Masseprodusert død

Min morfars livrett var laks og jordbær. Hans liv tok slutt i 1968, samme år som Norsk Hydro utplasserte 70 000 smolt på Sotra. Knapt noe menneske har laks som livrett i 2007. Det som en gang smakte av høytid, fossesprang og mysteriøse vandringer, ligger nå som en kunstig rødfarget lavprismaterie med omstridt næringsverdi på våre mandagstallerkener.

I gamle dager var det vanskelig å fange laks. Man visste aldri sikkert hvor den befant seg, og det kunne være en stri tørn å få det sterke villdyret sveivet inn. Følgelig er det lett å forstå at smarte pengefolk fikk den idé å sperre laksen inne i undersjøiske fengsler. Ikke fullt så lett er det å forstå at myndighetene ga sitt samtykke. Holder man fem levende laks fanget i sitt badekar i månedsvis, vil de fleste være enige om at man er en dyremishandler. Behandler man 250 millioner laks på den samme måten hver dag året rundt, er det ingen som tar anstøt. Tvert imot. Da utropes det til vekstnæring og Norges fremtid.

For 30 år siden talte folk om å være «glad som en laks». Nå hører man sjelden uttrykket brukt. Årsaken er at de fleste laks lider seg gjennom sine sammenstuede fangeliv. Fraregnet de over en million eksemplarene som årlig rømmer, og på den måten bryter ned de siste rester av villaksstammen. Over halvdelen av alle frittlevende laks er nå oppdrettslaks på rømmen.

Er det grunn til å anta at fisken lider i dagens oppdrettsanlegg? Antagelig må det kunne tolkes som et mulig tegn på mistrivsel at fiskene er kommet i vane med å spise øynene ut av hodet på hverandre. Persepsjonsmessig gjør det ingen stor forskjell. Fiskene har for en stor del allerede mistet synet på grunn av tiltagende mengder rapsolje og omega 6-fettsyrer i fôret. I tillegg til øyenapping og blindhet, sliter fiskene med indre blødninger, hjertesvikt, furunkulose, vibriose, gjellesyke, finneråte, bitemerker, lakselus og mye annet. På det verste har norske oppdrettere tilført havet 50 tonn antibiotika årlig.

Næringen hevder at sykdomsproblemene nå langt på vei er overvunnet. Vi er mange som skulle ønske at det var sant. Havforskningsinstituttet oppfordret nylig norske oppdrettere til å bli flinkere når det gjelder å samle opp svimere og dødfisk. Uttrykket «frisk som en fisk» er gått ut på dato. Ifølge næringens egne talsmenn dør 50 000 laks av sykdom i norske oppdrettsanlegg hver eneste dag. Det blir litt over 18 millioner lakselik i året. Sett i lys av at hver laks spiser fiskefôr tilsvarende fire ganger sin egen kroppsvekt, kastes det med andre ord 30 000 lastebillass med mat hvert år. Lærte ikke de nyrike laksebaronene dette hjemme da de var små? At det er galt å kaste mat?

Man kan ikke utplassere 250 millioner laks i trange norske fjorder uten at det får følger for annet liv. Medisinutslippene, antibiotikabruken og ikke minst det miljøfarlige lakselusmiddelet cypermethrin antas å ha ødeleggende virkning på økobalansen. Et preparat som er forbudt i andre land fordi det er påvist at stoffet forårsaker sterilitet blant flere fiskearter. Uheldig er også de 200 tonnene av miljøgiften kobber som hvert år tilflyter havet fra de kobberimpregnerte nøtene.

Miljømessig mest alvorlig er likevel de enorme utslippene av fosfor og nitrogen fra dyrenes avføring. Allerede i 1980-årene slapp oppdrettsnæringen ut mer kloakk enn hele den norske befolkning til sammen. Oksygennivået rundt anleggene synker og giftig hydrogensulfid utvikles. Forskere har fastslått at oppdrettsnæringen er den fremste årsak til kvelende algevekst i norske fjorder. Resultatet er at villfisk avstår fra å gyte i fjorder med oppdrettsanlegg. De gjenværende villfiskene rapporteres å ha en uspiselig, geléaktig konsistens. Forurensning fra anleggene representerer en trussel mot annet organisk liv i de berørte kyststrøk.

Noen vil også mene at laksen som næringsmiddel er inne i en uheldig utvikling. Praktisk talt alle norske myndighetsorganer er riktignok enige om at det er sunt å spise laks. På den annen side mener amerikanske forskere å ha funnet sikre spor av såkalte flammehemmere i norsk laks. De er urolige som følge av at flammehemmere i kosten kan utløse hukommelsestap og nervelidelser.

Nedsatt hukommelse behøver ikke å være noen renskåren ulempe. Da slipper man for eksempel å huske på de mengdene av kreftfremkallende dioksin, PCB og DDT som de samme forskere mener at fisken tilføres gjennom oljen i fôret. Dessverre motsetter norsk oppdrettsnæring seg å rense oljen. Enkelte mener her å finne forklaringen på de ekstreme funnene av bly og kadmium som russerne har gjort i norsk laks. I tillegg kommer den påviste bruken av nitritt og astaxantin ved sminking av laksekjøttet. Selv skrubbsultne bakgårdskatter betakker seg når de får materien servert.

Men ingenting av dette er i mine øyne å betrakte som hovedinnvendingen mot fiskeoppdrett. Alvorligere enn alt annet er problemene knyttet til fiskefôret. For å fremstille ett kilo syk laks i fangenskap, kreves det at man fanger fire kilo frisk villfisk. Som følge av at Norge hvert år produserer om lag 600 000 tonn oppdrettslaks, må det årlig drepes over to millioner tonn villfisk til laksefôr. En byttehandel så idiotisk at den leder tanken hen til eventyret om Lykkehans. Han som byttet bort frukten av syv års arbeid, en gullklump like stor som sitt hode, med en bryne han mistet i brønnen på vei hjem til mor. Forskjellen er at dumheten til Lykkehans bare rammet ham selv.

