I tillegg kommer kjemikaliebruk, og ikke minst lyd og lys. Alt dette betyr forstyrrelser, og vi vet ikke hvilke kaskadeeffekter det kan utløse. Som om ikke det var nok, vet ingen hvilke konsekvenser mineralutvinning på havbunnen kan ha for verdens CO2-regnskap.

---

Akademiet for yngre forskere

På morgenbladet.no skriver medlemmer av Akademiet for yngre forskere om gjennombrudd og aktuelle problemstillinger innen sine ulike fagfelt.

---

Det er som om vi håper at havbunnen skal være grå og ubebodd. Det er den ikke. Men selv om den var det, så ville vi glemt noe: Dette er ikke et dataspill. Det er fysiske klumper med metaller som skal fraktes hundrevis meter opp gjennom havet etter at de er blitt løsnet, like fysiske som de som fraktes ut med stor menneskelig kostnad i verdens oversjøiske gruver. Det betyr at gruvedrift på havbunnen ikke bare handler om vårt forhold til bunnfaunaen, det handler om vårt forhold til alle sonene i havet fordi livet i de frie vannmassene også vil påvirkes.

En annen vei

Er dette virkelig det eneste vi kan finne på nå, avhengige av en digital verden som trenger mineraler, og trøtte av oljeeventyret? Ikke vet jeg, men over matpakka med kollegaer fra ulike fagfelt kom vi på andre ting som vi kunne drevet med. Hva med at Norge i stedet blir verdens beste (for ellers gidder vi ikke) forsknings- og gjennomføringsnasjon innen resirkulering og gjenbruk av materialer fra alle dingsene vi har og som vi trenger til vårt digitale liv? Da har vi i hvert fall noe nyttig å gjøre, mens dyphavsforskerne kan finne ut litt mer om den magiske og foreløpig urørte verdenen der nede i mørket.