Etter å ha holdt kortene tett til brystet helt siden Venstre trådte inn i regjeringen på nyåret, spilte Knut Arild Hareide endelig hånden sin i slutten av september. Kortene var røde: hjerter-Jonas og ruter-Trygve. Hareides all in stilte også KrF overfor et skjebnevalg: Skal partiet følge partilederen til venstre, eller skal de danne en blå-grønn-gul regjering?
Opptakten til det avgjørende landsmøtet 2. november har vært en rasende debatt på begge sider. De som ønsker et kristendemokratisk byks bort fra den borgerlige koalisjonen, appellerer til KrF-folkets hjerte for samfunnets svakeste. Hareide omtaler eget steg til venstre som et verdivalg for et «raust vi» fremfor et «fryktende vi». KrFU-leder Martine Tønnessen reagerer sterkt, og trekker frem Hareides patosfylte retorikk som polariserende, ved at han stempler dem som ønsker et samarbeid med høyresiden som mindre solidariske og varme.
Regjeringen har utkjempet kampen med sitt fremste våpen: statsbudsjettet.
Regjeringen, som i disse dager kjemper for egen eksistens, har på sin side utkjempet kampen med sitt fremste våpen: statsbudsjettet. Mindre formuesskatt på arbeidende kapital, økt regnskogssatsing og større bistandsbudsjett gjør årets statsbudsjett til noe Hareide nok er godt fornøyd med. Dette har paradoksalt nok satt ham i en vanskelig posisjon. For når alt kommer til alt peker de fleste pilene oppover, og denne høsten er ikke et innlysende tidspunkt å skulle felle regjeringen på. Det skipet seilte med Sylvi Listhaug om bord, i kjølvannet av det omstridte Facebook-innlegg i vinter og hennes påfølgende avgang som justisminister.
Men sannheten er at Kristelig Folkeparti har blødd i alle retninger på meningsmålingene i lang tid. Partiet er blitt oppfattet som vinglete i valget mellom Støre og Solberg, og det er blitt tydelig at posisjonen som støtteparti ikke er et blivende sted for KrF. Med sperregrensen vekselvis over og under seg på meningsmålingene og et viktig kommunevalg om under ett år, måtte Hareide før eller senere ta et valg. Denne høsten ble det endelig før heller enn senere.
En stor del av grunnen synes å være en forståelse av at den verdimessige avstanden til Frp er for stor. Det er en helt korrekt og etterlengtet konklusjon, til den grad at man kan spørre seg hvorfor det tok fem år å trekke den. At populismedronning Sylvi Listhaug stadig lurer i skyggene, gjør forpliktende samarbeid med Siv Jensen enda vanskeligere for et moderat sentrumsparti som KrF.
Fredag om to uker skal resten av KrF-landsmøtet vise sine hender. Først da får vi vite om det er Jonas eller Erna som stikker av med potten.
MS