Den store politiske SVekkelsen som har hjemsøkt vårt land

Det virker utrolig nå, men våren 2005 hadde SV ligget rundt 15 prosent på meningsmålingene i nesten to år. Partiet hadde endelig nådd marsjhøyde. Nå var det bare å gli gjennom luften, over skylaget som var farget lyserødt av den lave solen. Så forsvant trykket i kabinen.

For første gang har forskere ved Universitetet i Edinburgh undersøkt hva som gir radikale venstrepartier i Europa suksess: «Høy arbeidsledighet, sterk EU-motstand og borgerlig regjering» var svarene de fant. Sånn sett skulle SV stå ved terskelen til en ny gullalder akkurat nå, med stigende arbeidsledighet, blå–blå regjering og stabilt nei til EU-flertall.

Men i starten av juni markerte SV ett år med meningsmålinger under sperregrensen ved å motta atter en katastrofemåling: 2,1 prosent i Vårt Land. Denne uken foreslo partiveteranen Knut Kjeldstadli at SV skulle slå seg sammen med Rødt. Samtidig raste SV-ere i fagbevegelsen etter at Stortingsgruppen stemte mot utbygging av oljefeltet Johan Sverdrup.

Når ting går riktig galt, pleier SV å sette ned en intern havarikommisjon. Det er en like ærverdig tradisjon som elefantenes siste vandring til sin gravplass.

Men den forrige kommisjonen, fra 2014, ble ikke engang enig med seg selv. Det er åpenbart at partiet trenger ekstern hjelp. Uten å vente på at saken lyses ut på anbud, tar Morgenbladet jobben som sekretariat for en ny havarikommisjon. Medlemmene som uttaler seg, rekrutterer vi fra blant de fortumlede passasjerene og skuelystne synsere som har flokket seg rundt vraket.

HYPOTESE 1: I skyggen av Ap, slitt av regjering

Valgdagen 2005: Rundt midnatt hadde de fleste SV-erne alt forlatt partiets valgvake på Rockefeller. Bakerst i lokalet forsøkte noen å åpne en falsk champagne på trass. SV skulle tross alt i regjering.

Fallet fra 15 prosent våren 2005 til 8,8 prosent i valget samme høst trenger ingen havarikommisjon. Det kan en hvilken som helst partistrateg forklare: Arbeiderpartiet hadde gjort seg ferdig med en langvarig lederstrid og blitt godvenner med LO igjen.

– Det er ingen tvil om at regjeringen kostet SV dyrt, sier statsviter Anders Jupskås.

Han forsker på populistiske partier og er hentet inn som ekstern sakkyndig i kommisjonen.

For hjertesakene miljø og skole ble velgernes tillit til partiet mer enn halvert i løpet av regjeringsperioden. På samme tid ble medlemsmassen redusert fra 10 000 til 7000 personer.

Både SV-erne selv og alle kommisjonens eksterne sakkyndige begynner der, med slitasje de åtte årene i den rødgrønne regjeringen og konkurranse med Ap i opposisjon etterpå.

Regjeringsslitasje. Ketil Raknes har vært med og styrt SVs valgkamper siden 2008 og er representant for den busserulløse høyresiden i partiet. Etter sin tid som statssekretær i Miljøverndepartementet gikk han over til å blant annet å undervise PR-rådgivere på Markedshøyskolen.

– Det har aldri eksistert en periode i SVs historie hvor SV har gjort det veldig bra uten at Ap har slitt. I ettertid kan man jo gjerne si at SV satt fire år for lenge i regjering. Det var i de siste fire årene SV begynte å kjenne på sperregrensen, og da man kom i opposisjon, var det samtidig med Ap.

Så, ifølge valgkampstrategen, kjempet SV rett og slett mot tyngdekraften:

– Regjeringsslitasje er det nærmeste vi kommer en jernlov i statsvitenskapen. Frp har alt tapt mer enn det SV gjorde i hele den første regjeringsperioden, sier Raknes.

– Så om noen år kan jeg skrive samme rapport om Frp?

– Ja, det kan du.