Ifølge Verdens Matvareorganisasjon er 70 prosent av jordklodens fiskebestander enten maksimalt utnyttet, overbeskattet eller uttømt. Samtidig vet man at en tredjedel av verdens samlede fiskefangster brukes til produksjon av fiskemel, hvorav det meste tilfaller burfisk. Som verdens største produsent av oppdrettslaks, bærer Norge en stor del av ansvaret for denne tilstanden.

Særlig grovt rammet er fiskeslagene tobis, øyepål, kolmule og brisling. Dette er ikke fisk som havner på menneskenes middagsbord. Det er industrifisk som brukes til fôr i oppdrettsnæringen. Tobis blir av mange regnet som grunnfjellet i havets økosystem. Årsaken er at svært mange andre former for liv i og ved sjøen, så som kysttorsk, er avhengig av denne krabaten. Skadene ved lang tids overfiske begrenser seg dessverre ikke til det våte element.

Bestanden av lomvi i norske havområder er redusert med 90 prosent i løpet av de siste 30 årene. Antall fiskemåker er i samme tidsrom redusert med 80 prosent. I Hordaland, Rogaland og Sogn og Fjordane er ternene praktisk talt utryddet. Også artene lundefugl, krykkje og havhest regnes som sterkt utrydningstruet. På skjærene utenfor Florø råder det livløs stillhet. Fugledøden har, blant mange andre bivirkninger, den konsekvens at sauer ikke lenger kan beite på holmene. Vegetasjonen blir ikke lenger naturlig gjødslet.

Fra Tønsbergfjorden, Mossesundet, Frognerkilen og Tyrifjorden er det denne høsten blitt rapportert om store mengder døde sjøfugler av artene alke og lomvi. Ornitologene karakteriserer det inntrufne som en gigantisk dyretragedie. Undersøkelser fastslår entydig at dødsfallene skyldes avmagring.

Havforskningsinstituttet har fastslått at bestanden av tobis, øyepål og kolmule er kollapset. Så skulle man kanskje tro at fisket etter disse artene opphørte med umiddelbar virkning. Ifølge Statistisk sentralbyrå ble fangsten av tobis i norske farvann tidoblet fra første halvår i 2006 til første halvår i 2007. Nettstedet Fiskaren forteller om gullår for den pelagiske trålflåten. «I mai 2007 var 99,26 prosent av fangsten tobis,» skrives det triumferende. Tobis for 77 millioner kroner fant i første halvår veien til fôrindustrien. Kolmulefangsten innbrakte i samme periode 820 millioner.

Hadde vi enda begrenset oss til å utrydde viktige fiskebestander og sjøfuglarter i egne farvann, ville det hele hatt preg av alminnelig lutheransk selvbeskadigelse. Problemet er at vi også plyndrer havområdene til andre og vesentlig fattigere land. Problemet er at den norske regjering indirekte ramponerer livsgrunnlaget til chilenske kystfiskere. Verst er det likevel at fiskemelet som norsk oppdrettslaks gumler i seg hvert år, iblandet over 200 000 tonn hvetemel, mais og soyabønner, kunne kommet nødlidende mennesker til gode. Den tyngste av alle innvendinger mot norsk fiskeoppdrett er at næringen hvert år tilintetgjør nærmere to millioner tonn proteinrik mat – i en verden hvor 50 000 mennesker daglig dør av sult.

Under disse forhold kunne man ønske at myndighetene uttrykte større skepsis med hensyn til bærekraftigheten ved fiskeoppdrett. Beruset av eksportinntekter, arbeidsplasser og skatteinntekter, gjør man det stikk motsatte. Man utvider isteden den dødbringende virksomheten til å omfatte oppdrett av torsk, kveite, ørret, piggvar og røye.

Fôrprodusenten EWOS har besluttet å doble produksjonskapasiteten. Fiskeriminister Helga Pedersen ser ingenting i veien for at oppdrettsnæringen i Norge kan mangedobles. Det synes ikke å foreligge tilløp til selvransakelse. Det later isteden til at man med vidåpne øyne fullbyrder masseutryddelsen. Pedersen skal ha uttalt i radio at det ikke er noen grunn til å bremse overfisket av tobis, da denne arten er ubrukelig som menneskeføde. Hvis dette medfører riktighet, er det gåtefullt at hun ikke er blitt anmodet om å finne seg et annet utkomme. Fiskerinasjonen Norge kan umulig være tjent med å ledes av en minister som ikke har fått med seg grunnskolens pensum i biologi.

De siste tre årene har jeg gjennom forskjellige tekster i en rekke ulike fora forsøkt å formidle hvilke overgrep norsk oppdrettsnæring forvolder med hensyn til etikk, økologi, forurensning og ressursfordeling. Jeg mener selv at jeg har godt belegg for hver bidige faktaopplysning. Forskere, kystfiskere, forbrukere, dyrevernsorganisasjoner og miljøvernere har kontaktet meg privat, dels for å takke, dels for å bekrefte og dels for å forsyne meg med ytterligere informasjon om næringens mange mørke sider. Men sannheten har skrinne kår i vår korttenkende grådighetskultur. Meg bekjent har ikke en eneste norsk journalist forsøkt å etterprøve sannhetsgehalten i mine påstander. Jeg kan vanskelig forstå annet enn at norske medier dermed svikter sin eneste virkelig store oppgave i samfunnet: Å beskytte de små og avmektige mot de store og hensynsløse.

Deler av teksten er tidligere fremført som to kåserier i NRK P2.