Ville du spist et kjøttstykke som du visste var fullt av dødelig gift? Svaret på dette spørsmålet er sannsynligvis nei. Likevel har giftmarinert kjøtt lenge vært en sentral del av kostholdet dypt inne i de søramerikanske regnskogene. Hvordan overlever man en slik middag?
Jegere i Sør-Amerika har benyttet seg av en jaktmetode som må ha krevet dødelig prøving og feiling før den ble perfeksjonert. Metoden skapte åpenbart mye frykt blant europeiske conquistadorer, som herjet med den innfødte befolkningen etter at Columbus i 1492 oppdaget det han trodde var India. Derfor er det ikke så rart at det finnes flere detaljerte skildringer av et supervåpen brukt av mennesker i de tette skogområdene som europeerne tok fra dem med makt. På 1600-tallet skildret blant annet Fernandez de Piedrahita følgende:
«[E]n annen nasjon av Llanos [område i dagens Venezuela] har piler som avfyres ved hjelp av blåserør. De lager dem av et lite stykke tre med en spiss laget av macana [navn på våpen laget av trevirke] eller beinet fra en stor fisk. Skaftet er viklet inn med tilstrekkelig bomull til å fylle blåserøret. Pilene er smurt inn med en veldig sterk gift og skytes ut med et pust, med slik sikkerhet at de sjelden bommer. Selv hos en person som bare blir lett såret, forårsaker det kvalme og dødelige plager, slik at han snart forlater dette livet.»
En tur gjennom tarmen
Curare ble ikke funnet opp for å ta livet av spanske conquistadorer, selv om giftpilene nok ble benyttet i krig med koloniherrene. Pilgiften ble ansett som så verdifull at den som regel ikke ble kastet bort i kamp, men var forbeholdt jakt på mat. Produksjonen er sofistikert, og giften kan lages av kvae eller plantesaft fra om lag femti forskjellige planter. Pilspissene ble dyppet i saften og tørket, før de kunne skytes ut av et blåserør mot det uheldige byttet. Slik Fernandez de Piedrahita beskrev, skulle det ikke store såret til før offeret var ille ute. Hvis curaregiften tas opp i blodet, fører det til lammelse av viljestyrt muskulatur. Vi klarer hverken å bevege oss eller å puste. Giften hemmer overføring av signaler fra nervene til musklene, slik at vi ikke lenger klarer å aktivere dem. En stor dose curare er derfor dødelig.
Flere befolkningsgrupper i Mellom- og Sør-Amerika har altså basert seg på en dødelig gift for å fange mat. Men hvordan kunne jegerne gi sine familier – barn, gamle og skrøpelige – forgiftet kjøtt? Hvorfor døde de ikke alle sammen?
Hvordan jegerne fant ut at dette gikk helt fint, er selvfølgelig umulig å vite, men noen har utvilsomt erfart at det går bra å spise det forgiftede dyret. Det er lett å tenke seg at sult og desperasjon har tvunget frem risikable forsøk på å skaffe mat. Mens jegerne og deres familier har kost seg rundt bålet, har de altså svelget ned kjøtt med curare, uten at noe annet skjedde enn at de ble mette og fornøyde av et godt måltid. Men hvordan går det an?
For å finne ut av dette må vi inn i tynntarmen. Den dødelige giften curare inneholder nemlig noe vi kaller kvartære ammoniumforbindelser. Disse virkestoffene lammer deg ved å hemme overføring av signaler fra nervene til musklene, men er sterke baser og klarer derfor ikke å passere over tarmveggen. Derfor blir curare med gjennom hele tarmen, til giften havner i avføringen og forsvinner fra kroppen. Samtidig tas næringsstoffene i det curaremarinerte kjøttet opp på vanlig måte, mens du hygger deg ved bålet med livsfarlig gift i magen.
Gift redder liv
Den forbløffende effekten av giftpiler med curare, som altså rammet byttedyrenes og conquistadorenes evne til å bevege seg, har senere fascinert medisinske forskere. Franske Charles Marie de la Condamine tok med seg curare til Europa i 1745, og man begynte straks å teste stoffet for å forstå hvordan det virket. Det ble tidlig klart at giften virket på viljestyrt muskulatur. Forgiftede dyr sluttet å puste lenge før hjertet sluttet å slå. Selv om hjertet er en muskel, styrer hjertemuskulaturen seg selv. Hjertet er ikke avhengig av nervesignaler fra sentralnervesystemet for at det skal trekke seg sammen og pumpe blod ut i kroppen. Altså virket ikke giften direkte på muskelcellene, men på nervesignalene som styrte muskulaturen.
---
Akademiet for yngre forskere
På morgenbladet.no skriver medlemmer av Akademiet for yngre forskere om gjennombrudd og aktuelle problemstillinger innen sine ulike fagfelt.
---
Dette fenomenet ble bakgrunnen for at den engelske kirurgen Benjamin Collins Brodie utførte et viktig forsøk i 1811. Etter å ha gitt en katt curare klarte han å holde den i live ved å blåse luft inn i lungene dens. Dermed hadde han oppfunnet kunstig ventilasjon og lagt grunnlaget for utviklingen av alt fra munn-til-munn-metoden til moderne respiratorer, som holder oss i live på operasjonsbordet.
Etter hvert som kirurgiske prosedyrer ble utviklet, oppsto det et behov for å kunne få enkelte pasienters muskulatur til å slappe av. Nå kom kunnskapen om curare til nytte for kirurgene. Særlig ved noen typer kirurgiske inngrep er det nemlig en fordel for legen å kunne jobbe mens muskulaturen er lammet. Blant annet gjelder det ved noen operasjoner i det indre øret og magen, og ved enkelte nevrokirurgiske prosedyrer.
Kurariserende stoffer er blant midlene som kan brukes til dette formålet. I likhet med curare blokkerer de signalene mellom nerver og viljestyrte muskler og fører til lammelser. Dette inkluderer også lammelse av muskulaturen som lar oss puste, så pasienten må få pustehjelp med en respirator. Stoffene gir ingen smertelindring, så du må ha samtidig bedøvelse ved et slikt inngrep. Siden bruken er på operasjonsbordet, er det uansett en medisin som blir gitt gjennom et venekateter og havner rett i blodet. Derfor er det ikke noe problem, hverken for deg, anestesilegen eller kirurgen din, at giften ikke passerer tarmveggen.
Denne artikkelen har også blitt lest av artikkelforfatteren som en episode av podkasten Gal medisin.
Kilder: Bisset NG. War and hunting poisons of the New World. Part 1. Notes on the early history of curare. 1992; Ritter JM, Flower R, Henderson G et al. Rang and Dale’s pharmacology. 10. utgave. 2023; Science Direct Topics. Curare – an overview; Heier T. Muskelrelakserende midler. Tidsskrift for Den norske legeforening. 2010; Store Norske Leksikon; Wikipedia.