Savner systemkritikken. Men etter to katastrofevalg, en havarikommisjon og et år med meningsmålinger under sperregrensen er man fortsatt uenige om hvilket parti det er velgerne ikke vil ha: Det pragmatiske regjerings-SV eller det sosialistiske Venstrepartiet.

Knut Kjeldstadli meldte seg inn i SF som 17-åring i 1965. Etter valget i 2013 skrev han en slags personlig havarirapport om partiet, artikkelen «SV-et liv etter valget?» Denne uken foreslo han nok en gang å slå sammen SV og Rødt.

– Jeg opplever at vi fortsatt lever med ettervirkningene fra Kristin Halvorsens epoke. Den gang var det overordnede målet å få SV i regjering. SV som et pågående, friskt, systemkritisk parti er langt tilbake i tid, sier Kjelstadli.

HYPOTESE 2: Sosialistisk høyre- og venstreparti.

Offer for sin egen ideologiske splittelse?

EU-motstand, feminisme, anti-elitisme, sosialisme. SV er sekstiåtternes parti. Da Erik Solheim og Kristin Hal-vorsen tok over makten på 1990-tallet, ble partiet et annet. Skillet mellom de to generasjonene ble tydelig da Erik Solheim i 1991, yr etter Berlin-murens fall, tilsidesatte sitt eget prinsipprogram i et intervju med VG: «Mye av det som står der var uaktuelt allerede da det ble vedtatt i 1987», sa han.

Programmet inneholdt fortsatt for mange positive formuleringer om Sovjetunionen. «Vi skal lage et nytt», sa Solheim til VG.

Sosialistisk svikerparti. Uten et fungerende prinsipp-program gjorde SV et av sine beste valg. I 1995 lanserte Erik Solheim boken Den store samtalen. Den ble tatt godt imot i offentligheten, men mange av partifellene ble irriterte over at Erik Solheim nok en gang gikk ideologisk solo. Og det akkurat mens partiet var i sluttspurten med det nye prinsipp-programmet han hadde bestilt.

I september 1996 slo den gamle garden i partiet tilbake. Det var i pausen under SVs svært fremtidsrettede møte «Millennium-konferansen» en gruppe eldre radikalere valgte å ta et oppgjør med høyresiden gjennom pamfletten «SV på sotteseng?». Den var på 200 sider.

– I manges øyne synes SV å lide av karakterbrist. SV er en venn som nikker til alle rettferdige krav og setter dem i partiprogrammet, men er der sjelden når vi virkelig trenger dem. I programmet er SV mot Nato, men når striden står om Norge skal bli med og bombe i Libya, er de for, sier Magnus Marsdal, tidligere leder i den radikale tenketanken Manifest.

Arbeidsfordeling i hjemmet. I SV ser det altså ut som den ideologiske diskusjonen har vært overlatt til venstresiden, mens høyresiden har tatt seg av kommunikasjonen. Kan dette være et bidrag til partiets problemer, fordi høyresiden/ledelsen ikke har hatt noe brukandes ideologisk fundament for politikken sin?

– Ja, sier Frank Rossavik, forfatteren av SVs historie Fra Kings Bay til Kongens bord.

KrF kunne kanskje profilert etiske retningslinjer for oljefondet som en seier av typen «Norge leder an for ansvarlig kapitalisme». Men hvis SVs ideologiske standpunkt er å legge ned børsen, så er det vanskelig å forklare hva som er poenget med å få aksjeselskapene til å oppføre seg litt bedre.

– Etikk i Oljefondet er et godt eksempel. Siden programmet, særlig prinsipprogrammet, er så langt fra den politiske virkeligheten, blir det vanskelig å selge ganske store seirer som mer enn et lite skritt i riktig retning, sier Rossavik.

Kun for de rene og ranke. Det er ett år siden Erlend Helle fikk nok.

– Jeg har opplevd mye bra i SV. Men klimaet, spesielt på slutten, har til dels vært ubehagelig for oss som ble sett på som høyreavvikere. Da jeg meldte meg ut, var det en oppgitthet over den konservative tilnærmingen, sier han.

Helle er født inn i venstresiden. Faren var med i SV. Hjemme hadde de abonnement på feministbladet Sirene. Som voksen ble han fylkespolitiker i Akershus og en av dem som kjempet for at SV skulle søke regjeringsmakt.

Også Helle har sittet i en av SVs mange havarikommisjoner. Den etter Stortingsvalget i 2009, mener han å huske at det var. Han medgir at regjeringsdeltagelsen gjorde SV mer utydelig. Men han mener det ikke er hele forklaringen på SVs manglende appell i dag:

– SV veldig bevaringsorientert. Det er det partiet som slåss for å bevare hver eneste skole og som ikke vil endre noe i eldreomsorgen. Det synes jeg den såkalte venstresiden må dele en del av ansvaret for, sier han.

Også tidligere SU-leder Anders Halse tegner et bilde av et stadig mindre parti med liten plass for uenighet.

– SV er ikke lenger et modig parti som tenker nytt, sier Halse.

– Det er rett og slett blitt ganske konservativt. Flere som har meninger som avviker fra partilinjen, blir utelatt fra politiske prosesser. Det er summen av inntrykk fra folk jeg snakker med, sier han.

SV-leder Audun Lysbakken sier han tar kritikken på alvor. Det skal være høyt under taket i SV.

– Det er ikke noen kunst å gjøre partiet lite, jeg ønsker at SV skal være et alternativ for flere, også misfornøyde sosialdemokrater, sier han. (Se vedlegg II.)

Så for å oppsummere: Splittelsen mellom saksorientert ledelse og ideologisk venstreopposisjon gjorde det vanskelig å forsvare sakene i regjering. Etter regjeringstiden gjorde den et lite parti enda mindre. Men det var nettopp denne ulykksalige arbeidsdelingen Audun Lysbakken ville endre på.

HYPOTESE 3: Lysbakken, det røde håpet som brast

Det kommer fra anonyme kilder, så det må tas med en generøs klype maldonsalt, men det sies at Kristin Halvorsen bannet høyt der hun satt på bakerste rad i salen under Sosialistisk Ungdoms ledervalg i 1999. Nå hadde hun, som sin forgjenger Erik Solheim, ryddet ut sekstiåtterne av partiledelsen og stagget de stadige opprørene fra de gamle marxistene i partiet, og så meldte det deg seg en ny venstreopposisjon. Bare denne gangen fra ungdommen. Kari Anne Moe vant lederkampen over «høyresidens» kandidat Inga Marte Thorkildsen.

– Vi ville snakke om klassemotsetninger. Og våge å ta valg som noen grupper faktisk vil tape på, sier Kari Anne Moe i dag.

Kristin Halvorsen nøyde seg ikke med å banne. Ordningen med at SU-lederen fikk delta på møter i partiets stortingsgruppe ble avskaffet.

«Erik Solheim trenger rett og slett munnkurv. Han kommer stadig med kontroversielle utspill uten å forankre dem med debatter i partiets organer. Det virker som om han uttaler seg på vegne av Erik Solheim og ikke SV», sa Audun Lysbakken til Bergens Tidende i 1999, etter nok en solo fra Solheim.

Lysbakken var en av arkitektene bak ungdomsorganisasjonens nye, radikale prinsipprogram.

Reprise. Det var sent på kvelden den 24. februar 2012. 13 år etter den radikale omveltningen i SU satt Audun Lysbakken hjemme hos Kristin Halvorsen på Grünerløkka, gomlet brødskiver med Jarlsberg og skinke og diskuterte om han skulle trekke seg som partilederkandidat.

Situasjonen var det man kan kalle kinkig. Etter det elendige kommunevalget hadde Halvorsen meldt sin avgang som SV-leder. Det nye ledervalget handlet om både innhold og innpakning og var en reprise på lederstriden i SU.

Høyresidens kandidat var Heikki Holmås, full av Møllers tran, en friskus som rapper om kommuneøkonomi fra Stortingets talerstol og stiller med sykkelhjelm i Dagsnytt 18. Til sammenligning fremstår Lysbakken som seriøs – eller prektig og kjedelig, om du vil. En mann som støvsuger gulvet med datteren i babybjørn og Obamas taler på øret.

Men lederstriden mellom Lysbakken og Holmås handlet også om strategi: Mens Lysbakken ville «breie ut» partiet, satse på flere saker, ville Holmås spisse profilen og snakke hull i hodet til velgerne om miljø og fattigdom. I løpet av vinteren ble det klart at den tidligere marxisten Lysbakken hadde mest støtte i partiet og Holmås trakk seg.

Men i SV trengs det ikke motkandidater for å få trøbbel i et ledervalg.

Dagbladet hadde avslørt at departementet han ledet som barne-, likestillings- og inkluderingsminister, hadde gitt penger til Jenteforsvaret, en organisasjon med sterk tilknytning til SV, og en annen organisasjon der Lysbakken selv var nær venn av lederen, uten å lyse ut pengene til åpen konkurranse først. Lysbakken måtte gå av som statsråd. Over brødskivene hjemme hos Halvorsen gikk diskusjonen på om han også burde abdisere som kronprins. Svaret ble nei.

SVekket fra start. Tidligere SU-leder Kari Anne Moe mener denne snublingen ble starten på SVs problemer. Partiet ble rett og slett for redde for å gjøre noe feil igjen.

– Jeg opplever at det er en redsel. Du ser hvordan de ble behandlet i saken om selvforsvar. Jeg mener jo at det var helt feil at Audun måtte gå som minister. Det er kanskje den største feilen som ble gjort. I alle fall når det gjelder kommunikasjon utad, sier hun.

Magnus Marsdal støtter Moes argument.

– Det er mulig den brutale mediekampanjen han ble utsatt for som statsråd, har gjort Lysbakken til en mindre dristig person, sier han.

Noe for enhver. SV er altså et parti som på loftet har en masse store tanker om hvordan hele samfunnet bør endres, men er styrt av pragmatikere som kun vil snakke om få saker.

Lysbakkens kongstanke da han overtok som leder, var noe nytt. Han ville kombinere ideologien og pragmatisme i et bredt all around-parti for alle. Han tok selv rollen som helsepolitisk talsmann da stortingsgruppen kom sammen høsten 2013. Et politikkområde SV har forholdt seg musestille til gjennom hele sin historie. I høstens valgkamp er kamp mot «stoppeklokke»-omsorg i offentlig sektor en av tre hovedsaker.

– Det er naturlig for SV å være i helsedebatten, det handler om å stå opp for fellesskapsløsningene, sier Lysbakken. (Se vedlegg II.)

Er det nå det?

HYPOTESE 4: For bredt

Lørdag den 25. januar 2014. Erik Solheim møtte opp på landsstyremøtet til Miljøpartiet De grønne inne på Stortinget. Den tidligere miljø- og utviklingsministeren var invitert til å snakke for partiet som spiste stadig flere av SVs velgere. I konferanserommet ble han tatt godt imot. MDGs fylkesleder i Hordaland, Tom Sverre Tomren, oppfordret sågar Solheim til bli værende.

– Når skal du komme til oss? Erik, vi trenger deg, sa Tomren.

Noe som ifølge VGs tilstedeværende utløste en lett humring hos forsamlingen.

Etter foredraget sitt opprettholdt Solheim den gode stemningen.

– Det er avgjørende at MDG vokser og blir et sterkt parti i norsk politikk, sa han til TV2.

Det var kanskje ikke så underlig at det var en viss forståelse mellom Solheim og det voksende partiet. Det var jo hans politikk de bedrev.

Alt er ideologi. Inga Marte Thorkildsen sto på motsatt side av Lysbakken i striden om SU i 1999. I 2012 overtok hun hans stilling som likestillingsminister da han måtte gå.

– Jeg tror vi nå er i en situasjon hvor folk lurer litt på hva vi står for. Fordi vi valgte å breie oss ut på mange områder. Jeg var selv med på den stategien som nestleder i SV, sier hun.

Hun vil gå tilbake til barn og unge som hovedsak, sammen med klima og miljø.

– Barnepolitikken er like lite en enkeltsak som klima er. Vi vet nå at de første leverårene er enormt viktige for fordeling og folkehlese. Men etter barnehageforliket er det ingen som virkelig har brukt dette som en politisk brekkstang for nytenking og større samfunnsendringer.

Solheim tror partiet ødelegger seg selv ved å gi slipp på de få kjernesakene.

– SV hadde i 25 år mest tillit av alle norske partier i miljøspørsmål. Partiet har gitt opp hegemoniet på miljø. Det er som om Frp skulle gi bort innvandringspolitikken, sier Solheim i dag.

Riktig mann. Så er SVs problem en litt feig leder med en feilslått strategi? Tora Aasland var forskningsminister for partiet i den andre Stoltenbergregjeringen. Men ble, sammen med Erik Solheim, ofret i omkalfatringene i partiet etter at Lysbakken tiltrådte som leder. Hun burde være fristet til å si «hva var det jeg sa», men står fortsatt last og brast bak sin leder. Hun mener vi må ikke glemme at Hanna Kvanmo var Norges mest populære politiker i 1987, da hadde SV 5,5 prosent.

– Det er ikke alltid en sammenheng mellom populære og folkelige politikere og oppslutning om deres parti. Man roper på den sterke mann. Etter min mening er Lysbakken en god leder av SV, sier Aasland.

Lysbakken er SVs minste problem mener Frank Rossavik:

– SV gled ned til i underkant av fire prosent allerede mot slutten av Kristin Halvorsens ledertid, sier han.

Rossavik og mange med han, har et dystrere, og mer eksistensielt svar på hvorfor SV ligger rundt sperregrensen: Det er der de hører hjemme.

HYPOTESE 5 : Trangt om velgerne. La det SV-inge.

Enhver havarikommisjon har en svart boks å forholde seg til, nedtegnelsen av fartøyets bevegelser før krasjet. SVs ferdskriver viser en turbulent ferd, valgresultatene har svingt helt siden stiftelsen av forløperen Sosialistisk Folkeparti i 1961: 12,6 prosent i kommunevalget i 1991, 6,0 i kommunevalget i 1995, 12,5 i stortingsvalget i 2001. Mens Ap, jumbojetten blant de norske partiene, glir relativt verdig nedover fra en tid der alt under 50 prosent var nederlag til dagens situasjon der 34 prosent er et godt valg, svinger Twin Otter-en SV derimot vilt.

I 1969 drev unge Knut Kjeldstadli valgkamp for SVs forløper, Sosialistisk Folkeparti. Ap var i opposisjon. Også den gang slet partiet med å bli synlig.

– Da gikk SF på en kjempesmell, men vi klarte å reorganisere partiet. Så kom åpningen som motstanden mot medlemskap i EEC representerte, og valgforbundet i 1973. Jeg tror SV trenger en lignende åpning, ellers vil det være tungt, sier han.

Men hvor skal disse åpningene være i dag?

Et land uten sosialister. Forrige uke holdt Anders Jupskås prøveforelesning til doktorgraden sin, da snakket han om hvordan nye partier som MDG har «reintrodusert de store spørsmålene» i politikken. MDG har tatt rollen fra SV som det visjonære og friske partiet, mener Jupskås. Feministiske aktivister vurderer å starte sitt eget parti etter modell av det svenske Feministisk Initiativ (FI). Samtidig er en tradisjonell SV-sak som Nato-motstand ikke lenger noen vinnersak: 90 prosent av SV-velgerne er for Nato.

– SV mister miljøsaken til MDG, fredssaken til samfunnsutviklingen og feministene til FI. Man må kanskje reorientere seg, sier Jupskås.

Men hvor?

Det som er fordelaktig for venstrepartier ellers i Europa, virker ikke for SV. I Norge er det Senterpartiet som har eid EU-kampen siden folkeavstemning i 1994. Og skulle ledigheten stige, er det nok Ap som vil profittere på det, mener Jupskås.

Norge er dessuten blant de landene i Europa der færrest velgere identifiserer seg med den radikale venstresiden, sier han.

– Nordmenn er egentlig ganske moderate. Når SV har vokst, er det på grunn av miljø og skole-politikken, ikke fordi folk mener man skal ha en mer venstreorientert politikk.

Avideologisering. Tora Aasland tror SV taper velgere på avpolitisering.

– Det handler mye om at sakene som er viktige for SV, enten er avpolitisert eller privatisert. SV ble miljøpartiet i Norge på 1980-tallet, da var miljøtenkningen mer ideologisk forankret, mer koblet opp mot solidaritet. Nå er den mer avpolitisert, til tider populistisk. Det er selvsagt ikke galt å kjøre elbil, men når folk kjører elbil først og fremst for å spare avgifter, blir det mer egoistisk enn solidarisk.

Aasland, som i sin tid forfattet prinsipp-programmet som Solheim egenhendig tilsidesatte, mener, i motsetning til Jupskås, at SVs nye rival MDG står for dette avpolitiserte samfunnet, der miljøpolitikken ikke er koplet til solidaritet.

Tidligere sekstiåttere i Tesla. Der har du et deprimerende tegn i tiden for SV.

KONKLUSJON

Ut fra den svarte boksen gir strategien seg selv: Få Ap i regjering i 2017 og vente på at de gjør noe dumt. Det var slik det gikk til i 2001 da Jens Stoltenberg kastet Bondevik-regjeringen og tvang gjennom bygging av gasskraftverk, irriterte på seg fagbevegelsen med delprivatisering av Statoil og toppet det hele med lederstrid med Thorbjørn Jagland.

Men selv om Ap skulle åpne for oljeboring på Nordpolen, er det ikke sikkert det er SV som ville vinne velgerne.

– De Grønne har nå stor troverdighet og gjør en imponerende innsats for å fronte miljøspørsmål. Dermed blir sannsynligvis De Grønne større enn SV ved kommunevalget, sier Erik Solheim.

Det politiske rommet er så trangt at Frank Rossavik mener SV bør være fornøyde med 4,0.

– Arbeiderpartiet har funnet en god balanse mellom sin historiske rolle som talerør for arbeidsfolk og rollen som moderne reformparti. Hver promille i oppslutning er en seier for SV. 3-4 prosent er egentlig ganske sterkt, sier han.

Statsviter Jupskås er litt mer optimistisk. Lyspunktet er at det alltid har vært et parti til venstre for sosialdemokratene i de nordiske landene, påpeker han. Men er dette partiet SV?

I tradisjon med SVs mange egne havarikommisjoner, ender også denne med en delt innstilling:

Medlemmene Raknes, Kjelstadli, Halse, Aasland, Lysbakken, Moe, Rossavik og Thorkildsen mener ja.

– Jeg ønsker meg et parti som løfter frem barnepolitikken i sin fulle bredde, og som setter det inn i en større sammenheng, sier Inga Marte Thorkildsen:

– Et parti som insisterer på barndommens verdi, som bringer menneskerttigehetene knallhardt inn i debatten og bruker forskning og kunnskap som brekkstang for store reformer og nytenking. Å gi alle barn en god start er det viktigste vi kan gjøre for økonomi og utjevning og ja, et samfunns verdighet. Så nøyer vi oss som samfunn med å gjøre litt. Det er en unik mulighet for SV, det er bare å gripe den.

Et mindretall bestående av Solheim og Helle mener nei. – Det er ikke nok saker som SV står alene om lenger. Unge velgerne strømmer til MDG og den utenrikspolitiske opposisjonen kan finne seg til rette i Ap. Jeg tror ikke prosjektet har nok innhold, sier Helle.

Et annet mindretall, bestående av Jupskås og Kjeldstadli mener SV bør vurdere å slå seg sammen et eller flere andre radikale partier.

– Si Feministisk Initiativ får 0,3 prosent, Rødt 1,5, SV og MDG rett under sperregrensen, sier Jupskås.

– Da stemmer nesten ti prosent for radikale partier uten at noen er over sperregrensen. Da bør man vurdere å samle kreftene under en felles, ny partiparaply.

Litteratur: Frank Rossavik (2011), Lilla Sølhusvik (2012), Luke March og Charlotte Rommerskirchen: (2015) og «Innspel til SV frå Analsyegruppa» (2014).

Maria Berg Reinertsen

Journalist i samfunnsavdelingen. Samfunnsøkonom.

Askild Matre Aasarød

Journalist